Når et barn dør

I begravelsen sto Helene rakrygget og holdt tale til den lille gutten sin

Alle trodde hun taklet det så fint.

Foto: FOTO: Anja Ka

Publisert Oppdatert

Helene Tennefoss-Tørnqvist (39)

Familie: Mannen Jone (40), barna Adrian (11), Antonia (9), Aron (7).
Bosted: Porsgrunn.
Jobb: Jordmor på kvinne- og barneklinikken på sykehuset i Telemark, ressursperson i foreningen Vi som har et barn for lite og holder i tillegg foredrag for helsepersonell om dødfødsel og sorgarbeid.
Hva: Mistet Morgan i magen 18. mars 2008. Han var 39 uker.

Det er 18. mars 2008. Helene Tennefoss-Tørnqvist (39) er gravid i uke 39. Familien er på flyttefot til Vestlandet. Hun er derfor alene i Tønsberg sammen med de to andre barna da hun får kraftige smerter. Tobarnsmoren er ikke i tvil om at fødselen er i gang. Hun er overbevist om at alt er normalt selv om hun blør kraftig.

– Jeg trodde de sterke smertene skyldes rask fødsel i kombinasjon med rier, tegningsblødning og at kanskje vannet hadde gått.

Helene tar seg god tid. Dusjer, finner fødebagen og kameraet før broren kjører henne til sykehuset. Der blir hun møtte av bekymrede jordmødre og leger.

Legen leter desperat etter hjertelyd, men Morgan er allerede død. Smertene og alt blodet skyldes morkakeløsning.

Begravelsen

Helene velger å føde sønnen sin uten epidural. Hun orker ikke tanken på at den fysiske smerten blir borte. Da vil den psykiske smerten bli altfor sterk. I stedet for epidural får hun petidin og sovner av utmattelse like etter fødselen.

Det gikk tre måneder før Helene skjønte hva som faktisk hadde skjedd. I begravelsen sto hun rakrygget og holdt tale til den lille gutten sin. Alle trodde hun taklet det så fint.

– Jeg hadde ikke noe valg. Det var så mye praktisk som måtte ordnes med begravelsen og flyttingen. Hele huset skulle pakkes ned og i tillegg hadde jeg jo Adrian (3) og Antonia (1 1/2). Jeg kunne rett og slett ikke tillate meg å legge meg ned å grine. Først da vi hadde flyttet inn i det nye huset og ting roet seg litt, begynte det å synke inn, sier Helene.

Sosial angst

Sommeren 2008 huskes av mange som den varmeste og fineste på flere år, men Helene satt bak rullegardinet og gjorde bare det hun måtte med barna.

– Utover det, holdt jeg meg mest mulig inne. Jeg orket ikke å forholde meg til mennesker. Jeg fikk rett og slett sosial angst. Jeg har aldri vært så langt nede noen gang.

I august 2008 meldte Helene seg inn i foreningen Vi som har et barn for lite og fikk god hjelp av dem til å lære å leve med sorgen. Senere ble hun kontaktperson for andre foreldre med lignende opplevelser.

Tenker på Morgan hver dag

Åtte år senere er ikke sorgen og smerten like sterk lenger, men det går ikke én dag uten at Helene tenker på Morgan. Hvert år når mars kommer, kjenner Helene at hun blir tung i kroppen. Hun har mange tanker i hodet og tårene kommer lettere enn ellers.

Dødfødsler i Norge

I 2015 ble det registrert 162 dødfødte, og dette er det laveste tallet som noen gang er registrert i Norge. Det tilsvarer 2,7 dødfødsler per 1000 fødte.

I 2014 økte antall dødfødte etter flere år med nedgang. I løpet av det året døde 262 barn mot slutten av svangerskapet.
• Flere gutter enn jenter fødes døde, og rundt halvparten er veksthemmet og/eller har vært syke. For 25 prosent av dødfødte finner man ikke dødsårsaken.

Kilder: ssb.no, nrk.no, lub.no

TUNG TID: Helene syn- tes det var tøft å skulle være mamma til de to andre barna mens hun og mannen var i dyp sorg. – Jeg følte at
jeg ikke fikk være den mammaen jeg ville være.

TUNG TID: Helene syn- tes det var tøft å skulle være mamma til de to andre barna mens hun og mannen var i dyp sorg. – Jeg følte at jeg ikke fikk være den mammaen jeg ville være. Foto: FOTO: Anja Ka

– Jeg går ikke lenger gråtende rundt og isolerer meg, men jeg kjenner det på kroppen når tiden nærmer seg. På dødsdatoen i år tenkte jeg mer på han enn vanlig.

- Det som er mest smertefullt er at jeg ikke hadde han lenger hos meg etter fødselen. Det skjærer meg fortsatt i hjertet at jeg ga han fra meg rett etter velsignelsesseremonien og lot dem kjøre han på kjøla. Bare en liten formiddag hadde jeg ham.

Fra føden til butikken

Rett etter fødselen ville Helene bare reise hjem. Hun klarte rett og slett ikke å være på sykehuset lenger eller holde sønnen i armene sine.

–Jeg var så redd for å bli gal og tenkte at det ikke er normalt å ville ha et dødt barn hos seg, men nå vet jeg bedre. Jeg kunne ønske noen hadde fortalt det til meg. Det jeg gjorde var å rømme. Jeg flyktet fra alt og prøvde å leve livet mitt som normalt.

Helene dro rett fra sykehuset og til butikken for å handle inn til påske. Etterpå hentet hun barna i barnehagen.

– Det hadde vært enkelt for en fagperson å se at jeg var i sjokk. Hadde de bare stilt noen åpne spørsmål om hva jeg ønsket og følte, ville de sett det. Hadde noen beroliget meg med hva som er normalt, hadde jeg fått tryggheten jeg trengte for å skape flere minner og være hos ham lenger enn jeg var.

Angrer

I ettertid er det mye Helene skulle ønske hun hadde gjort annerledes. At hun ikke tok flere bilder av Morgan sammen med de andre barna. Hun angrer spesielt på at hun ikke valgte epidural slik at hun hadde vært mer til stede da han ble født. Petidinen som ble nødvendig isteden, gjorde henne sløv etter fødselen.

– Jeg gikk glipp av den dyrebare tiden med ham på brystet mitt og kjenne på ham mens han var varm og god. Jeg sovnet, og da jeg våknet, var han begynt å bli kald.

Gravid

Det var barn nummer fire som fikk henne til å se lyset igjen. Bare sju uker etter at Morgan døde, ble Helene gravid igjen.

– Aron kan på ingen måte erstatte Morgan, men jeg begynte så smått å komme tilbake til meg selv da han ble født. Det var viktig for meg å bli raskt gravid igjen. Jeg ville ikke avslutte fødselskarrieren min på en så vondt måte.

Ble jordmor selv

Som en del av sorgprosessen har Helene oppfylt drømmen om å bli jordmor.

– Jeg vet i hjertet mitt at jeg aldri hadde blitt jordmor hvis det ikke var for Morgan. Det var i tankene mine før han ble født, men jeg orket ikke tanken på å skulle ta imot dødfødte barn. Med Morgan forsvant den frykten.

Helene driver også en sorggruppe på sykehuset i Telemark sammen med en annen jordmor. Det er hennes måte å bruke erfaringen til noe nyttig slik at all smerten ikke var forgjeves.

– Det er en tung jobb, men betyr mye for dem som blir rammet. Det gir historien en slags mening.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag