Tirils fødselsdrama: Da rommet ble fylt med ansatte, forsto Stian at det var alvor

– Nå begynner jeg endelig å føle meg som «meg» igjen. Energien er tilbake, og jeg slipper forhåpentligvis flere runder på sykehuset, forteller Tiril Sjåstad Christiansen (30) mellom middagslaging, amming av Winter (3 mnd.) og sysselsetting av Vega (4) og Skage (2).

Bakgrunnen for energibristen hun har vært rammet av de første månedene som trebarnsmamma, skal vi komme nærmere inn på.

Mestringsglede

Vi har akkurat ankommet det totalrenoverte huset i Grimstad, hvor Tiril og forloveden Stian Lauritzen (37) valgte å bosette seg i pandemiåret 2020. Regnet pisker mot de store vindusflatene det ene øyeblikket, og like etter bader den frodige hagen i sommersol.

Inne på det familievennlige kjøkkenet, har Vega klatret opp på en liten krakk og hjelper ivrig til med fiskegratengen. Og nei, her settes ikke en frossen familiegrateng fra Findus inn i stekeovnen – middagen blir med den største selvfølgelighet laget fra bunnen av.

– Jeg tror det er fort gjort å ta det litt for gitt hvor viktig det er, og hvor mye det gir barn helt ned i toårsalderen å få bidra hjemme. Det gir dem følelsen av mestring, og at de er en viktig ressurs i familien. Så synes de jo at det er kjempegøy! sier Tiril engasjert mens hun veileder Vega når hun kutter opp gulrøttene.  

Winter følger nysgjerrig med fra vippestolen, og Skage sitter tålmodig og former fargerik, kinetisk sand ved spisebordet.

– Der kan han sitte i timevis og konsentrere seg. Jeg elsker å være kreativ og skape ting selv, og har lagt alt til rette for at barna kan være kreative. Her hjemme kan det gå uker uten at barna ser på skjerm; og da er det gjerne snakk om en halvtime med barne-TV før leggetid, forteller Tiril.

Les også: Vebjørn Sand: – Jeg liker ikke merkelappen «singel»

Helt naturlig

Er det noe som vekker engasjementet til den tidligere freestyledronnningen, er det de tre temaene vi allerede har rukket å være innom i løpet av de første fem minuttene rundt kjøkkenøya: Skjermtid, kosthold og kreativitet. 

Her er det kreative og motoriske utfordringer som prioriteres foran TV-titting (og hadde hun fått bestemme, hadde TV-en allerede flyttet ut av stua), og maten, den er helst kortreist, sukkerfri og laget fra bunnen av.

– Jeg er veldig glad for at Stian og jeg er trygge nok i oss selv til å ta egne valg. Men noen ganger kan jeg bli litt frustrert over at jeg gang på gang må forsvare at mat som er naturlig, er den beste. Eller måtte forklare hvorfor barna ikke kan spise så mange is de vil. Burde ikke det være ganske logisk egentlig? spør Tiril.  

– Så her lager vi yoghurten fra bunnen av. Den blir både billigere og inneholder langt mindre sukker enn den du kjøper i butikken. Og det tar så liten tid når du først er i gang! I tillegg lager vi müsli og masse forskjellig syltetøy barna kan velge mellom.

Usminket hverdag

På kjøkkenet er vi omgitt av et harmonisk kaos av leker, formingsaktiviteter og bøker – men Tirils avbalanserte vesen bringer med seg en ro som smitter over på alle oss rundt.

Samtalen blir hverken avbrutt med «hysj» eller «vær forsiktig», kun stødig veiledning og hjelp når behovet melder seg. 

– Jeg husker ikke sist gang jeg sminket meg, og jeg går nesten bare i joggedress – og jeg har aldri hatt det bedre! Jeg elsker å være mamma og har skjønt at livet er for kort til å jobbe seg ihjel når man har små barn. Det er litt kaotisk til tider, men så trives jo jeg med kaos rundt meg. Men noen blir nok litt svette av oss.

Tiril ler sin trillende latter.

– For oss er det viktig å være romslige. Her er det alltid nok mat til alle som kommer på besøk. Jeg synes vi i dagens samfunn har blitt mer og mer individualister med fokus på «meg og mitt» i stedet for å tenke som man gjorde før. Da var fellesskapet, og det å hjelpe hverandre, viktigere. Det har jeg tenkt mye på etter vi fikk barn. Hva er det vi egentlig driver med? spør Tiril, og minner oss på det kjente utrykket «det kreves en hel landsby for å oppdra et barn».

Flokkdyr

Tiril tar fiskegratengen ut av ovnen, og duften fyller rommet. Både undertegnede og fotografen blir invitert til bords. 

Det er drøye ni uker siden den kreative familien kunne ønske lille Winter velkommen til verden, og dermed ble en (foreløpig) komplett familie på fem. 

Den tidligere «Farmen»-programlederen innrømmer at hun alltid har drømt om en stor flokk, men nå har Stian satt på bremsen.

– Jeg har alltid drømt om 5-6-7 barn, men da skulle jeg bodd på bondegård – som er drømmen min. Jeg tror heller ikke jeg får med Stian på flere barn nå, erkjenner Tiril, noe Stian kan bekrefte.

– Dag to etter vi kom hjem med Winter (3 mnd.), begynte hun å tenke høyt: «Vi skulle ikke gått for fire, da?». Da tenker jeg det er greit å ta en fot i bakken og tenke seg litt om, og gjøre en ny vurdering når minstemann begynner å krabbe, løpe og ha egne meninger, flirer Stian, hvorpå Tiril noe motvillig sier seg enig.

