Denne historien handler om familien til Tiril Alette Huser Bølge, en av de to jentene som mistet livet i ulykken på Bjørkelangen i fjor vinter.

Historien er fortalt til Norsk Ukeblad.

11.januar 2014

11. januar 2014 skulle bli en glad dag.

11 år gamle Tiril Alette Huser Bølge fra Nes har gledet seg til å besøke hestevenninnen Sara, som er 13 år og bor på Bjørkelangen. De har planlagt dette lenge. De skal ri, spise pizza – og Tiril skal sove over hos Sara.

Ann Kristin Huser og Thor Åge Bølge leverer datteren på Bjørkelangen. Det er første gang de hilser på foreldrene til Sara.

De vet ikke hvor snart de skal møtes igjen. Under helt utenkelige omstendigheter.

Aktiv jente

Ann Kristin og Thor Åge bor i Nes kommune på Romerike sammen med datteren Tiril og sønnen Anders på syv. Livet er godt å leve, akkurat slik de ønsker det. De har fått de barna de skal ha.

«Det blir ikke flere barn på en stund, i alle fall ikke før Tiril fyller 12», pleier Thor Åge å si på spøk. Intetanende om at det snart skal gå troll i de ordene. Tiril er en omsorgsfull storesøster. Anders er litt mer stille og rolig. Men de to har et unikt søskenforhold.

Hver morgen tar Tiril og Anders bussen sammen til skolen. Tiril har mange venner og er en aktiv jente. Hun er med i korps, men hennes store lidenskap er hest. Tiril og Anders elsker å være hos morfar, som bor på en gård et lite steinkast unna. En dag skal Tiril ta over gården til morfar. Her skal hun ha hest på gården. Men det er ennå lenge til.

Det verste som kan skje

Etter at de har levert Tiril hos Sara, reiser foreldrene til Oslo for å kjøpe klær til et 80-tallsparty helgen etter. De skal innom Mathallen på Økern i Oslo en tur da telefonen ringer.

Tiril og Sara har vært i en ulykke og er sendt til Ullevål sykehus, forteller en bekjent av Saras foreldre. Ann Kristin, som har jobbet lenge i helsevesenet, forstår at det må være alvorlig, i og med at de ikke er sendt til nærmeste sykehus.

Da de kommer til Ullevål, ringer politiet. Jentene var på tur i en hestevogn da de ble påkjørt av en bil bakfra. Nå er de på vei til Ullevål i et ambulansehelikopter.

Like etter kommer foreldrene til Sara til sykehuset. Bare timer før hilste de på hverandre, småpratet. Gledet seg på jentenes vegne.

Nå står de sammen midt i den største katastrofen som kan ramme noen foreldre.

De får vite at begge jentene har store hodeskader.

Store hodeskader

Aldri skal de glemme synet inne på Barneintensiven: Tiril i sykehussengen, hun ligger helt stille. Så nær, men likevel kan de ikke nå henne. De stryker henne forsiktig på kinnet. Legene forklarer med lave stemmer at slaget mot hodet var så hardt at Tiril ikke merket noe til ulykken.

Timene går. De tråkker frem og tilbake i korridorene mens stadig flere slektninger kommer for å støtte dem i den vanskelige stunden. Ventetiden er uutholdelig.

Det er smertefull å se hvordan tårene til lillebror Anders triller. Etterpå er han helt utslitt og sovner på oppholdsrommet de har fått tildelt på Barneintensiven.

Så kommer legene og tar dem til side. De blir forberedt på at det ikke lenger er håp. Skadene i Tirils hode er for store.

Ikke håp

Da klokken er blitt 22.30, kommer sjeflegen for å snakke med dem: Hun vil vite hva de tenker om organdonasjon. Selv har de hvert sitt donorkort i lommeboken, men de har aldri tenkt på å ha det til barna sine.

Legen forklarer at resten av kroppen til Tiril, de andre organene, er intakte og kan redde noens liv. Instinktivt vet de at det er riktig å gi noen Tirils organer.

Tiril var så mye for andre. Hun tok seg alltid av dem som var svake. De vet at Tiril ville sagt ja hvis hun kunne bestemme.

Samtidig må de innse at det betyr at de må gi slipp på henne. Ikke så mye som et ørlite håp har de å klamre seg fast i.

Thor Åge samler hele familien rundt sengen til Tiril. Hun er så fredfull der hun ligger. Han forteller at hun skal flyttes til Rikshospitalet for å donere organer.

Så ber han sykehuspresten om å be en bønn for Tiril.

Hele familien, slekt og venner tar farvel med Tiril, som er holdt i live ved kunstig koma.

