Rusmisbruk
- Det er et under at jeg fortsatt lever
Gjennomsnittlig levealder for en heroinist er 36 år. Pål rundet nylig 52.
Pål fra Tromsø har vært rusavhengig siden han var 13 år gammel.
Gjennomsnittlig levealder for en heroinist er 36 år. Pål rundet nylig 52. Ingen av vennene hans lever lenger.
Nå er han på metadon og har endelig fått sitt eget sted å bo; et bittelite hus på Hauketo rett utenfor Oslo. Pål er en svært oppegående fyr, men bærer preg av et liv med langt og tungt misbruk.
Kan han endelig gi opp rusen, nå som han får metadonbehandling? Pål drømmer om å reise til Syden med sin 30 år gamle datter, og sier han aldri kommer til å gi opp hasjrøykingen.
Dette er historien til Pål, fortalt til Magasinet MANN.
Prøvde hasj som 13-åring
- Det er et under at jeg i det hele tatt lever ennå. Vennene mine er døde, alle sammen.
Det blir feil å kalle meg for en «smart misbruker », jeg ruser meg jo på heroin, men jeg har alltid vært forsiktig. Det er kanskje derfor jeg er blitt 52 år.
Jeg ble nærmest tvunget til å prøve hasj da jeg var 13 år. Gruppepress, rett og slett, hjemme i Tromsø. Vi var en liten gjeng, en av gutta var et par år eldre enn oss andre. Han rullet seg en joint, og spurte om sidemannen min også ville ha. Han sa nei. «Gudskjelov, da slipper jeg også», tenkte jeg. For jeg hadde absolutt ikke lyst.
Jeg hadde bestandig vært forsiktig. Men etter det første trekket med hasj var jeg allerede hekta. Siden har jeg ikke stoppet.
God oppvekst
Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske at folk hadde like flotte foreldre som meg. Jeg hadde en svært god oppvekst, men jeg hadde opprørstrangen i meg.
Da jeg var 18 år dro jeg til Christiania med en kompis, vi var nysgjerrige på hva som var der ute. Moren min ble litt overrasket, for hun visste at kompisen min ikke fikk lov. Han var bare 17. Og jeg hadde jo alltid hørt på henne.
Året etter dro vi på litt ekstra, og prøvde LSD på interrailtur. Syre er luktfri, så det var bare å sende doser hjem i posten.
Siden ble det amfetamin. Du kan vel si at jeg søkte spenningen. Speed var godt. Jeg følte meg uovervinnelig, og med hauger av energi. Jeg husker vi spilte fotball i timevis.
Fra Tromsø til Oslo
Da jeg var 21 år, fikk jeg en datter. Men hun var bare to år gammel da moren hennes tok henne med seg til Oslo for å studere.
Det var min unnskyldning, om man kan si det sånn, for å reise hit. For jeg visste jo at det var mer å få tak i her.
Jeg kom til Oslo i 1986, og leide meg leilighet på Kjelsås. Det første jeg gjorde var å dra på interrail med datteren min. Hun var to år og vi reiste til Spania. Det var en av de fineste turene jeg har hatt, selv om det var et helvetes regnvær der nede.
Så fikk jeg jobb på Deichmanske bibliotek som kontorassistent. Merket bøker. Deretter hadde jeg en håndverkerstilling og jobbet mye for Aftenposten. Jeg er flink med hendene mine, er god til å snekre. Men etter hvert ble det å ruse seg viktigere enn jobben. Jeg klarte ikke å stoppe.
Hadde aldri planlagt å begynne med sprøyter
Til slutt var rusen alt livet dreide seg om. Det var ikke så vanlig med amfetamin i Tromsø, men her nede i Oslo var det lett å få tak i. Jeg sniffet det de første årene.
Jeg satte min første sprøyte med amfetamin da jeg var 27 år gammel. Det var en bøyg jeg måtte komme over.
Jeg hadde aldri planlagt å bruke sprøyter, men hadde en kjæreste som injiserte. Så da måtte jeg prøve. Jeg husker jeg så ned på sprøytespissen med speed som gikk inn i armen min og tenkte «jaja, det blir ikke så mange ganger». Big mistake.
Jeg begynte å gå på Stortorvets Giestgiveri, der fikk jeg kjøpt hasj. Og på «Finnmarksvidda», gressletta nede ved Akerselva, der de solgte amfetamin. Jeg ble en del av miljøet her i byen.
Den beste følelsen
Den første gangen jeg prøvde heroin var på nyttårsaften i 1992. Jeg hadde akkurat fylt 30 år og fikk i meg en cocktail av speed og heroin. Da følte jeg meg rett og slett som en konge. Jeg tok ikke meg selv så høytidelig. Jeg ble morsom, ble et midtpunkt på festen.
Heroin er farlig, den gir deg den beste følelsen man noensinne har kjent. Man føler seg så rolig og uovervinnelig på samme tid.
