Du kjenner det sikkert igjen: Kroppsspråk og stemmeleie avslører intensjonene dine i en samtale, og et litt for lystig toneleie i en alvorlig situasjon kan fort bli veldig pinlig.

Og om ikke nyansene i toneleiet er ille nok: Du er i en situasjon hvor det er naturlig at du er stille og alvorlig, men så begynner det å boble inne i brystet. Du ler!

Hvorfor får du denne upassende reaksjonen?

Du har sikkert opplevd det, kanskje særlig da du var yngre. En person forteller sin tragiske historie. Eller du er i din bestemors begravelse. Du må ikke begynne å le - og så er det nettopp det du gjør.

Det er fortvilende. Det er ustoppelig. Jo mer du prøver å stoppe, desto mer ler du. Den upassende latteren har imidlertid sin helt naturlige forklaring, på samme måte som latteren hos den som blir kilt, men hater det, kan forklares naturlig.

Forsvar

Å le kan på mange måter beskrives som å erstatte en følelse med en annen. Latteren blir et slags forsvar, en beskyttelsesmekanisme.

For eksempel er det ikke uvanlig å le når noe er pinlig eller skamfullt.

Latteren har nemlig en dempende effekt på den vonde følelsen på samme måte som det er lett å bli sint når man egentlig er lei seg, ifølge psykolog Steinar Ulvestad ved Helplink Psykologsenter i Oslo.

Hvorfor skjer dette så lett i begravelser, og typiske, alvorlige situasjoner?

- Her i Norge er vi som regel ikke så utadvendte i følelseslivet som i andre kulturer. Hvis du sammenligner med et gravfølge i enkelte andre kulturer, der smerten og fortvilelsen kan sees på god avstand, er vi mer lukkede og kontrollerte. Det er rett og slett ikke akseptabelt å uttrykke seg på samme måte her til lands. Mange tenker at de skal være «sterke» og «ikke til plage for noen», og mange synes det er vanskelig å gråte med andre mennesker til stede, i alle fall mennesker de ikke kjenner så godt. Da kan en form for angst legge seg oppå sorgen, sier Ulvestad til magasinet Bedre Helse.

Forvirrende

- For å håndtere denne angsten eller ubehaget, begynner vi gjerne å distrahere oss, sier psykologen.

- Når vi er i en situasjon som er preget av sorg, kan vi tenke oss til en annen situasjon. Da blir det gjerne den helt motsatte. Dette kan føles forvirrende, vi begynner å tenke over hvorfor vi roter sånn og ikke er helt mentalt til stede i det som skjer. Å begynne å le, kan være en direkte konsekvens av denne uroen. Det beskytter oss litt i øyeblikket, men etterpå kan det oppleves skamfullt. Særlig hvis vi får en reaksjon fra andre. Vi er ofte redde for å møte hverandres følelser, også i hverdagslivet og særlig når noen er i sterk sorg, ifølge Ulvestad.

- Vi vet ikke hvordan vi skal møte sorgreaksjoner fra andre. Vi er så redde for å si eller gjøre noe feil. Dette fører til en lav grad av mestringsfølelse. Vi føler oss kanskje dumme eller følelseskalde. Skal jeg legge hendene rundt henne? Skal jeg snakke om den døde, eller la være? Bryr hun seg om min medfølelse, eller overdramatiserer jeg nå? Man vil ikke gjøre vondt verre, sier psykologen og legger til:

- Det at sorg oppleves så individuelt og privat i vår kultur, forsterker den usikre og ubehagelige følelsen. Igjen kan latter ha en slags beskyttende effekt, der og da.

Kroppslig reaksjon

Anders Tangen er gestaltterapeut, standupkomiker og foredragsholder, og han holder blant annet foredrag om humor.

Tangen mener at vi må skille mellom humor og latter. Latter kan være en ren kroppslig reaksjon, for å dempe et ubehag.

Etter tsunamien i Indiahavet i 2004 og terrorangrepene i Norge i 2011, har vi mange eksempler på at latter er blitt brukt som en ren overlevelsesstrategi.

Det er helt logisk:

Latter får i gang blodomløpet og er en oppkvikker for hjernen, og det demper sjokket og angsten i kroppen. Latter får også mellomgulvet til å trekke seg opp og ned, så man tar inn mer oksygen.

Tangen sier man ofte sitter og spenner seg i begravelser, holder pusten, og at det derfor ikke er uvanlig å begynne å le.

- Alternativet til å komme ut av denne tvangstrøya er å gråte hysterisk eller løpe. Ingen av delene er særlig akseptabelt i vår kultur. Så kommer latteren som et slags befriende alternativ. Gråt og latter ligger nært, og i vår kultur er latter mer «lov» enn gråt. Særlig er det befriende for mange når presten, eller én som holder tale, kommer med en liten vittighet om avdøde. Latteren gir alle en liten pause fra det stive og triste, forklarer Tangen.

Lær av barna

Gestaltterapeuten mener det er forskjell mellom å bruke latteren som en ren flukt og som et lite pusterom.

- Det er forskjell på å begynne å le og ikke komme tilbake til alvoret, og å ta en pause fra det vonde og så komme tilbake igjen. En god latter kan ta brodden av smerten. I stedet for å sitte i den vonde følelsen hele tiden, kan man gjøre den litt mindre smertefull. Det er som om man tar den skarpe kniven, som går rundt og rundt i hjertet, og sliper den litt. Så blir den mykere og lettere å tåle.

Ifølge Tangen sørger barn på en sunn måte.

- Plutselig begynner de å gråte. Så går det en stund. Så begynner de å le. De sørger på en sunn måte. Barn går naturlig inn og ut av sorgen. Der har vi voksne noe å bli inspirert av. Tidligere hersket det en del råd om at det var viktig å stå i sorgen og sørge seg ferdig. Nyere forskning viser at de som kommer seg raskest etter traumatiske opplevelser, er dem som evner å gå helt inn i sorgen, og helt ut av den om hverandre, sier Tangen og legger til:

- Sorg og latter, mørke og lys - det ene trenger på ingen måte å ekskludere det andre. De hører naturlig sammen.

LES OGSÅ:

Dette får deg til å virke mer intelligent

Triksene gjør deg flink til å småprate

Slik får du nye venner

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!