Hvert år begår drøyt 500 personer selvmord. Rundt ti prosent av disse er unge mennesker i alderen opp til 25 år.

Tilbake står foreldre med mange ubesvarte spørsmål, og de fikk få, eller ingen tegn i forkant om hva som ventet dem.

- Det kom helt uventet. Vi snakket med vennene hans i etterkant, men de hadde heller ikke sett noen signaler, forteller «Kari». Hun mistet sin 21 år gamle sønn til selvmord.

Unge menn

Unge menn er overrepresentert i selvmordsstatistikkene. To tredjedeler av dem som velger å avslutte livet sitt før fylte 25 år er unge menn. Dette ifølge Folkehelseinstituttets Dødsårsaksregister.

Og ifølge en undersøkelse gjennomført av forsker Mette Lyberg Rasmussen og kolleger ved Folkehelseinstituttet var det få av de etterlatte som så tegn til alvorlig psykisk lidelse i forkant.

- Studiet ble gjort på selvmord hos unge menn som ikke tidligere hadde vært i kontakt med helsevesenet eller gjort selvmordsforsøk. Hovedfunnet avdekker en særlig sårbarhet for å oppleve seg som avvist og ikke å ha lykkes med å nå sine mål i arbeid og utdannelse, forteller Lyberg Rasmussen.

Vil egentlig ikke dø

«Jeg tror at folk som ønsker å ta livet sitt innerst inne ikke vil dø».

Dette er tittelen til Lisas fortelling, en av flere autentiske historier på sidene til Mental Helse Ungdom. Lisa er en av rundt 5000 personer som årlig forsøker å ta livet sitt, men som overlever.

Lisa forteller historien om hvordan hun gradvis fant igjen lyset og fikk tilbake nyansene i livet sitt.

«Alt er ikke lenger bare svart og hvitt. Det viktigste jeg har lært er at det alltid går over og at livet til tross for motgang definitivt kan være veldig fint. Det er det som gjør det verdt å leve og for meg er det alle disse små tingene - som å gå en tur i regnet», skriver hun.

Adrian Johannes Lorentsson jobber for Mental Helse Ungdom, og har selv forsøkt å ta livet sitt. Han snakker om hvordan man i møtet med mennesker som vurderer å ta sitt eget liv kan stille dem spørsmålet: «Vil du dø nå eller for alltid?».

- Fordi det handler om at man ikke er mindre verdt selv om man ikke fikser livet for en kortere periode, og at det er naturlig at livet går i bølger, sier han til klikk.no.

Snakker ikke om problemene

Ifølge Dødsårsaksregisteret tar i gjennomsnitt seks unge norske menn mellom 20 og 30 år livet sitt hver måned.

Og tilbake står mange foreldre og andre pårørende som ikke hadde noen som helst mistanke.

Både som psykolog og forsker har Lyberg Rasmussen møtt mange etterlatte, spesielt til mennesker som fremstår som om de hadde alt gående for seg helt frem til de en dag «plutselig» tok livet sitt.

- De forteller at selvmordet kom som lyn-fra-klar-himmel, og de sitter igjen med en mengde spørsmål. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor sa han ikke noe?

Lorentsson mener at noe av årsaken til at foreldrene står tilbake med mange spørsmål er at den suicidale vil skåne sine foreldre for de problemene de sliter med.

- De synes de er en belastning for familien. Og selv om de har noen å snakke med rundt seg, er deres opplevelse likevel at de ikke har noen å prate med. Mange ser også sine problemer i forhold til andre som har utfordringer og føler seg ikke berettiget til å ha det vondt, og derfor snakker de ikke noe om det.

Utfordring at få søker hjelp

Lorentsson legger til at mange også tror at omgivelsene ikke vil forstå problemene man sliter med, og derfor tar de heller ikke initiativ til å snakke om dem.

- Men når de først tar et initiativ, opplever de større forståelse enn de antok.

Ifølge Lyberg Rasmussen er det en stor utfordring når det gjelder unge menn spesielt, at så få søker hjelp fra helsevesenet eller andre i forkant av selvmord.

- Ingen trodde på at han hadde begått selvmord, for alt var jo bare bra. Han var flink til å trene, hadde en fast jobb og planla å kjøpe seg hus. Alt var tilsynelatende helt greit, og det er det som gjør det hele så uforklarlig, forteller «Hanne» til klikk.no.

Sønnen hennes tok livet av seg da han var 22 år.

Sårbar selvfølelse

Det reiser seg en bratt kurve i selvmordsstatistikken for unge menn fra de fyller 18 år.

- Til tross for dette finnes det omtrent ikke studier som har sett på betydningen av kjønn og alder ved selvmord, sier Lyberg Rasmussen.

- Maskulinitet og alder spiller en stor rolle i disse selvmordene. Unge menn skal levere, og de skal bevise noe i møtet med sine relasjoner. Dette er også gutter som fra tidlig i livet har utviklet en selvfølelse særlig knyttet til det å lykkes og prestere.

