- Mange post mortem-bilder er sterke kjærlighetserklæringer.

Gunn Ragnhild Bekken

FORSKER: Gunn Ragnhild Bekken, forsker ved NTNU FOTO: Privat

FORSKNINGSBIBLIOTEKAR: Harald Østgaard Lund, Nasjonalbiblioteket. FOTO: Privat

Paret ligger tett inntil hverandre. Mellom dem hviler et spedbarn. Kvinnens hånd holder om barnets. Alle tre har på seg penklær og ser fredfulle ut der de ligger med lukkede øyne i kisten. Dette er et såkalt post mortem-bilde. Å fotografere døde mennesker før de ble lagt i jorda, var vanlig fra 1800-tallet og frem til mellomkrigstiden.

- Bildene ble ikke tatt fordi personen var død eller for å vise vedkommende som død, men fordi det var siste sjanse til å få et fotografi av ham eller henne. I svært mange tilfeller, særlig gjaldt dette barn, var post mortem-bildet det første fotografiet som ble tatt av barnet, sier Harald Østgaard Lund, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, til Kvinneguiden.

For sorgen var naturligvis like reell da som den er nå, når vi mister noen vi er glad i. Og en helt spesiell sorg er det å miste sine egne barn.

Forsker Gunn Ragnhild Bekken, som har forelest om emnet ved NTNU, supplerer:

- Mange post mortem-bilder er sterke kjærlighetserklæringer. Eksempelvis et fotografi av en død mor med sin sørgende barneflokk stående rundt kista. Moren er fint pyntet, og det ser ut som om hun sover. Tenk hvor dramatisk det øyeblikket var for den familien. I ettertid var post mortem-bildet kanskje et vakkert minne om moren.

Den lange søvnen

I Norge begynte skikken hos borgerskapet. Tradisjonen varte lenger på landsbygda enn i byene, men forsvant aldri helt.

- Å male portretter av døende og døde er kjent i malerkunsten fra 1600-tallet. Sjangeren ble overført til det nye mediet, fotografiet, og var utbredt i USA og Europa, forteller Bekken til Kvinneguiden.

I den første tiden etter fotografiet oppfinnelse, var kameraene store og uhåndterlige og trengte så mye lys at det var enklere å frakte de døde til fotostudioene. Ny teknologi gjorde etter hvert kameraene lettere å bringe hjem til folk, og profesjonelle fotografer begynte å reise mer rundt i landet. Rakk de frem før en person døde, ble det tatt et pre mortem-bilde. Tanken bak var den samme som med post mortem-bildene – dette var siste sjanse til å få et bilde av vedkommende.

Bilder tatt hjemme hos de døde viser mer av omgivelsene. Den døde ble gjerne avbildet som sovende eller hvilende i sin egen seng, omgitt av friske blomster og granbar, som symboliserte livet etter døden. Den nærmeste familie var ofte med på bildet.

- I mange tilfeller var det første gang fotografen kom, og dermed den eneste muligheten for å få et familiebilde. Ønsket om å ha et minne, dette ene bildet av dem som en hel familie, forklarer hvorfor levende og døde ble fotografert sammen, sier Østgaard Lund.

Den lille piken med lukkede øyne

Forskningsbibliotekaren viser et bilde som er del av en fotografisk protokoll fra 1873. Fotograf Carl Christian Wischmann holdt til i datidens Christiania, og protokollbildet viser personene han fotograferte i november og desember det året. Blant skjeggprydede menn og kvinner med imponerende hårprakt, er også ei lita, blond jente med lukkede øyne.

- Det er et tidstypisk post mortem-bilde. Bildet er snudd 90 grader så hun likner mer på de levende. Nå over hundre år seinere er imidlertid alle det portretterte i fotografprotokollen døde. Slik sett  visker fotograferingen i seg selv ut grensen mellom levende og død, forklarer han.

ARKIV: Ser du jenta med lukkede øyne? FOTO: Nasjonalbiblioteket.

Døden ble gjerne idyllisert som søvn.

Harald Østgaard Lund, forskningsbibliotekar ved Nationalbiblioteket.

Har du et post mortem-bilde liggende?

