– Jeg liker ikke merkelappen «singel»

«Nøkkelen til et godt liv, er friskt pågangsmot og dårlig hukommelse.»

I mange år har dette vært et slags livsmotto for kunstneren Vebjørn Sand (59). Som han har forsøkt å leve etter. Han har også vært opptatt av den gamle stoiske filosofen Epiktet (55–138 e.Kr.), som sier det er bortkastet å bruke tid og krefter på ting man likevel ikke kan gjøre noe med. 

Og han har aldri vært redd for å møte motstand. Som kunstner har han kanskje til og med hatt godt av det?

– Ja!

Svaret gjaller mellom ­veggene i det store atelieret på Onsøy, en times kjøretur fra Oslo.

– Ja, det er helt klart at jeg har hatt godt av motstand! Den formen for motstand som utfordrer og utvikler meg. Jeg vil si at jeg har levd et liv i et lett, godt motvinds-trykk. Min mor har alltid minnet meg på at motstand er bra. Og jeg er overbevist om at hun har rett.

– Ble glade i hverandre

Du fulgte kanskje, som hundretusener av andre, med på TV-serien «Portrettmester­skapet» på NRK tidligere i år.

Der kon­kurrerte en gruppe mer eller mindre etablerte kunstnere i disiplinen «portrettmaleri», og et strengt dommerpanel sendte hver uke en av dem hjem. 

Å forvente at noen kan male et godt portrett på fire timer er selvfølgelig nærmest galskap. Og å delta i noe sånt er, om ikke galskap, så i hvert fall rene risiko­sporten. På fire timer rekker man en start, en slags skisse.

Men det skremte ikke Vebjørn Sand.

– Jeg brenner jo for portrettmaleriet, og er opptatt av å formidle hvordan det gjøres til et stort publikum. Og dette var jo en fantastisk mulighet til det. Jeg ble først spurt om å være dommer, men tenkte at jeg fikk formidlet mer som deltager.

– Jeg har hørt at din mor spilte en viss rolle for den avgjørelsen?

Sand nikker.

– Det stemmer. Da jeg fortalte det til henne, sa hun at jeg heller burde melde meg på som deltager. Fordi jeg, nettopp: ville ha godt av å bevege meg ut av komfortsonen min, sier han fornøyd.

– Og nå som det hele er ­ferdig, hadde hun rett?

Sand, hvis blå blikk ofte forsvinner i smilerynker, ­sperrer opp øynene.

– Å, ja. Det har vært en kjempefin opplevelse. Kunstnere, som for eksempel musikere, må øve – eller trene – hele tiden for å holde nivået og bli bedre. Og dette var en ypperlig mulighet til å gjøre det. I tillegg var det veldig hyggelig. Det var nesten som å være på klassetur. Jeg følte vi ble glade i hverandre, ville hverandre vel og støttet hverandre. Så alt i alt var det en god erfaring.

Les også: Hilde Lyran er åpen om økonomien: – Jeg er minstepensjonist

Røk ut før finalen

I tillegg til et udiskutabelt ­talent, og en imponerende evne til å få ting til å skje, mangler ikke Vebjørn Sand mot. For mens mange etablerte kunstnere har mareritt om å måtte delta i konkurranser som ­dette, fordi alt annet enn seier ofte sees på som prestisjetap, kaster Sand seg ut i det. 

For åpent kamera, uten noen form for sikkerhetsnett. Og at han faktisk ikke vant, men fikk ­avskjed på grått lerret ­etter semifinalen, synes ikke å ha forstyrret hverken søvn eller selvtillit det minste.

– Nei, ikke i det hele tatt. At jeg røk ut tar jeg ikke tungt i det hele tatt. Jeg tror kanskje noen andre ble litt overrasket, men … nei. Jeg visste jo veldig godt hva jeg gikk til, og at jeg lot meg bli kastet ut i kaldt vann. Jeg var godt klar over at dommerne ikke har hatt meg som sin favorittkunstner, for å si det forsiktig, sier han og ler.

– Vil du anbefale andre etablerte kunstnere å legge prestisjen og selvhøgtidligheten på hylla og følge ditt eksempel?

– Absolutt! Og jeg har virkelig ingen betenkeligheter å anbefale kolleger, altså andre som driver proft med portrettmaleri, å melde seg på hvis det blir en sesong til.

– Hvis de tør …

Sand smiler skrått.

– Ja, det er nok tryggere å stå i atelieret sitt. Men – eksponering kan være bra. Og det finnes veldig mange gode portrettmalere i Norge som aldri får oppmerksomheten de fortjener. Dette er en mulighet til å gjøre noe med det.

Et usikkert liv

Vebjørn Sand vokste opp i havgapet, på forblåste, men smellvakre Hvaler, i et hus som minnet mer om et atelier enn et vanlig hjem. Begge foreldrene var lærere, jobbet med håndverk og kunst, og unge Vebjørn viste tidlig talent og interesse for tegning og maling.

