Trine Sandberg: – Det var aldri en dag uten middag hjemme hos oss. Ti på halv fem. Det var bare å stille opp
Trine Sandberg deler minner om matglede, familieliv og det hun hevder er hennes siste kokebok – og hva som er nøkkelen til vellykket gjærbakst.
Hun kaller det «Matverkstedet» – sokkelleiligheten hjemme på Fjellhamar, som hun tidligere leide ut, men som etter hvert ble omgjort til et profesjonelt kjøkken og fotostudio.
Midt blant rene linjer, hvite kjøkkenfronter og sorte benkeplater står et gammelt klaffebord, et budalsbord, som nylig har fungert som underlag for de over hundre fotografiene som pryder Trine Sandbergs kokebok nummer åtte, «Trines beste bakst». Hun forteller at arbeidet med boka har vært tidkrevende. Og tøft.
Se video: Jenny Immerstein: - Følte jeg var rettferdig selv om jeg ble kalt isdronning
– Midtveis i prosessen døde pappa, og det ble mange turer til Trøndelag, både for å ordne med begravelsen og for å ta hånd om mamma. Pappa hadde vært syk en stund, så det kom ikke som noen overraskelse, men det er likevel rart når en person som har vært en så stor del av livet ditt plutselig ikke er der lenger.
– Og man blir minnet om at ens egen generasjon etter hvert står for tur …
– Ja. Man vet jo aldri hva som kommer. Jeg er glad for at både mannen min og jeg har god helse, men nå har jeg lyst til å gjøre andre ting enn bare å jobbe. Sørge for at det blir mer tid til oss.
Bryllupsgaven
Det er fortsatt sommer når Hjemmet møter Trine Sandberg. Først på hytta i Skjebergkilen, der hun serverer vafler med nyrørt jordbærsyltetøy. Deretter hjemme på Fjellhamar, der budalsbordet har sin faste plass. Nå er det ryddet, med klaffene nede. Bordplata er lys og slitt, med furer og små sår som vitner om flere generasjoners bruk. Under bordplata står de burgunderrøde, dreide beina like ranke som de har gjort i over åtti år.
– Jeg mener at det var bondeblått da jeg vokste opp, og bordet sto på hytta til mamma og pappa. Så var det rødt da jeg overtok det, men da mine besteforeldre først fikk bordet, antar jeg at det var trehvitt.
Trines mormor og morfar giftet seg i 1943, og bordet var trolig en bryllupsgave. Budalen, den vesle bygda mellom Trondheim og Røros, var kjent for sine håndverkstradisjoner. Allerede på 1800-tallet ble det laget bord og stoler der, og utover 1900-tallet fant budalsmøblene veien til møbelforretninger i Trondheim, Husfliden i Oslo og utallige hytter og hjem over hele landet. Produksjonen fortsatte gjennom krigsårene, og ett av disse bordene endte altså hos Trines besteforeldre.
Etter krigen avtok produksjonen, men håndverkstradisjonen ble videreført da A/L Budalsmøbler ble etablert i 1965. Bedriften ble lagt ned førti år senere, men budalsbordene lever videre – blant annet på arbeidskjøkkenet til Norges mest kjente matformidler.
– Men hvem var de nygifte som først satt ved dette bordet?
– Morfar var en ivrig skihopper før han senere ble disponent i det ærverdige Trondheimsfirmaet E.A. Smith, som drev med jern- og byggevarer. Mormor var hjemmeværende og faktisk dagmamma for meg de første leveårene.
Morfar som forbilde
Som det første barnebarnet, og med besteforeldrene i nabohuset, fikk Trine et helt spesielt forhold til dem.
– Morfar sto meg veldig nær, og han hadde alltid tid til oss barna. Tok oss med på turer i skog og mark og fortalte eventyr. Han var også veldig kreativ, noe han også oppmuntret meg til å være.
Hun tenker seg om.
– Mamma var veldig flink til å lage smørbrød om sommeren, og vi kalte dem «øyansmørbrød», for de skulle være like gode å se på som å spise. «Spis med øyan», sa hun. Morfars kreativitet ga seg blant annet utslag i at han dekorerte smørbrødene med både bær og frukt. Men god til å lage mat var han ikke.
Hun smiler, og kommer på en episode da mormoren var i byen og hun og morfaren skulle lage rabarbrasuppe.
– Jeg må ha vært ti år gammel, og jeg husker at suppen ble veldig tynn. Men jeg hadde jo sett hvordan mamma rørte ut potetmel i vann og blandet det i suppen for å gjøre den tykkere. Morfar ble veldig imponert, og det er et veldig hyggelig minne.
– Så din interesse for mat starter ikke med ham?
– Nei. Det var jo mamma, mormor og farmor som sto for matlagingen. Og jeg elsket å sitte ved kjøkkenbenken og se på fingrene deres, som alltid visste hva de skulle gjøre. Det var fascinerende.
Mange gode minner
Trine forteller at hun har vokst opp i en familie som alltid har vært samlet rundt middagsbordet – eller kakebordet. En tradisjon hun også viderefører.
– Det var aldri en dag uten middag hjemme hos oss. Ti på halv fem. Da var det bare å stille opp.
Siden Trine var eldst og hadde to yngre brødre, ble det også til at hun hjalp til mer hjemme og etter hvert også laget mat.