Skikken med å ta post mortem-bilder forsvant mer eller mindre på slutten av 1920-tallet. Gunn Ragnhild Bekken forklarer hvorfor:

- For det første endret skikkene seg. Vi fikk et mer institusjonalisert forhold til sykdom og død etter at sykehusene og gravferdsbyråene tok over. Tidligere døde folk hjemme og ble båret derfra til kirkegården. Samtidig gikk barnedødeligheten ned, blant annet på grunn av bedre hygienerutiner og nye medisiner. Døden ble dermed en mindre del av folks hverdag. I tillegg ble det billigere å bli fotografert, så folk hadde ofte allerede bilder av familiemedlemmer. Etter hvert ble også prisen på kameraer rimeligere og mange kjøpte seg et eget.

Østgaard Lund mener at folk på 1800-tallet ikke nødvendigvis hadde noe naturligere forhold til døden enn vi har nå. Post mortem-bildene viser heller det motsatte.

- Den døde ble pyntet, og fotografene gjorde seg flid med å forskjønne. Døden ble gjerne idyllisert som søvn. Å fremstille døden som noe som ikke er endelig, er en måte å bearbeide den på.

Bekken antar at mange av oss har post mortem-bilder liggende hjemme. Selv husker hun at barndommens naboer hadde bilder fra gravferder i glass og ramme hengende på veggen.

Populært med døde kjendiser

Post mortem-bildene under er fra Nasjonalbiblioteket og viser en rekke kjente, norske personligheter. Disse var ettertraktede samleobjekter. Papiret på de første fotografiene var så tynt at de ble limt på solide pappkort.

- Sammen med utbredelsen av fotografi utviklet det seg en kult rundt kjente personer mot slutten av 1800-tallet. Det ble veldig etterspørsel etter fotografier av celebriteter, eller kjendiser som de ville kalles nå, også post mortem-bilder av dem, forteller forskningsbibliotekaren.

Hun var i live da bildet ble tatt, men var febersyk og på dødens rand.

Jack Mord

JACK MORD: Mannen bak The Thanatos Archive vil ikke ha bilder av seg selv på Internett. Mer enn dette får du derfor ikke se av ham. FOTO: Privat

DØENDE: Dette er ett av Jack Mords favorittbilder. FOTO: The Thanatos Archive/Jack Mord/www.Thanatos.net

Mord og død

På nett florerer det av bilder som utgir seg for å være post mortem-fotografier. De mer groteske er de hvor det som hevdes å være døde, er støttet opp av et metallapparat, eller hvor det ser ut som om vedkommende har fått påmalt øyne. Er dette genuine post mortem-bilder?

Han som kanskje har mest kunnskap om dette kaller seg Jack Mord og driver nettsiden The Thanatos Archive. Arkivet har flere tusen bilder av døde, døende og sørgende. Thanatos er personifiseringen av døden i gresk mytologi.

Mord er midt i lanseringen av boka Beyond the Dark Veil, men tar seg tid til noen spørsmål fra Kvinneguiden.

- Bildene hvor folk står ved hjelp av metallstenger er ikke ekte post mortem-bilder. I de få genuine «stående» bildene, blir avdøde, vanligvis et lite barn, holdt oppe av noen som er gjemt bak en gardin eller et teppe, forklarer han.

Han begynte å samle på vintage-fotografier, inkludert post mortem-fotografier, på slutten av 1990-tallet. Han finner skatter på auksjoner, i dødsbo, på loppemarkeder med mer.

Har en kjenner som ham et favorittbilde?

- Samlingen består av flere tusen bilder, så det er umulig å peke ut ett favorittbilde. Men daguerrotypien av den lille jenta er en av mine favoritter. Måten hun ser rett inn i kamera gjør det til et medrivende portrett. Hun var i live da bildet ble tatt, men var febersyk og på dødens rand. Fotografen tok sannsynlig også et post mortem-bilde av henne.

Mord forteller at noen blir sjokkert, til og med støtt når de hører at det var vanlig å ta bilder av døde og døende.

- Men de fleste er genuint interesserte og har lyst til å lære mer. Mange hadde aldri hørt om dette før de kom over nettsiden min, forklarer han.

Lyst til å lese mer om fenomenet? Her er noen anbefalte artikler:

Marie Fongaard Seim, Norsk Folkemuseum: Døden på museum

Kari Grindland har skrevet om Post mortem-fotografier i Bildet lever!: bidrag til norsk fotohistorie. 6 (Oslo : Huitfeldt forlag., 1992), s. 65-80.

Jonas Ekeberg og Harald Østgaard Lund har skrevet om post mortem-fotografi i 80 millioner bilder: norsk kulturhistorisk fotografi 1855-2005 s. 70 og 160.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!