Så ingen ble veldig overrasket da han rett etter videregående dro til hovedstaden for å satse på en karriere med pensel og palett. Han søkte på Statens Kunstakademi, fikk avslag, men bestemte seg for å søke igjen året etter. 

Ventetiden brukte han til egenstudier, sto time etter time i Nasjonalgalleriet og kopierte detaljer fra klassikerne. Arbeidet ga resultater – året etter kom han gjennom nåløyet. 

Og siden har han levd fett på kunsten sin? Badet i cham­pagne og veltet seg i kaviar?

– Nei, nei, nei. Å leve av kunst er krevende. Det er et usikkert liv, uten fast inntekt. Jeg er også en type kunstner som har falt utenfor kunstlivets statlige støtteordninger, og har måttet klart meg selv.

Han holder opp en hånd.

– Jeg klager ikke, det må ikke forstås sånn. Det går bra. Jeg skaper kunst – og det er det viktigste.

– Men eide ikke du en 360 kvadratmeter stor leilighet på Frogner? Eller var det tre leiligheter som var slått sammen til én?

– Det var tre enheter, ja, som ble solgt bitvis. Og alt ble brukt på nye prosjekter. Først Trollslottet på slutten av 90- tallet, så i galleri og leilighet i New York. Da jeg solgte det, ble det igjen brukt på å bygge Roseslottet. Så dette …, sier han og sveiper høyrehånden rundt i en dramatisk sirkel, – … dette er egentlig det jeg eier og har. Jeg lever egentlig på samme måte nå som da jeg var 18–19 år gammel. Skal man drive som jeg gjør, må man være villig til å leve veldig enkelt.

– Trives du med det?

– Det enkle er så fritt og herlig, men det er også dyrtid nå, og jeg har gjeld på grunn av Roseslottet – så det er klart at det tidvis er vanskelig. Men, jeg har jo valgt et slikt liv. Samtidig har jeg samlet opp en annen ­kapital: Alt jeg har lært opp gjennom årene, alt jeg kan nå. Men om jeg trives med det?

Han tar en liten pause. Stryker seg over de grånende skjeggstubbene.

– Jeg trives med det – for i denne indre kapitalen ligger alle mulighetene fremover – hvis jeg tenker riktig. For det handler til syvende og sist om det. Jeg tror ikke det er så lurt å sammenligne livet sitt med andres. Så det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal ikke sammenligne meg med noen.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg var sikker på at vi skulle bli et par. Det en kollega sa i lunsjen gjorde meg kald innvendig

En livbøye

Sand forteller at når det har røynet på, når livet ikke har smilt hjertelig i hans retning, har han alltid funnet støtte i kunsten.

– Kunsten har vært en slags livbøye for meg. Noe som ­holder meg på plass. I tillegg til den gode samtalen med gode venner. Jeg er forunt å ha noen nære venner, folk jeg har kjent i flere tiår. Gode sam­taler er ….

Han avbryter seg selv. Holder en pekefinger i været.

– Goethe sier noe om det gjennom et eventyr: «Hva er herligere enn gull?», spurte kongen. «Lyset.», svarte slangen. «Hva er mer livgivende enn lys?», spurte kongen? «Samtalen.», svarte slangen.

Han tar en liten pause.

– Jeg tenker at billedkunst, akkurat som musikk, kan ­treffe resonansbunner i deg, eller besøke sider av psyken din som du knapt ante fantes. At man kan begynne å gråte i ­løpet av sekunder av å se på et maleri eller høre på et musikkstykke, sier noe om hvor sterk kunst kan være. Fordi kunsten også snakker til hjerte. Ja, det er snakke om nesten magiske krefter!

– Men … Er det likevel praktisk å ha barndomshjemmet og foreldrene sine i nærheten?

Sand smiler.

– Det er bare en halvtime unna, så jeg er der ganske ofte, ja. I hvert fall tre–fire dager i uken. Da får jeg servert middag, hjemmelaget fra bunnen av, og så får jeg med meg matpakke når jeg drar hit for å jobbe dagen etter.

– Det høres ut som om forholdet til dine foreldre stadig er bra?

– Det har alltid vært godt, og det fine er at det blir bare bedre og bedre. De er begge helt enestående mennesker – og de beste modellene jeg kan få. Og de ærligste.

– Hvordan da?

– Vel, hvis jeg tegner min mor, kan hun si ting som: «Nei, Vebjørn, nå synes jeg du tegner slapt.» Hun mener jeg maler for pent. At jeg må være råere. Og hun har helt rett. Plutselig blir det for flinkt, om du skjønner.

– Hva sier din far?

– Han er også veldig direkte og klok.

Han tenker seg om.

– Du vet, moren og faren min er begge over nitti, og siden eldre mennesker har mindre tid, sier de ting som de er. Blir modigere og tydeligere.

– Tåler du å høre det?