Hun forteller videre at de unge mennene de studerte rett og slett ikke klarte å senke kravene. Dermed ble de sårbare for å føle seg mislykket og avvist, selv i møte med små nederlag. Det være seg ved motgang på jobb eller skole, eller kjærestebrudd.

Kari forteller om en sønn som var stille og pliktoppfyllende, og som var veldig ambisiøs.

- I ettertid ser jeg at han har vært veldig sårbar når det gjelder egne prestasjoner. Han bestemte seg for å ta et friår fra studiene for å jobbe, men hadde problemer med å få jobb. Og i den nedturen hadde han lite å gå på. Han følte at han var mislykket som ikke fikk jobb, og han tok det veldig tungt.

De fleste har en psykisk lidelse

Fredrik A. Walby er forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygning ved Universitetet i Oslo. Han peker på at det er godt dokumentert at de fleste som tar livet av seg har en psykisk lidelse, selv om dette ikke nødvendigvis synes på overflaten eller blir kommunisert av den suicidale.

- Psykiske plager kan oppstå brått, men kan også handle om noe som bygger seg opp over tid, for eksempel en håpløshetsfølelse eller redusert selvfølelse. Og årsaken til det kan ligge i alt fra en medfødt sårbarhet til dramatiske livshendelser.

Walby legger til at en veldig belastende oppvekst også kan være en utløsende faktor, og at man i den sammenheng snakker om ulike traumer som blant annet vold i hjemmet og psykiske lidelser eller rusmisbruk hos foreldre.

De små tegnene

Lyberg Rasmussen utdyper at selvmord er utrolig komplekst. Det er aldri kun én årsak til hvorfor et menneske tar livet sitt.

Og selv om det skulle foreligge en psykisk lidelse, må selvmordet likevel forstås utfra hele livshistorien til avdøde og hva som spilte seg ut i livet til vedkommende der og da når selvmordet skjedde.        

- Mange av de etterlatte vi snakket med forteller at selv om de opplevde selvmordet som lyn fra klar himmel, var det likevel noen ting de stusset over i ettertid når de spurte seg selv om det likevel hadde vært noen tegn.

Disse tegnene kan være indirekte signaler, knyttet til hvordan de unge mennene i perioden før selvmordet hadde uttrykt desperasjon over ugjenkallelige feilhandlinger. Mange hadde også indirekte hintet om døden eller selvmord, og noen hadde truet med å ta livet sitt.

- I ettertid opplever jeg at han tok farvel

- Noen dager før han begikk selvmord, hjalp han meg med å skifte til vinterdekk, og da virket han glad og fornøyd. Men når vi skulle spise pizza etterpå, så jeg at han ikke spiste like mye som han pleier, og at han var roligere og stillere enn det han pleide å være, forteller «Randi».

Sønnen hennes tok livet av seg i en alder av 29 år.

- Og en av kameratene hans fortalte at han et par dager før hadde kommet med en koffert med noen klær og gjenstander han gjerne ville at kameraten skulle ha. Men det var ingen som tenkte på at det lå noe mer i det, og de hadde heller ikke merket noe.

Kari beskriver en tid etter selvmordet hvor hun har brukt mange timer på å gruble og forstå.

- I ettertid, når jeg tenker over noen av de samtalene vi hadde, opplever jeg at han tok farvel med oss. Vi snakket blant annet om filmen Sofies verden, og da sa han til meg, at mamma, du må huske på at du og jeg kan oppleve den samme hendelsen forskjellig. Og da tenker jeg i ettertid at han prøvde å fortelle meg noe, at han så på selvmord på en annen måte. Han sa også til meg at jeg måtte passe på søstrene hans, fordi mye kunne skje dem.

Hun har stilt seg spørsmålet om hun ville sett noe dersom hun hadde visst det hun vet i dag.

- Nei, jeg tror ikke det, men jeg har også stilt meg spørsmålet hva slags mor jeg er som ikke så det komme. Hadde han vært åpen og fortalt meg hva han slet med, ville det vært annerledes.

Den tunge tiden etterpå

- Nesten alle vennene våre forsvant etter selvmordet, og jeg opplevde at folk snudde når jeg traff dem på butikken, beskriver Hanne.

- Rett etter selvmordet flommet huset over av mennesker som ville vise sin medfølelse, men nå er det ingen som tar kontakt lenger, ingen som kommer innom.

Hun forteller at fastlegen hennes forberedte henne på at noe slikt kunne skje.

- Jeg føler at selvmord blir sett ned på. Mange ser på det som feighet, men det er det jo ikke.

Mannen hennes begynte å jobbe nesten rett etterpå, mens Hanne har isolert seg, finner nesten bare tid til å besøke graven. To til tre ganger per dag.

