Det er en tidlig høstdag i 1974. I et klasserom på Brandengen skole i Drammen sitter ti år gamle Bjørn Olav Nordahl ved pulten sin.

Han har blyanten i den ene hånden og viskelæret i den andre. Foran ham ligger en innføringsbok og et ark med matematikkoppgaver.

Det er helt stille i klasserommet.

Det eneste som høres er de lette fottrinnene fra lærerinnen og klasseforstanderen Liv Annfrid Røssaak som beveger seg langs pultradene for å se hvordan elevene hennes løser regnestykkene hun nettopp har gitt dem.

Hun kommer frem til Bjørn Olav. Hun vet at han ikke er så glad i matematikk og at han sliter litt med det faget.

Liv Annfrid bøyer seg over ham, legger hånden sin på skulderen hans og sier, lavt og fortrolig: «Jeg vet du kan.»

- De fire ordene var magiske og ble uforglemmelige for meg, sier Bjørn Olav Nordahl i dag, temmelig nøyaktig 38 år senere.

Nå sitter han på kjøkkenet til sin gamle barneskolelærer og forteller hvor glad han er i henne - og hva hun har betydd for ham. Det er ikke første gang.

De to har holdt kontakten og har sett hverandre flere ganger siden Bjørn Olav vandret ut av skoleporten på Brandengen skole for siste gang.

- Det var som om himmelen åpnet seg da jeg fikk begynne i klassen til Liv Annfrid den høsten. Frem til da hadde jeg ikke likt meg på skolen og trodde hverken at jeg kunne noe eller var verd noe særlig. Plutselig ble jeg sett. Det er det viktigste du kan oppleve som menneske. Og som ved et trylleslag var ikke matematikkoppgavene så umulige å løse likevel...

TAKK: ¿ Du så meg, gjorde meg trygg og ga meg troen på meg selv. Tusen takk! Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt, sier Bjørn Olav Nordahl til sin gamle folkeskolelærer Liv Annfrid Røssaak. © FOTO: Thomas Barstad Eckhoff

Ydmykelsen

Frem til skolestarten i 5. klasse hadde skoletiden fortonet seg som et mørkt kapittel for Bjørn Olav.

Han var blitt totalt ignorert av sin første klasseforstander, og følte at han var null verdt.

- Det å bli oversett gjør noe med deg og selvtilliten din. Og jeg trodde virkelig ikke at jeg dugde til noe som helst. Læreren ga meg sjelden noen oppmerksomhet, jeg følte at jeg var som luft for henne, helt uinteressant, sier Bjørn Olav, og forteller om en vond opplevelse fra de første skoleårene:

- Vi elever fikk i oppgave å tegne kornaks - med gule fargeblyanter på svarte pappark. Mitt forsøk på å tegne, ble ganske enkelt ikke godkjent av læreren. Jeg hadde tegnet for stygt, mente hun. Og da tegningene skulle henges opp på veggen, var min den eneste som ikke fikk være med. Det endte i tårer.

GJENSYN: «Jeg vet du kan!» Fire magiske ord sagt av lærer Liv Annfrid til den usikre eleven Bjørn Olav. Det var fire ord som forandret livet hans. © FOTO: Thomas Barstad Eckhoff

Vinnerloddet

Lærerens uvettige oppførsel var én ting - Bjørn Olav opplevde i tillegg ganske tøffe tak på skoleveien. Han var annerledes enn de andre:

Bjørn Olav tilhørte en adventistmenighet i byen, spiste ikke svinekjøtt og hadde lørdagen som helligdag.

Dette var så provoserende for noen at det ble mye bank på vei hjem fra skolen. At han i tillegg ikke var noen slåsskjempe og var av den følsomme typen, talte heller ikke til hans fordel.

Nei, Bjørn Olav trivdes ikke på skolen, for å si det forsiktig.

Men sommeren 1974 - i overgangen fra 4. til 5. klasse - trekker tiåringen selve vinnerloddet:

Hans gamle klasse blir delt, og han får en ny lærer.

Hun er en varmhjertet og dyktig lærer på 40 år som heter Liv Annfrid Røssaak.

Takknemlig

Bjørn Olav drikker av tekoppen og forsyner seg fra det nydelige lunsjbordet som Liv Annfrid har dekket.