– Ja, selvfølgelig. Det er i seg selv en form for motstand man vokser på. Man blir bedre av å strekke seg. Og det er helt målbart. Jeg er en modigere, ja, en bedre maler nå enn jeg var før.

Les også: Arve Tellefsen: – Det var voldsomt å få begge sykdommene

Grell kontrast

Akkurat nå er atelieret fullt av digre portretter av motstandsfolk. De er en del av en utstilling og en forestilling som i forbindelse med frigjørings­jubileet skal vises frem landet rundt. 

Turneen tar utgangspunkt i Roseslottet, gigant­prosjektet på Frognerseteren, høyt over Oslo, som i 2020 bare skulle stå i ett års tid. Men som nå, snart fem år sen­ere, lever i beste velgående, og nylig fikk forlenget sin levetid til ut 2026. 

Så dette var nok mer seiglivet enn mange trodde. Sand forteller at de nå opplever en økning i antall besøkende.

– Det føles mer aktuelt enn noen gang, og blir bare mer aktuelt for hver dag som går, dessverre. Det som løftes frem i Roseslottet, er de lange linjene, de grunnleggende verdiene og det menneskesynet som hele demokratiet og rettsstaten er bygget på. Humanismen. 

– I grell kontrast til det som skjer mange steder i verden nå, som gjør meg trist. Samtidig må vi bare tro på mennesket, tro på at fornuften vil seire. Som Ragnar Ulstein, en av motstandsmennene jeg har malt, en gang sa: «Vi trenger ein frem av tru», altså en fremtidsrettet tro.

Han tenker seg om.

– Jo, Roseslottet er nok, som helhet, det jeg er mest fornøyd med. Både som prosjekt og som maler.

– Det har også fått kritikk. Noen mener det er feil å ta inngangspenger når dere har fått låne tomten gratis av kommunen?

Sand smiler. Han har hørt kritikken før. Og har svart på den før.

– Roseslottet er bygget i dugnadsånd. Prosjektet er rent altruistisk, altså det motsatte av egoistisk. Alt overskuddet går rett inn i en stiftelse, som ingen tjener noen penger på.

– Så du blir ikke rik på Roseslottet heller?

– Nei. Det var aldri meningen at jeg skulle det.

Heller «ugift» enn «singel»

Neste år fyller Vebjørn Sand 60. Han er barnløs og er ikke i noe etablert forhold. Ikke at det er noe galt med det, vi lever i 2025 og hver femte Oslo-borger lever alene. 

Men har det hendt at han har drømt om kone, barn, stasjonsvogn og golden retriever, i stedet for å være singel og jobbe døgnet rundt?

Sand tenker seg om. En rynke dukker opp mellom nese­roten og den høye pannen.

– Jeg liker ikke merkelappen «singel». Jeg synes «ugift» er mye bedre. Det åpner for større tolkning. He-he. Vel, jeg har selvfølgelig tenkt på at ting kunne blitt annerledes hvis jeg hadde tatt andre valg. Men kunsten har alltid vært nummer én for meg. Det viktigste i livet mitt. I den finner jeg glede, støtte og tilfredsstill­else.

– Så hvis det skulle dukke opp en eller annen, så må vedkommende finne seg i å være nummer to?

– Ja, det tror jeg nok. Samtidig er jeg også avhengig av balansen den feminine energien gir. Det jeg drømmer om, er å ha et stort atelier. Et sted der jeg kan jobbe sammen med unge folk. Der jeg kan dele min kunnskap, alt jeg har lært opp gjennom årene. Rett og slett videreføre det jeg kan til en ny generasjon.

– Å videreføre genene dine er ikke så viktig?

– Jeg føler ikke det nå. Men dette med familie … Altså, prosjektene, fra Trollslottet, Da Vinci-broene, New York-galleriet og Roseslottet, og alle som har vært involvert i dem, er liksom blitt familien min. Jeg har selvfølgelig tenkt på at jeg kunne tatt andre valg, men … nei, det har ikke blitt sånn.

– Synes du det er synd?

– Nei. Ikke hvis jeg tenker riktig. Jeg vil ikke tillate meg å angre på det. Og her kommer filosofen Epiktet inn igjen. Han som sier at man må være opptatt av ting man kan gjøre noe med, det man kan kontrollere. Derfor velger jeg å konsentrere meg mest om nuet, selv om de lange linjene også er viktig for livsretningen.

– Ingen vet hva morgen­dagen bringer?

Ansiktet til Sand sprekker opp i et stort smil.

– Morgendagen? Ingen vet hva ettermiddagen bringer! He-he.

– Og «nøkkelen til et godt liv er friskt pågangsmot og …» hva var det igjen?

– Friskt pågangsmot og dårlig hukommelse.

– Et annet visdomsord fra en gammel filosof?

Han smiler bredt. Rister på hodet.

– Nei. Det leste jeg en gang for lenge siden i et intervju med Wenche Myhre.