Det er vanskelig å skjønne selv at man er gått over streken. Jeg brukte veldig lang tid for å hente meg inn igjen på heroin, og tok det aldri mer enn tre dager i slengen. Det suget etter heroin, det er helt voldsomt. Er man avhengig, eller sjuk, som jeg liker å kalle det – fordi det er en sykdom – kan det gå dagevis mellom hver gang jeg spiser.
Hva er rusmisbruk?
Det heter rusmiddelbruk med avhengighet når personen har betydelige vansker med å holde seg unna rusmiddelet.
Skadelig bruk av rusmiddel er bruk som fører til somatisk eller psykisk sykdom hos brukeren.
Rusmisbruk kan inndeles etter hvilke rusmidler som misbrukes. Enklest kan en dele det inn i alkohol, narkotika og misbruk av legemidler, enten disse er skaffet lovlig eller ulovlig.
Om jeg ikke har spist på fire dager, og får 200 kroner av deg til mat, er det størst sannsynlighet for at jeg kjøper meg heroin i stedet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
På metadon
I løpet av mine nesten 40 år som rusavhengig har jeg bare vært nykter i et par uker. Jeg har aldri hatt det så moro som da. Livet ble lysere, tankene klarere, den numne følelsen man har i kroppen forsvant.
Jeg skulle ønske jeg klarte å slutte. Jeg prøver.
Nå er jeg over på metadon, og det er vanskeligere å slutte med det enn med både amfetamin og heroin. Faktisk er det hasjen jeg kommer til å sitte igjen med. Jeg har ingen planer om å slutte med det. Jeg er over 50 år og har røkt hasj hele livet. Det er ikke der problemet mitt ligger.
Ikke klart å slutte helt
Nå har jeg fått meg et eget sted å bo. Det er fint. Jeg føler en slags selvrespekt igjen som jeg ikke hadde før. Jeg står opp, lager meg frokost og reiser til byen for å få utdelt metadon. Så selger jeg noen utgaver av =Oslo for å få råd til litt heroin.
Ja, jeg har ikke klart å slutte helt. Jeg satte et skudd heroin og speed rett før dere kom. Men det ser dere ikke på meg, gjør dere vel?
Jeg er glad for at jeg slipper å være kriminell lenger, selv om jeg fortsatt blir sett på som en. Trenger ikke jakte på verken heroin eller penger. Bladsalget finansierer misbruket. Jeg har metadon nå. Det var verre før. Jeg var butikktyv. Stjal varer som jeg solgte videre, og var jeg heldig, kunne jeg få tatt penger fra kassa uten at noen merket det.
I fengsel to ganger
To ganger har jeg vært i fengsel, en gang for at jeg hadde 29 gram amfetamin på meg, den andre gangen for flere narkobøter. Man blir ikke et bedre menneske av å sitte i Oslo kretsfengsel. Så mye skal du ha klart for deg.
Det første jeg gjorde da jeg slapp ut av fengselet, var å gå på apoteket og kjøpe flere sprøyter. Det er masse feil med narkotikapolitikken.
Ettervern, ettervern, ettervern. Det er stikkordene. Tre fjerdedeler av alle i fengsel har et rusproblem. Det hjelper ikke å få folk rusfrie og så sparke dem tilbake til det vante gatemiljøet igjen. Vi er jo allerede utstøtt av samfunnet.
Er vi nyktre i tillegg, gir ikke det livet særlig mening. Da er det lett å falle tilbake. Alle junkier kan avruses, det er ikke så vanskelig.
Men å få seg et liv etterpå, er jævlig vanskelig. Plasseres du tilbake på et hospits, er det som å bli kastet tilbake til ulvene. De fleste klarer det ikke. Ofte dør de av overdoser. Jeg har ikke mange venner igjen.
Liker å prate om miljø og politikk
Jeg skulle forresten likt å ha noen venner nå. Noen som ikke er i miljøet. Jeg hadde trengt den inputen, det hadde vært givende å prate med folk om noe annet enn hvordan man skal skaffe seg narkotika.
Jeg liker å prate om musikk og politikk. Jeg er opptatt av at de vanskeligstilte skal få det bedre. Det er altfor mange mennesker der ute som aldri får hjelp. Jeg vil gjøre livet lettere for andre.
Det er drømmen min. Det er en god følelse å hjelpe andre.
Drømmer om å reise til Portugal
Moren og faren min lever ennå, men jeg snakker ikke så ofte med dem lenger. Ikke så ofte som jeg burde. De har taklet at jeg er avhengig bedre etter hvert.
Moren min gråt veldig første gang hun fikk høre at jeg var narkoman. Jeg var hjemme i Tromsø i fjor sommer. Mamma laget middag. Hun er jo fortsatt moren min. Herregud, så flink hun er til å lage mat. Hadde jeg vært der lenge, hadde jeg lagt på meg.
Jeg drømmer om å reise til Portugal en gang, sammen med datteren min. Hun er tretti år nå. Det hadde vært fint. Reise langt vekk. Til varmen. Og bare nyte livet sammen med henne.
Denne saken ble første gang publisert 28/06 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.