- Jeg er redd for å ta kontakt med de få vennene vi har igjen. Redd for å bruke dem opp.

Hanne bruker i stedet tiden på å skrive dagbok som inneholder samtaler med sønnen, tanker og følelser.

Det er mange ulike måter å takle sorg på.

- Jeg skriver nesten hele tiden, og så har jeg hund som passer på meg. Den sørger også, det vet jeg, for den har forandret seg etter selvmordet.

Fortsatt er tingene der sønnen forlot dem, og tannbørsten hans står ennå på sin faste plass på badet.

Være medmenneske

- Tiden etter har vært en berg- og dalbane. Jeg er et åpent menneske, og det har vært en styrke. Jeg er glad for at jeg klarer å snakke om det, men det har vært mange følelser. Og man vil ikke at folk skal tenke slik og slik, at det kunne ha vært en psykisk lidelse som var årsaken til selvmordet, forteller Kari.

Randi har fått seg en hund som gir henne mye glede.

- Og jeg ler mye med venninnene mine, men jeg har også tunge stunder hvor jeg har stilt meg spørsmålet om det er vits å fortsette. Men så har jeg tenkt, nei, selvmordet skal ikke få knekke meg. Og det er jeg ganske sikker på at sønnen min ikke ville heller. Jeg tar det fra dag til dag, men noen venner er slitsomme å være sammen med fordi de stiller spørsmål jeg ikke har svar på.

I ettertid var det nesten ingen som hilste på henne på jobben, og det synes hun er trist.

- Det er viktig at folk på arbeidsplassen er taktfulle. I slike sammenhenger er det viktig å være medmenneske. Man behøver ikke å si så mye, bare være til stede. En god klem holder lenge. Og så har jeg hatt en fantastisk fastlege, forteller Hanne.

- Ta magefølelsen på alvor

Undersøkelsen til Lyberg Rasmussen og hennes kolleger viser at ingen av de unge mennene hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet i forkant.

- Det er viktig å understreke at pårørende og nære personer kan ha en viktig rolle i å møte disse unge mennene i deres fortvilelse og desperasjon. Og ta all magefølelse på alvor. Hvis du føler uro eller bekymring for noen, utforsk denne direkte der og da, sier Lyberg Rasmussen.

Hun fremhever at vi alle er viktige aktører i det forebyggende arbeidet. I tillegg mener hun også at unge menn som opplever å måtte mestre noe de ikke klarer, må spørre seg selv om hvor disse høye og ufravikelige kravene kommer fra. De må også lære seg å gjenkjenne og anerkjenne sitt eget behov for forståelse og støtte uten at det får dem til å føle seg som udugelige menn.

Mer fokus på problemene

Studien til Lyberg Rasmussen og kollegene er en av de første i sitt slag. Den viser et område som trenger mer kunnskap.

- Vi ønsker oss faget psykisk helse i videregående. Det vil øke kunnskapen om temaet og om hva som er normalt. For man er mer normal enn man tror, sier Adrian Johannes Lorentsson.

30-50 prosent av den voksne befolkningen vil få en psykisk lidelse.

- Det handler også om måten vi snakker om psykisk helse på, og så må vi ta et oppgjør med bildet av mannen som stor og sterk.

Lorentsson oppfordrer også til den gode samtalen kompiser imellom.

- Mitt råd er at dersom man føler at noe ikke stemmer, så ta den samtalen selv om man føler at det kan være vanskelig. Vær ikke redd for å ta den praten, oppfordrer Hanne.

- Vær oppmerksom på adferdsendringer

Walby mener det er viktig med økt bevissthet og kunnskap om at mange kan ha det tungt psykisk.

- Det handler om å bry seg når man ser at det er noe som er galt, og så godt som alle kommer seg ut av en depresjon med hjelp. Dette gjelder særlig unge menn.

- Mange, også mennesker som utad oppfattes som «vellykkede» kan få psykiske problemer i løpet av livet, og kan ha behov for hjelp.  Det er derfor så viktig at vi ikke stigmatiserer mennesker som sliter psykisk i perioder, legger han til.

Han fremhever at det også er viktig å være bevisst på adferdsendringer, og det er også noe Lyberg Rasmussen trekker frem.

- Ta tak i atferd og uttalelser en stusser på, og still spørsmål. Få personen til å utdype hva han eller hun mener hvis noen snakker om å ikke orke mer eller idylliserer døden. I tillegg er det viktig å ha respekt for den subjektive opplevelsen av smerten.

På et samfunnsnivå mener Walby at det blant annet handler om å sikre best mulig oppvekstsvilkår, slik at færrest mulig havner utenfor.

- Vi må også sørge for tilstrekkelig tilgang på hjelp i vanskelige faser, for det finnes mange muligheter for hjelp.

Flere av kildene i saken er anonymisert, men Klikk.no har snakket med, og kjenner identiteten til de det gjelder. 

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!