Mona Torgersen, rusmisbruk, barn av rusmisbruker

Mona Torgersen

KOMMENTAR:

Jeg er naken. I et badekar. I Berlin. Har bodd her i nesten et år nå. I en ren leilighet.

Men denne historien starter ikke med et badekar i Berlin. Den starter i Norge, langt ute på landsbygda et eller annet sted på Østlandet. Der vokste jeg opp, i et møkkete hus med mine to søstre og vår rusmisbrukende mor.

Mamma satt alltid i andre etasje, så langt vekk fra meg og søstrene mine som mulig. Vi fikk være i fred så lenge vi ikke bråkte. Hvis vi lagde for mye lyd kom mamma ned, og da var hun sint. Det er vel plagsomt med bråkete småbarn når du prøver å nyte hasjen din.

For oss var det normalt. Selvsagt drar aldri mamma på foreldremøter. Selvfølgelig satt vi i bilen i timesvis mens mamma var inne og kjøpte hasj hos en rar mann med et glassøye. Så klart vi ikke alltid fikk julegaver fordi mamma ikke hadde penger.

Selvsagt var vi alene

Manipulerte barnevernet

«Hvor er barnevernet?» spør du kanskje. De var der, de. Flere ganger. Filmet oss til og med. De fikk flere bekymringsmeldinger, fra skolen og fra andre i familien vår.

Jeg husker den gangen de var hos oss og filmet. Da var mamma med og lekte. Hun hjalp oss til og med leksene. Det hadde hun aldri gjort før.

Barnevernet trodde på mamma, og jeg bodde fortsatt i det møkkete huset et sted ute på landsbygda på Østlandet. Hele livet mitt har jeg prøvd å rømme. Vekk fra all elendigheten, vekk fra det møkkete huset.

Jeg var 11 år da jeg leste Ringenes Herre. En fiktiv krig var bedre enn min virkelighet.

Kommer aldri tilbake

Da jeg ble 18 flyttet jeg for første gang. Jeg lovet meg selv at uansett hvor fattig jeg ble, kom jeg aldri til å flytte tilbake. Det har jeg heller aldri gjort.

Resten av familien min bor fremdeles ute på landsbygda et sted på Østlandet. Og en del av meg skulle ønske jeg kunne bli. Men jeg klarer ikke. Det er for vondt.

Norge er et møkkete hus.

Nå er jeg voksen. Skal liksom fungere på egenhånd. Og jeg har fått meg mitt sted i verden. Leiligheten min er ren. Mens mamma er død.

Hun døde av lungekreft, for snart to år siden. Jeg gråt som et spedbarn. Jeg gråter fremdeles. Hun var jo mammaen min.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!