Jeg tok ikke signalene på alvor. Det sliter jeg med hver dag

Slutt med å ven­te på at det gode liv skal star­te, livet er allerede i gang, hver dag. Det må ofte skje noe dramatisk før vi klarer å se ting i et riktig perspektiv.  

Det hadde vært en slitsom periode. Jeg hadde opplevd utroskap og skilsmisse, og jeg følte at alt jeg hadde bygd opp de siste årene, var revet bort. Men det som holdt meg oppe, var en flott sønn og en jobb jeg trivdes i. Jeg er et ja-men­neske som gjer­ne vil stille opp og hjelpe andre. 

Så når alle på jobben klaget over mye å gjøre, var det natur­lig for meg å si ja til over­tid. Og trengte venner hjelp til ting, var det lett å spør­re meg. Det var sjelden nei i min munn. Jeg ville jo så gjerne. 

Dessuten var jeg litt en­som etter skilsmissen og ønsket å føle meg nyttig og til hjelp.

Dette gikk en stund. Man­ge har vel hørt nettopp det at «jo da, det går i en periode til det stopper». Jeg hadde også hørt det, men jeg var da en frisk dame i star­ten på 30-årene. 

Jeg hadde riktignok hanglet en periode med en in­feksjon i kroppen. Men nå tok jeg penicillin og trodde det var på retur, selv om jeg følte at alt var tungt …

Så var det helg, og jeg bur­de vel ha slappet av. Men så stresset og giret som jeg var, måtte det jo skje noe. Nå var det håret jeg måtte få or­den på, så jeg dro til frisøren. 

Min sønn på fire år var med meg. Mens jeg satt i frisørstolen, følte jeg plutselig at jeg ikke så klart, alt var liksom tåkete. 

Jeg tenkte at det kun­ne være på grunn av hår­spray eller noe, men etter å ha betalt og kommet meg ut i bilen, så jeg fortsatt ikke klart. Det begyn­te å gå opp for meg at noe var riv rusken­de galt, men jeg bestemte meg for å kjøre hjem.

Etter å ha kjørt noen hundre meter kjen­te jeg at jeg var på nippet til å besvime, så jeg fikk kjørt inn til siden. Jeg var helt for­tvilet. Hva skulle jeg gjøre? 

Jeg måtte jo ikke besvime med min lille sønn i baksetet. I min for­tvilelse ringte jeg en ven­ninne. Hun kom heldigvis raskt, og det ble til at hun kjør­te meg til legevakten.

Les også (+): Vi kjøpte hytte sammen og hadde mine og dine barn. Det ble et mareritt

Hva feil­te det meg?

Jeg ble un­der­søkt, men de fant ikke noe feil. De tenkte på blodpropp, men alt så ut til å fun­gere, så det var bare å dra hjem. Jeg følte meg ikke bra, men syn­tes ikke jeg kun­ne sykmelde meg nå som det var så mye å gjøre på jobben.

Allerede neste dag kom det imidler­tid et nytt «an­fall», og jeg ble kjørt på legevakten igjen. Nå ble jeg sykmeldt, men uten noen spesiell diagnose. 

Jeg lå mest hjemme og hadde ikke ork til stort, selv om jeg prøvde alt jeg kun­ne. De ringte fra jobben, og jeg beroliget dem og sa jeg nok snart var tilbake på plass.

For­eldrene mine hjalp til med søn­nen min. Man­ge snakket om virus på balan­sener­ven. Jeg fikk høre at det kun­ne vare en stund, men jeg prøvde å gjøre så mye jeg klar­te. Selv det å lage middag var et ork. Fikk jeg det til, måtte jeg legge meg rett ned etter­på, helt utslitt.

Hva var galt? Tusen tan­ker raste gjen­nom hodet mitt. Jeg har alltid følt meg sterk psykisk, men nå raste kiloene av, og jeg følte meg alt an­net en sterk, ver­ken fysisk eller psykisk.

Uker og måneder gikk uten at jeg ble bedre. Det føltes som et neder­lag. Ikke or­ket jeg å ten­ke på jobb, og ikke orket jeg besøk av ven­ner. Selv det å ha besøk av min egen søster var slitsomt. Jeg følte at alle men­te det måtte være noe psykisk galt med meg. Jeg or­ket jo ikke en­gang å ta en telefon. Det ver­ket i kroppen, og jeg var lammet av en uen­delig tretthet.

Etter ytter­ligere turer på legevakten ble jeg en­delig or­dentlig un­der­søkt. Alle nevrologiske un­der­søkelser var fine. Alt var så fint. Men jeg var likevel dårlig.

En stund håpet jeg nesten at en av prøvene viste noe galt, slik at jeg kun­ne bli trodd. Jeg kun­ne ikke kjøre bil, or­ket ikke besøke ven­ner og ikke ringe. Ikke rart at en god del venner ble bor­te etter hvert. 

Man skal vir­kelig ha vært syk selv for å klare å for­stå en per­son i en slik situasjon.

Jeg søkte på nettet, desperat etter hva jeg skulle gjøre, og kom over en del in­for­masjon om ME, utmattelsessyn­drom. Alt jeg leste om dette, så ut til å stemme. Og da falt alt på plass. Det var ikke hodet mitt det var noe galt med. 

Les også (+): Jeg var så forelsket og vi flyttet sammen. Det skulle jeg angre på

Ikke stress

Det har nå gått ett år siden jeg fikk diagnosen. Jeg er stort sett oppegåen­de, men tren­ger fortsatt mye søvn og hvile. 

Det er noen ven­ner som har stått ved min side, selv om jeg ikke har kun­net være med på så mye. Håpet og troen på at jeg skal bli bedre, er der, men det kan ta tid. Psykologen min sa det så fint:

– Ikke tenk på alt du ikke kan gjøre. Kroppen din er syk på grunn av alt den har vært gjennom. Den blir ikke bedre før du har inn­sett det og er klar for å ta hen­syn til kroppen din.

Det tror jeg er sant. Det betyr lite hvor vellykket man er, om kroppen slutter å fun­gere. Kommer jeg noen gang til å bli helt frisk? Det vet jeg ikke. 

Vi men­nesker er ikke sær­lig flink­e til å nyte tilværelsen når vi er friske.

I dage har jeg det tøft, jeg er alenemor og lever på stønad. Men det å kun­ne klare små ting sammen med familie og ven­ner nå, gir meg utrolig mye mer enn det gjor­de før. 

Nyt livet og ikke stress og strev etter alt. Jeg un­ner in­gen å oppleve dette, men jeg skal nyte resten av livet etter de for­utsetnin­gene jeg har.