Kjære barnet mitt, det jeg skal fortelle deg, knuser hjertet mitt

Kjære uskyldige barnet mitt

Det jeg nå må gjøre mot deg, knuser hjertet mitt. 

I lang tid har jeg bodd sammen med pappaen din, bare fordi jeg vil at du skal vokse opp med to foreldre, for at du ikke skal være nødt til å ha to hjem.

Du vet at mamma og pappa er glade i deg, du spør hver dag om vi er glade i deg, om vi er glade i hverandre, om vi er glade i katten vår og alle andre vi kjenner.

Hvordan skal jeg fortelle deg at mamma ikke er glad i pappa som en kjæreste mer? 

Hvordan skal jeg få deg til å forstå det vi selv ikke forstår, at vi ikke kan bo sammen som en familie lenger? Jeg har holdt ut lenge for din skyld.

Nå er du snart åtte år, og jeg kjenner at det er på tide at jeg søker min egen lykke og gjør det som er riktig overfor meg selv.

Jeg og pappaen din er gode venner, vi er begge villige til å strekke oss langt for at du skal merke minst mulig av en skilsmisse.

Forhåpentligvis kan vi finne en løsning som er god for deg også. 

Jeg trøster meg selv med at så mange barn kommer i denne situasjonen, og de fleste tilpasser seg. Jeg har tenkt at du kan bo i huset vårt hele tiden, mens vi voksne bytter på å bo her.

Da kan du fortsatt ha de samme vennene dine i nabolaget, du får være sammen med katten din, sove i den samme sengen og gå på den samme, trygge skolen med snille lærere rundt deg, som du stoler på. 

For det er du som er viktigst! Men jeg klarer ikke å lyve for meg selv lenger. 

Jeg er for ung til å dele resten av livet med en mann jeg ikke elsker. Min kjærlighet til deg er fortsatt den samme, og du skal aldri måtte føle noe annet. 

Du vet mye om kjærlighet, men voksnes kjærlighet forstår du heldigvis lite av. Det er komplisert, kjære, lille venn!

Les også (+): Pappa kuttet meg ut da jeg sa jeg skulle skilles, og jeg forsto ikke hvorfor. Så kom det et brev

Trodde vi skulle klare det

Jeg er glad i pappaen din. Han er en fantastisk mann, og det har jeg visst fra første dag. Og viktigst av alt er at han faktisk er din fantastiske pappa, en pappa du kanskje kommer til å se mer av nå som mamma ikke skal være her hele tiden.

Jeg skriver dette mest for å få orden på egne tanker. Jeg trodde lenge at vi skulle greie å finne ut av problemene, faren din og jeg. 

Nå tenker jeg på da han og jeg fikk vite at du var på vei. Vi tok vi hverandre i hånden og sa: «Nå er det oss to for resten av livet. Vi vil alltid være bundet til hverandre».

Vi var helt oppriktig veldig sikre på at vi skulle være sammen for at du skulle få en trygg og god oppvekst. Og så klarer vi det ikke likevel. 

Skuffelsen er så stor og vond at det river i stykker hjertet mitt mer og mer for hver dag.

Kjære, barnet mitt, jeg håper du en dag forstår. Jeg elsker deg høyere enn himmelen, men du fortjener en mamma som har det bra, en mamma som kan være stolt av seg selv.

Du trenger en sterk mamma, en mamma som kanskje en dag finner en mann å elske, en mann som er stolt av henne og som ser henne for det mennesket hun er.

Jeg lover deg, jeg skal aldri snakke stygt eller nedsettende om din pappa. Vi skal klare å komme oss gjennom dette med verdighet – av hensyn til deg.

Kjære barnet mitt, tilgi meg for at jeg nå knuser ditt hjerte for å reparere mitt eget.

Klem fra mamma