– Jeg pantet flasker for å kjøpe melk og grøt til datteren min

Det er åkre og gårder så langt øyet kan se når vi nærmer oss hjemmet til Mona Andreassen (60) i Årnes. Vi passerer noen boligfelt, men det er ingen tvil; vi er på landet. På Monas gård står et grått bolighus, en stor stallbygning og et par mindre hus og bader i høstsolen. To islandshester ser nysgjerrig på oss fra innhegningen.

– Bare kom hit! roper Mona fra inngangsdøren.

To små chihuahuaer kommer løpende i full fart, tilsynelatende ekstatiske over å få besøk. Monas smil er bredt, men bak det skjuler det seg et liv fullt av kontraster; sorg og styrke, tap og livslyst. Men det skal vi komme tilbake til.

«Ville fristelser»

60-åringen er for tiden å se i NRK-programmet «Ville fristelser», der ti deltagere skal overleve i den malaysiske jungelen mens de stadig fristes med luksus.

– Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Jeg så for meg at vi skulle spise insekter og sove i telt. Som konkurransemenneske tenkte jeg at dette skulle gå lett.

Hun ler.

– Men det handlet ikke om det i det hele tatt. Vi måtte sove tett inntil fremmede på en treflåte, tåle krangling, slit og lange turer. Jeg hater krangling. Da mistet jeg motivasjonen for å redde pengepotten.

Deltagerne starter med 2,5 millioner i en felles pott, men hver fristelse de blir utsatt for, koster mye. Én øl kan koste 4000 kroner, en natt i seng 40 000.

– Jeg prøvde først å spare for fellesskapet, men skjønte fort at det egentlig ikke var noe fellesskap. Noen fikk det til å føles som om jeg var på tur med barnehagebarn. Jeg hadde aldri holdt ut uten Katrine Edvardsen og Jonny Bayer Fossedal, sier hun.

Til slutt valgte Mona å la seg friste.

– Jeg bestemte meg for å tenke på meg selv. Og det står jeg for. Det er kanskje det jeg sitter igjen med – at jeg velger meg selv når det gjelder.

Les også: Mushaga Bakenga: – Mange kan oppdra barna litt bedre

Fra Bleik til Årnes

Mona ble født på Bleik på Andøya i Nordland. Hun er nummer fire av fem søsken og vokste opp med en mamma som hadde hendene fulle og en pappa som jobbet i militæret.

– Vi hadde en fin og trygg barndom, men vi fikk tidlig ansvar. Vi måtte lage middag og hjelpe til. Det var alltid strøkent og strukturert hjemme, beskriver 60-åringen.

I 1978 gikk faren over til det sivile, og familien flyttet til Folldal i Østerdalen. På ungdomsskolen fikk Mona en kjæreste, og de forlovet seg da hun var kun 15 år. Som 16-åring flyttet hun til Oslo – gravid.

Hun trekker på skuldrene.

– Jeg synes ikke det var tidlig. Jeg tenkte ikke noe over det, sier hun oppriktig.

Men det var trange tider.

– Jeg pantet flasker for å kjøpe melk og grøt til datteren min, men jeg tenkte aldri at det var synd på oss. Det var bare sånn det var. Jeg sydde klær til henne av billig stoff jeg fant i eksotiske butikker. Vi klarte oss.

Forholdet til Cecilies far tok slutt. Hun husker ikke helt hvorfor – tror det bare rant ut i sanden. De var jo så unge.

Så ble det tre barn til, Stian, Marthe og Marco. Marco er nå 21 år og bor fortsatt hjemme. Hun fikk ham sammen med sin nåværende ektemann, Runar. Marthe og Stian er fra et tidligere forhold.

– Med over 20 års aldersforskjell mellom yngste og eldste, har jeg smurt matpakker i 40 år, slår hun fast med et smil.

Les også: (+) Jeg tok ikke signalene på alvor. Det sliter jeg med hver dag

Sorg

Etter å ha tatt bilder av Mona sammen med hestene Perla og Saga, går vi inn i huset. Her hersker en lun og hjemmekoselig atmosfære. 