Dager i sjokk

I en stor boble av sjokk reiser familien hjem. I mange måneder skal de bli i denne sjokkboblen.

Det skal komme dager som er bunnløse av sorg. Heldigvis har de et stort nettverk av venner.

Og de snakker mye med sykehuspresten som både er klok og menneskelig. Hele familien får profesjonell hjelp. De starter i sorggruppe. Lillebror Anders går i sin egen for barn som har mistet noen. Allerede to dager etter ulykken er Anders tilbake på skolen. Han har godt av å være sammen med venner og slippe fra sorgen hjemme.

Huset fylles av blomster og mennesker som vil dem vel. Folk kommer med hjemmebakte rundstykker og kaker, store kartonger med kaffeposer, middager og mye annet.

Anders har en fantastisk lærer som lar ham få snakke om sorgen på skolen. Hjemme er han mindre meddelsom, og det gjør dem bekymret. Men de vet at det er hans måte å beskytte dem fra sorgen.

Å miste et barn

SØSKEN: Tirill var en omsorgsfull storesøster for broren Anders, og fulgte ham på bussen til skolen hver dag. © Foto: Privat

Lykkelige den siste tiden

Noen dager etter ulykken åpner de mobiltelefonen til Tiril.

Der er det et videoklipp av Tiril og Sara noen timer før ulykken.

De sitter i hestevognen, på full fart gjennom skogen, de skravler og ler, intetanende om faren som truer rundt neste sving. Det er en trøst å høre dem le, å vite at de var lykkelige den siste tiden de levde.

Auli kirke 23. januar 2014 slippes hundrevis av blå ballonger i luften da en hel bygd har møtt opp for å ta farvel med Tiril. Selve bisettelsen har vært i Blaker kirke fordi det ikke var plass til alle i kirken de tilhører.

Hun minnes som en sprudlende, levende og omsorgsfull jente. Nå venter hverdagen.

Hver morgen kommer en klassekamerat av Tiril hjem til Anders for å ta følge med ham på bussen til skolen, slik Tiril gjorde hver eneste dag.

Føles godt å dele

Det er mange måter å sørge på. De kunne låst døren og lukket seg inne i sorgen, men det er ikke naturlig for dem.

De har bestandig hatt et stort nettverk rundt seg, og finner trøst i andre. Det føles godt å dele.

Anders er den som holder dem oppe over vannflaten, som får hverdagen til å gå sin vante gang. De passer på at han får ha venner på besøk, at han får leve så normalt som mulig.

Nesten hver dag venter de på at Tiril skal komme inn døren og rope: «Hei, mamma og pappa. Nå er jeg hjemme». Hun er jo bare ute en tur på Bjørkelangen.

Slik kan de ta seg i å tenke … Ofte. Da de kommer på at hun aldri mer vil komme inn døren, kommer tårene.

Tiril var en pappajente.

De to var mye ute og jobbet enten det skulle males eller vaskes med høytrykksspyler. Tiril var ikke redd for å ta i et tak.

Kristine Storli Henningsen

Bekymrer du deg syk?

Noen bekymringer er helt normale, men ikke alle.

Problemer med å se meningen med livet

Snøen smelter og blir til sildrende bekker. Gule hestehov dukker frem i grøftekanten. De kan se henne for seg: Tiril som elsket at hun kunne kaste jakken og bare gå i T-skjorte. Elsket å være med på ku- og kalveslippet på gården til morfaren. Elsket å sole seg på terrassen sammen med mamma, høre musikk eller lese. Tiril som løper barbent i gresset. Tiril som planter grønnsaker, urter og stauder. Tiril som hopper på trampolinen i hagen, og latteren hennes som triller ut i vårsolen.

Våren var Tirils favoritt-tid. Nå er det stille.

Det å savne Tiril gjør så vondt at det nesten ikke er til å holde ut. Tappert prøver de å ta en dag av gangen, la livet gå sin vante gang. Enkelte dager har de problemer med å se meningen med livet, med fremtiden.

Hvordan skal de klare å gå videre uten Tiril. Leve livet uten henne.

De eksisterer, men de lever ikke.

Hvorfor måtte det ende sånn for Tiril?

Sorggrupper

Sorggrupper er en viktig form for rehabilitering etter dødsfall, og en vanlig formalisert måte for etterlatte å møtes på. Etterlatte møtes regelmessig, deler erfaringer og hjelper hverandre videre.

Gruppene har gjerne en eller flere ledere, og består vanligvis av mellom fem–ti etterlatte.