Han griper sin gamle lærerinne varmt om armen og sier:

- Alle mennesker ønsker å bli sett. Og du så meg, Liv Annfrid. Du verdsatte meg og trodde på meg. Og det var en helt ny erfaring for meg. Tenk deg hvor tilfeldig livet er. Med en annen lærer kunne det gått helt galt med meg. Det er jeg helt overbevist om. Det er derfor jeg sier at du reddet livet mitt. Jeg er takknemlig for at jeg var så heldig, sier Bjørn Olav.

- Ingen kan bestemme hva slags lærer man får. Samtidig er dette kanskje den viktigste personen du skal forholde deg til i en svært sårbar periode av livet.

- Gjorde bare jobben min

Liv Annfrid smiler og takker for de gode ordene. Samtidig synes den beskjedne pensjonerte læreren at det nesten blir litt i overkant. Ikke minst det faktum at Norsk Ukeblad skal skrive om dette møtet mellom henne og Bjørn Olav.

- Jeg gjorde jo bare jobben min, sier Liv Annfrid, som var lærer ved Brandengen skole fra 1957 til 1998. Da var det en kreftsykdom som førte til at hun måtte gå av med pensjon et par år før tiden. Flere hundre elever har Liv Annfrid hatt, og hun husker nær sagt alle sammen.

- Jeg møtte aldri prinsen på den hvite hest, og jeg ble aldri gift eller fikk egne barn, så elevene mine var jo barna mine på et vis, sier hun og smiler fra hjertet.

- Og hvordan husker du Bjørn Olav?

- Som en alvorlig og tillitsfull gutt. Stille og flink. Og veldig snill, svarer hun.

Kunnskapshunger

«Jeg vet du kan!»

Det gikk ikke mange ukene med Liv Annfrid som lærer og klasseforstander at Bjørn Olav skjønte at han faktisk ikke var dum. Han lærte seg matematikk, og fikk gode karakterer i historie og norsk.

Liv Annfrid førte ham inn i bøkenes magiske verden. Snart var unggutten en hyppig gjest både på skolebiblioteket og på folkebiblioteket i Drammen.

Som regel tok han store bæreposer med bøker med seg hjem. Kunnskapshungeren var enorm.

Han fikk stadig bedre karakterer.

Hjemmeundervisning

Snart var han som følte seg som et null, én av skolens beste elever.

- Liv Annfrid var en lærer som jeg tror huskes i takknemlighet av alle elever, sier Bjørn Olav, og spør:

- Husker du at jeg brakk benet etter et skihopp, og var sengeliggende hjemme i flere uker, Liv Annfrid? Hver eneste dag, til samme presise klokkeslett, kom du på besøk for å holde meg oppdatert med skolearbeidet. Jeg visste alltid når du ville komme. Jeg kunne stille klokken etter deg. Og å se deg fra soveromsvinduet mitt der du rundet hushjørnet i den brune kåpa di, ga meg et streif av glede. Denne hjemmeundervisningen var noe du ikke behøvde å gjøre, men du gjorde det.

Liv Annfrid svarer med å smile til sin tidligere elev.

Guri Haram

Torunn mistet begge døtrene

Torunn Austdal Rasmussen (62) fra Klepp i Rogaland har opplevd alle mødres mareritt. Hun mistet begge døtrene, Tina og Ann Elin, da de var bare 20 år gamle.

Romandebut

Bjørn Olav tok høyere utdanning og var i 13 år ansatt som såkalt «gravejournalist» i Dagens Næringsliv. I dag er han vaktsjef i NRK. For to år siden debuterte 48-åringen som skjønnlitterær forfatter på Gyldendal.

Romanen «Nesten til stede» handler om en ung gutts oppvekst i Drammen i 1970-årene.

Som man kanskje forstår har boken klare selvbiografiske trekk.

Dedikerte bok

En rekke mennesker ble invitert i forbindelse med at boken skulle lanseres. Hans gamle folkeskolelærer Liv Annfrid var en selvfølgelig gjest.

Bjørn Olav møtte henne på lanseringsfesten med en inderlig klem, og overrakte henne debutboken med følgende dedikasjon:

Kjære «frøken» Liv Annfrid! Det er helt sant, du reddet livet mitt, og for det vil jeg alltid være takknemlig! God leselyst! Klem Bjørn O.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!

Tina-saken:

Torunn mistet begge døtrene

Torunn Austdal Rasmussen (62) fra Klepp i Rogaland har opplevd alle mødres mareritt. Hun mistet begge døtrene, Tina og Ann Elin, da de var bare 20 år gamle.