I tillegg har Tiril også nettopp vært gjennom en litt krevende fødsel. 

Eller, litt krevende er gjerne en underdrivelse. Men det skal mye til for å vippe Tiril av pinnen. Nå er vi tilbake der vi startet, bakgrunnen for at de første månedene som trebarnsmamma ble tøffere enn antatt.

Les også: (+) Leserne forteller: Kjære barnet mitt, det jeg skal fortelle deg, knuser hjertet mitt

Hasteoperert

Winter var ventet å melde sin ankomst i midten av mars, men trivdes altfor godt i mammas mage. 

Til slutt var igangsettelse uunngåelig, og lillebror befant seg i mammas armer på rekordtid. Etter det tok fødselen en dramatisk vending.

– De fikk ikke ut morkaken. Så de rev, slet og tøyde uten resultat. To sto og klemte på magen min, mens to andre prøvde å sette i veneflonen som jeg hadde revet ut under fødselen, forteller Tiril.

Rommet fylte seg gradvis opp med ansatte, og Stian, som selv jobber innenfor helse, forsto det var alvor. Tiril på sin side rakk aldri å bli bekymret i nyfødttåken.   

– På et tidspunkt sa de at jeg hadde mistet så mye blod at jeg måtte inn og skrape den ut, forklarer Tiril om de dramatiske minuttene etter Winter så dagens lys.

Stian fikk Winter i armene, og Tiril ble trillet inn på operasjonsstuen i hui og hast. Da hadde hun mistet 1,5 liter blod. 

Totalt mistet hun hele 2,5 liter, som tilsier omtrent halvparten av blodet du har i kroppen. Dermed var det nødvendig for Tiril med blodoverføring.

– At jeg aldri ble redd, sier noe om hvor stor tillit jeg har til norsk helsevesen. Det jeg kjente mest på, var at jeg ble sliten fordi jeg hadde mistet så mye blod.

Her skulle vi gjerne satt punktum, men fødselsdramaet stoppet ikke der. 

En drøy uke etter hjemreisen, ble Tiril kvalm og svimmel etter å ha levert barna i barnehagen. Da hun omsider ringte sykehuset, ble hun nok en gang hastet inn på operasjonssalen.

– Frykten var at jeg skulle bli rammet av en styrtblødning eller infeksjon, så de har fulgt meg nøye opp. Bare noen dager etter operasjon nummer to, ble jeg dårlig igjen. Da var det inn til ultralyd og nye undersøkelser. De kan fortsatt se noe der inne, men nå har det omsider stabilisert seg. Og så lenge jeg er pigg, avventer de. Så venter ny sjekk etter sommeren, forklarer Tiril, mens Winter sitter behagelig i vippestolen, intetanende om dramaet moren har vært med på.

Les også: Hilde Lyran er åpen om økonomien: – Jeg er minstepensjonist

Kjerringa mot strømmen

Tirils energinivå ligger på det jevne ett hakk over oss vanlige dødelige. Derfor merket hun det ekstra godt da kroppen plutselig jobbet mot henne, og kapasiteten ble begrenset. Nå er hun tilbake i full vigør og med skapergleden intakt. 

– Vi lever bare én gang, så da får det bare briste eller bære. Man må tørre å gå litt mot strømmen for å gjøre de tingene man innerst inne brenner for! Jeg er en person som har høye ambisjoner, men det vil aldri gå foran familielivet og barna, understreker hun.

Hun er stadig i bevegelse, og tankene raser avgårde som et godstog – som Stian gjør sitt beste for å henge på.

– Stian er roen selv, derfor passer vi veldig godt sammen. Han har også vanvittig mye å gjøre, og har startet egen osteopat-praksis. I tillegg er han drømmende som meg, men er et hakk mer realistisk og rasjonell. Det som er så kult med ham, er at han aldri dømmer meg for mine crazy ideer og tanker. Det føles godt at han klarer å leve med den galskapen her, smiler Tiril bredt.

Småbruksdrømmen

Og akkurat nå ser «galskapen» ut til å bringe familien videre til et saktere liv på landet. Tiril og Stian ønsker å dyrke sin egen mat, omgi seg med dyr og skape en kontrast til det teknologiske samfunnet som suser forbi i en skjermtåke. De ønsker å skape et hjem hvor folk stikker innom, og fellesskapsfølelsen er sterk.

Bare dagen før vi kom på besøk, var de på visning på et lite småbruk i Grimstad. Og like før dette intervjuet gikk i trykken, kunne de avsløre at småbruksdrømmen har gått i oppfyllelse!

– Vi har totalrenovert dette huset, og det var gøy – men det er ikke det vi drømmer om. Det var egentlig tenkt som et «mellomstopp-hus». Nå har vi kjøpt oss et småbruk, og det er rett og slett en drøm som går i oppfyllelse! Det føles nesten for godt til å være sant at vi endte opp med å vinne budrunden, sier hun, men understreker:

– Men vi gleder oss enormt mye, samtidig som vi vet at det blir mye å gjøre. Stedet skal pusses opp og settes i stand. Her har det ikke vært drift på lang tid, så vi har lyst til å gi denne plassen liv igjen! forteller Tiril entusiastisk før hun fortsetter:

– Jeg drømmer om å være selvforsynt. Ha en rå hage hvor vi tilbyr selvplukk av blomster og grønnsaker, og et lite verksted der jeg kan tilby kurs i hånd- arbeid. Og hvis jeg visualiserer det, vil det skje, smiler Tiril.