Her kan man snakke om det man har opplevd, og den man har mistet, og ventilere reaksjoner og problemer av forskjellig art. Tema og innhold kan variere mellom å følge en strukturert mal med tema knyttet til rekkefølge og tid, eller å tilpasses mer gruppemedlemmenes ønsker om tema. Les mer på sorggrupper.no

Sinne

Med tiden kommer også sinnet.

I noen situasjoner kan Thor Åge føle raseriet nesten ta over når han innser at det ikke er en eneste ting han kan gjøre for å bringe Tiril tilbake.

Det kommer dager da de er langt nede i det sorte dypet. Men heldigvis klarer de å komme opp igjen. Oftere og oftere. Hver gang Anders går ut døren hjemme, kjenner Ann Kristin på engstelsen.

Hver gang han ikke har det bra, merker hun det. Hun har aldri vært overbeskyttende før, men nå er det ikke til å unngå.

En for lite

Dagligdagse rutiner og småting minner dem stadig om at de er en for lite.

I tannglassene på badet står tre tannbørster, ikke fire. Bare én matpakke skal smøres om morgenen – ikke to. Bare ett barn skal av sted med skolebussen.

Det skulle vært to. Fire skulle sitte rundt middagsbordet om kvelden. Nå er de tre. De vet at Tiril hadde en god barndom. De vet at Anders har det samme. Som foreldre har de så mye kjærlighet å gi. De snakker om å bli fosterforeldre.

Å bli foreldre til et nytt barn våger de nesten ikke håpe på.

Thor Åge er 47 og Ann Kristin 37. De er vel blitt for gamle?

Å miste et barn

LYKKE: For første gang siden Tiril døde kjente pappa Thor Åge et snev av lykke da lille Ella-Oline kom til verden. © FOTO: Britt Krogvold Andersen

Noe å se frem til

I annen etasje står et jenterom fylt av hestebøker, hesteplakater, One Directionplakater, medaljer og premier fra ridestevner og korpstevner. Det står urørt.

De tror ikke de noen gang vil orke å rydde ut av rommet hennes.

Ingen av dem er religiøse, men de håper og ber om at Tiril er på et godt sted. At sjelen hennes har det godt.

17. mai holder skolekorpset en minnestund på graven til Tiril. De spiller "Ja, vi elsker", men også Tirils sommervise som Thor Åge laget en musikkvideo med Tiril til. Det at korpset har øvd inn sangen for å hedre Tiril er dypt rørende for familien.

Om sommeren får de den gledelige nyheten. Ann Kristin er gravid. De jubler forsiktig. De er ikke for gamle likevel.

Terminen blir satt til 31. januar. Midt i sorgen finner de noe å se frem til.

Men først skal de gjennom flere merkedager. Sommerferie på Nordmøre. Skolestart og høstferie. Å feire julen uten Tiril er kanskje aller verst...

Plutselig får livet mening igjen

Året skifter. Snart nærmer den seg, dagen da de mistet Tiril.

Men samtidig skal til snart bli foreldre.

Mandag 16. februar kommer lille Ella-Oline til verden. Hun er helt perfekt. For første gang etter at Tiril døde fra dem kjenner de glede. Plutselig får livet mening igjen. Lykken har banket på døren. De velger å slippe den inn.

«Hun skal ikke drive med hest», bestemmer Anders. Han er stolt storebror.

Thor Åge har filosofert og tenkt mye. Han pleide å si at han ikke skulle ha flere barn før Tiril var 12 år. Hun skulle vært 12 år i år. Og så kom lille Ella-Oline til verden.

Hadde ikke Tiril omkommet i den tragiske ulykken, ville ikke Ella-Oline blitt født.

Måtte Tiril dø for hennes skyld, gi plass til henne? En kan bli gal av å tenke slik.

En dame sa til ham at Tiril har holdt Ella-Oline i sine armer før hun ble født. «For en fin tanke, og tenk hvor glad Tiril er over babyen om hun er med oss», sier han.

Savnet vil alltid være der

Men savnet etter Tiril vil alltid være der. For Ella-Oline er ikke Tiril. I dag føler de takknemlighet for tiden de fikk med Tiril.

Anders har fått rommet hennes, og han har tatt vare på det lille kosedyret Båtsmann, som var noe av det kjæreste søsteren eide.

Utenfor huset i Nes er våren på gang igjen. De tar med lille Ella-Oline i vognen, og Anders får trille. En stolt storebror som passer godt på lillesøster. De har tro på fremtiden.

Selv om savnet etter Tiril alltid vil være der, føler de seg hele som familie igjen.

For tre er blitt til fire. Det er som det skal være.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!