– Jeg bakte brød, laget pizza på lørdager, og skulle vi i selskap, var det ofte jeg som bakte kaker, mens mamma gjorde andre ting. Hun veiledet meg og passet på at alt gikk ordentlig for seg, men det var alltid jeg som fikk æren.
Hun tenker seg om.
– Det ga meg den mestringsfølelsen som er så viktig på kjøkkenet.
Da Trine var fjorten, bygde foreldrene nytt hus. De gjorde alt selv, og var på tomta hver eneste dag under byggeperioden.
– Det halvåret var det jeg som laget middag. Hver eneste dag. Jeg fikk penger til å handle inn og planla menyene, sier Trine, som mener at det ansvaret har betydd mye for henne.
På et tidspunkt havnet budalsbordet hos Trines foreldre, og da hun – 19 år gammel – flyttet hjemmefra, ble bordet med.
– Min første ektemann og jeg brukte det som kjøkkenbord. Det var her vi satt og spiste frokost da jeg skjønte at fødselen til min første datter var i gang.
Hun smiler.
– Det er mange gode minner knyttet til dette bordet.
Trine skulle få nok en datter, og på et tidspunkt flyttet familien sørover til Fjellhamar like utenfor Oslo.
– Der kjøpte vi nytt spisebord, og da min eldste datter begynte på skolen, ble budalsbordet skrivepulten hennes. Så her satt hun og gjorde leksene sine, sier Trine og stryker hånden over bordflaten.
Den viktigste ingrediensen
Opp gjennom årene har budalsbordet også vært vitne til et ekteskapsbrudd, og i mange år sto det mest til pynt, mens døtrene flyttet ut, stiftet egne familier og Trine Sandberg giftet seg på nytt. Og da hun og hennes nåværende ektemann kjøpte hytte sammen, ble bordet kjøkkenbord igjen. På hytta.
I en alder av 43 fikk Trine nok et barn, en sønn denne gangen, som nylig fylte atten. Med andre ord har han ikke kjent sin mor som annet enn «hele Norges matmor». Han var syv år gammel da Trine sa opp jobben som seniorrådgiver i juridisk avdeling i Utdanningsdirektoratet.
Hun sa opp leieboeren, innredet matverksted i sokkelleiligheten, og budalsbordet fikk sin nåværende rolle som underlag for matbildene hennes. Senest en serie bilder til den nye kokeboka «Trines beste bakst».
– Er det noen oppskrifter du har tatt med deg inn i denne boka som stammer fra bordets første eier, din mormor?
– Det var alltid hjemmebakst hjemme hos henne, alltid grovbrød, men også rundstykker og boller. Men hun hadde jo ikke noe forhold til pitabrød, bagels eller indisk nan, som du også finner oppskrifter på i denne kokeboka.
– Hva er det viktigste rådet du kan gi for at folk skal lykkes med gjærbakst?
– Bortsett fra å bruke lite gjær og kald væske, dreier det seg om tid. Tid er den viktigste ingrediensen i all gjærbakst. Når du gir gjæren og deigen tid til å utvikle seg i sitt eget tempo, maksimerer du både smaken og strukturen.
Kanskje gjelder det ikke bare gjærbakst. Etter mange år med høyt tempo, bokutgivelser, blogg og et arbeidsliv der mye har handlet om å levere, har Trine selv kommet frem til at tiden er den viktigste ingrediensen – også i hverdagen. Nå ønsker hun å bruke mer tid sammen med mannen, familien og menneskene rundt seg.
– Det har blitt for mye jobb. Ja, egentlig har jeg aldri fri, og sånn har det vært de siste 15 årene.
Hun blir stille et øyeblikk.
– Da jeg holdt på med boka, hadde jeg ikke engang tid til å bli med mannen min ut på tur i helgene. Det var hele tiden noe som hang over meg.
I dag har Trine en manager som hjelper henne med abonnementstjenesten «Trines matklubb». Resten av arbeidet med bloggen tar hun i all hovedsak selv.
– Det er et bevisst valg som gir meg stor fleksibilitet, men siden jeg har mine standarder, tar jeg ikke ingen snarveier. Da blir det lange dager.
Ny kurs
Etter farens død har Trine tatt en viktig beslutning: Å trappe ned.
– «Trines beste bakst» blir den siste kokeboka, sier hun, men understreker at hun ikke skal slutte å jobbe.
– Jeg skal fortsette å drifte «Trines matblogg», noe som i seg selv er en fulltidsjobb.
– Fikk din brødbakende mormor og smørbrøddekorerende morfar, oppleve noe av din formidable suksess?
– Mormor rakk så vidt å få med seg bloggsuksessen min og døde noen måneder før den første kokeboka mi kom ut. Morfar døde allerede i 2000. Da hadde jeg selv ingen aning om hvilken vending livet mitt ville ta.
Hun smiler.
– Men hvis han hadde vært her i dag og sett hva jeg har fått til … Jo, han hadde nok elsket det.
– Hvis bordet skulle fortelle historien din så langt, hva tror du det ville sagt?
– At det har vært en fantastisk reise. Bordet har vært med på utrolig mye. Og helt spesielt var det nok da den eldste datteren min brukte det som skrivepult de første skoleårene.
Trine lar igjen hånden gli over den slitte bordplata.
– Som det første oldebarnet var hun også veldig knyttet til besteforeldrene mine. Bordet har allerede fulgt tre generasjoner av familien. Kanskje skal det snart få følge en fjerde.