– Jeg er gift for fjerde gang. Nei, for tredje gang! Jeg mister tellingen, sier hun plutselig og ler høyt.

– Jeg har nok alltid hatt problemer med å binde meg, innrømmer hun. 

Akkurat det finnes det kanskje en årsak til. Allerede da Mona var ti år, måtte hun forholde seg til døden. Søskenbarnet, som var spedbarn, døde brått. Mona hadde et nært forhold til babyen, og det satte sine spor.

– Det gikk nok mer innpå meg enn jeg skjønte da, deler hun. 

Også tre av Monas venninner døde før de fylte 40 år, og i 2008, rett før Mona skulle gifte seg, døde bestevenninnen Eva. Hun ble 42 år gammel. 

– Eva og jeg ble født med tre dagers mellomrom, og det var 50 meter mellom husene våre på Andøya. Vi var uadskillelige hele barndommen. Hun var som en søster. Da hun døde, føltes det som om noen rev bort en del av meg. Til slutt begynte jeg å lure på om mitt lodd i livet er å miste mennesker, beretter Mona lavt.

Når hun er ute på en av sine mange reiser, reiser hun også for Eva.

– Hun fikk ikke sett så mye, men nå er hun med meg overalt – i hvert  øyeblikk. Nylig var hun i Malaysia, sier Mona og lyser opp.

Les også: Linda Johansen: – Jeg var blakk og nedbrutt

Alltid på leting

Mona har aldri vært typen som står stille. Hun har testet ut en rekke utdanninger og yrker: Hun gikk maskin og mekaniker for å bli flymekaniker, hun har utdannet seg til kosmetolog, hjelpepleier, rideinstruktør og dyretolk. I tillegg har hun jobbet med alternativ behandling, blant annet healing og savnetsaker.

Hun smiler skjevt. 

– Det er så mye stigma knyttet til alternativ behandling, derfor liker jeg ikke å snakke om det. Det er mange useriøse i den bransjen. 

Hun forteller at både moren, bestemoren og oldemoren skal ha hatt spesielle evner.

– Da jeg var liten, trodde jeg at alle så det jeg så. Da jeg skjønte at det ikke var normalt, la jeg det vekk.

Men i 40-årene hentet hun det frem igjen.

– Det ble altoppslukende og krevende. Til slutt møtte jeg veggen, og da sa det bare pang, minnes hun.

I dag jobber hun som ridelærer og hestetrener.

– Jeg har ikke helt funnet min plass i livet, men det er heller ikke et mål i seg selv. Jeg tror på skjebnen. Det finnes mange stier å velge mellom, og i stedet for å velge tre, har jeg valgt 20. 

Hun har innfunnet seg med at hun alltid kommer til å være på leting. Og hun tror aldri hun finner fullstendig fred i dette livet. 

– Men det er helt greit, forsikrer hun. 

Likevel har Mona funnet en slags trygg havn. Både barn og barnebarn bor alle i nærheten. Med mannen Runar (50), som hun har delt livet med i snart 20 år, har hun endelig slått seg til ro.

Les også: (+) Jeg var sjefens elskerinne i 18 år. Da han ikke dukket opp i 40-årsdagen min, forsto jeg hvor naiv jeg hadde vært

«Mommo, du er gæren!»

– Vi var lenge usikre på om vi skulle selge gården, men vi har bestemt oss for å bli. Jeg har funnet balanse her. Her vil jeg bli til jeg går i pennalet, forteller hun.

Det viktigste for henne nå er at de nærmeste er i nærheten. Hun har fått en annen ro etter at hun fikk barnebarna, og de betyr alt for henne.

Hun ser ut gjennom vinduet.

– Barnebarna er fra åtte måneder til 12 år. Hun på ti er en liten kopi av meg. Hun pleier å si: «Mommo, du er gæren!» På skolen skryter hun av at hun har en gæren mommo som hopper i bassenget med klærne på, ler hun, før hun avslutningsvis legger til:

– Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker og mener om meg, eller hvordan man skal oppføre seg. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt!