KOMMENTAR:

"Depresjon er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge”, leste jeg på Facebookveggen til en venn her om dagen. Teksten hadde blitt delt såpass mange ganger at den må ha truffet blink. Og kanskje er det ofte tilfellet når man står alene i en krevende situasjon, at er det vanskelig å be om, eller i det hele tatt få den støtten man trenger for å komme seg til hektene igjen.

Det var først etter at jeg fikk min første psykiske knekk at jeg kjente på dette med styrke overhodet. For det ligger jo i depresjonens natur at det føles så forferdelig tungt hele tiden. Bare det å leve er som å løfte fjell.

Likevel er det noe som irriterer meg med dette utsagnet. Jeg får en følelse av at alt liksom er greit så lenge vi bare kan bli enige om at den gangen det rakna fullstendig var vi sterke likevel. For sterke, til og med.

Råd til unge

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

Fødselsdepresjon

Det er fristende å gjøre svakhet om til styrke. Jeg vet godt hva det går ut på. For noen år siden, etter at jeg hadde født mitt første barn, fikk jeg en fødselsdepresjon. Den ble utløst under fødselen som jeg opplevde som traumatisk, etterfulgt av sviktende barselomsorg og en etter hvert svært krevende hverdag med kolikkbaby, søvnløshet og utmattelse.

Hvorfor akkurat meg, er et spørsmål både jeg og et knippe fagfolk har spurt i ettertid. Jeg som er så tøff og modig. Ikke minst FLINK.

Jeg som har dette imponerende sikkerhetsnettet rundt meg. En lykkelig barndom fri fra traumer. Det eneste jeg visste var at livet der og da føltes uutholdelig. Jeg drømte om å bli påkjørt av en buss for å unnslippe. Jeg gruet meg til hver eneste dag, og gikk til slutt  inn i en tilstand av kronisk angst. Jeg er fortsatt ganske skamfull over det faktum at jeg ikke taklet det å bli mamma bedre.

Bestselger

Heldigvis tok det ikke mer enn et år før jeg var såpass ovenpå at jeg fikk til å skrive en bok om det. I boken  ”Mammasjokket” skrev jeg om alt jeg slet med i etterkant av fødselen. La meg si det helt ærlig. Det hjalp en god del på selvtilliten at jeg nå var blitt forfatter på bestselgerlisten for generell litteratur, selv om det i seg selv ikke var primus motor for hvorfor jeg skrev boken.

Jeg føler meg fortsatt flink fordi jeg maktet å gjøre krisen om til kapital. De aller fleste ønsker vel å være en person folk kan komme til for støtte, og ikke omvendt.

Marte Glanville

Ble gravid, fikk sparken

Da Kjersti Bang fortalte at hun var gravid, mistet hun jobben.

Flink pike

Kanskje ble det for fristende for journalister og psykologer å tre ”Flink pike-syndromet” over hodet mitt. Det er vel noe med hele min fremtoning som skriker etter diagnosen, hva vet vel jeg. Det er uansett ikke det verste stigmaet i verden. Men det har en tendens til å dra fokuset bort fra det som er viktig.

”Tror du den drastiske økningen i fødselsdepresjoner skyldes at vi er for opptatte av at alt skal være perfekt i dag?” har jeg blitt spurt så mange ganger at jeg har mistet tellingen.” I enkelte øyeblikk har jeg faktisk svart ja, selv om dette strider i mot all forskning på området.

Myte

Det er ikke de flinke og privilegerte som sliter mest. Årets ungdata rapport kan bevise det vi egentlig burde tatt for god fisk hele tiden. De svake er fortsatt de svake. Men kulturen vil det annerledes. Vi vil at flinke piker skal mislykkes.

For meg personlig fantes det jo en mager trøst i dette syndromet, selv om jeg innerst inne visste at det var en bløff. Min manglende evne til å gjøre noe som helst annet enn det jeg faktisk har lyst til her i livet avslører meg som lite pliktoppfyllende, dessverre.

Dessuten, er man egentlig så sterk og flink når man ikke klarer å sette grenser for seg selv? Denne fullstendig grenseløse kvinnefiguren som er så flink og pliktoppfyllende at hun blir syk av det, hvem er hun egentlig? Finnes hun overhodet, eller er det bare det vi ikke orker å ta innover oss virkeligheten. Kanskje blir det for fristende å dra de flinke ned i møkka, samtidig som vi opphøyer oss selv. I så fall tror jeg kanskje at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste. Den flinke piken er uangripelig og dømt til et liv i ensomhet. Hun blir ikke sett for den hun er.

Dramatisk beskjed

Illusjonen om den sterke og flinke versjonen av meg selv brast imidlertid så fort livet bød på en ny utfordring. Beskjeden om at jeg var gravid med tvillinger traff meg som en neve i magen. Jeg hadde ingen tiltro til at jeg skulle klare dette uten å gå til grunne først, så da legen min spurte om jeg var interessert i å ha kontakt med noe som heter Ullevålteam, sa jeg ja. Ullevålteam består av jordmor, sosionom og barnevernspedagog.

Stigmatisert

Teamet har som oppgave å samarbeide med gravide med ulike problemer som for eksempel rus, psykiatri og psykososiale belastninger, står det på nettsiden deres.

Og brått var jeg over i en annen kategori! Kategorien rus, psykiatri og psykososiale belastninger. Jeg har aldri følt meg mer stigmatisert, mindre flink og sterk, og samtidig så ufattelig fri. Fri og ivaretatt. Fri fra kravet om mestring og svak nok for ekte omsorg. Under vårt første møte på sykehuset satt jeg på kontoret med kaffekoppen i hånden og grein. Jeg grein mens jeg snakket om hvor redd jeg var for å ha det vondt, hvor redd jeg var for ikke å knytte meg til babyene mine, hvor redd jeg var for ikke å få sove etter fødselen. At alt skulle bli vondt og vanskelig. Det gikk jo så fryktelig galt sist gang.

Klok av skade

Og slik hadde det seg at jeg stod mer eller mindre uthvilt på trappene utenfor Kvinneklinikken på Ullevål sykehus, en uke etter fødselen av tvillingene våre. Med oktobersolen i øynene, ett for tidlig født lite knøtt i hver bilstol. Uthvilt og mer eller mindre trygg på at vi skulle klare dette. Jeg var blitt vist den typen omsorg som ikke nevner et ord om mestringsfølelse, den typen omsorg man bare får fordi man faktisk er svak. Ikke sterk, ikke flink, bare klok av skade.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!