Jeg ble betatt av luksusen. Så var det bråstopp

Samboeren min Mikkel og jeg er i full gang med å forberede bryllupet som skal stå om et par måneder. Da er det ett år siden vi møttes, og vi er såpass sikre på at det skal være oss to, at vi ønsker å gifte oss.

Jeg kjenner meg glad og tilfreds. Jeg tror dette er det nærmeste lykken jeg noensinne kan komme i et forhold til en mann.

Dette er helt nytt for meg. Jeg skal fortelle min historie, som handler om en helt annen type menn enn Mikkel.

Mikkel får meg til å le. Han har en egen evne til å se det humoristiske i ulike situasjoner, og jeg har aldri følt meg så lett til sinns som jeg gjør nå. 

Jeg ser også at foreldrene hans har et positivt livssyn, og det til tross for at faren til Mikkel har slitt med helseproblemer i mange år.

Latteren sitter løst, men det er også rom for alvor og dypere livsbetraktninger. Jeg er heldig som møtte Mikkel. Og jeg er heldig som ikke lenger er sammen med Bjørn Ivar. Slik ser jeg det i dag.

Det er to år siden jeg møtte Bjørn Ivar på et høyfjellshotell. Vi var på en weekendtur med jobben begge to, og vi ble en sammensveiset gjeng nede ved baren. 

Bjørn Ivar og hans kollegaer var rause og spanderte på oss i et sett, og vi lot dem gjøre det. Jeg merket straks en sterk interesse fra ham. 

Han prøvde å få kontakt med meg selv om jeg var i samtaler med andre. Til slutt dro han meg med ut på dansegulvet og sa at han var nødt til det, hvis han i det hele tatt skulle få sjansen til å prate med meg. 

Jeg visste at han var eiendomsmegler og at firmaet han jobbet i, gikk godt. Det hadde kollegaene hans allerede fortalt. Og nå hadde de unt seg denne turen for å feire sin egen suksess.

Bjørn Ivar overøste meg med komplimenter den kvelden, og det ble til at vi møttes i skibakken dagen etter. Han var veldig ivrig, og han ville at vi skulle treffes igjen etter helgen. 

Vi bodde kun tre mil fra hverandre, så jeg takket ja til å bli ham ut på middag.

For meg var det å møte Bjørn Ivar som å tre inn i en ny og ukjent verden. Etter mange år som student og ganske nyetablert hadde jeg ennå ikke fått drømmejobben min. 

Jeg tjente ikke så godt, og jeg var derfor ikke vant til å handle eller leve dyrt.

Bjørn Ivar hadde dyre vaner, det oppdaget jeg snart. Han hadde råd til å betale for kvalitet, noe han skrøt litt av, selv om han pakket det inn med at han jobbet hardt for alt han tjente. 

For meg føltes det luksuriøst og behagelig å bli vartet opp av en mann. Bjørn Ivar la heller ikke skjul på at han var interessert i meg. 

Han ga meg stadig komplimenter for håret mitt og kroppen min. Og han ville selvsagt treffe meg igjen. Utseendemessig passet jeg nok inn i hans verden. 

Men inni meg var jeg i tvil om han var den rette mannen for meg.

Jeg fortalte selvsagt venninnene mine om ham, og de ble veldig entusiastiske da de skjønte at han behandlet meg som en prinsesse.

– Dette fortjener du, Vigdis, sa de flere ganger. Da jeg fortalte dem om den lekre leiligheten hans, mente de at jeg hadde gjort et kupp.

Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Han var en streber

Jeg lot meg smigre og valgte å treffe Bjørn Ivar igjen. 

Vi ble snart et par, og jeg solte meg litt i glansen av det livet han levde. Han kjente mange mennesker og ble stadig invitert på fester. Han kjøpte fine kjoler og sko til meg, så jeg var mer enn presentabel, følte jeg. 

På fester var han flink til å underholde, og det var stor stas da noen dro frem en gitar og han både kunne spille og synge. 

Jeg så at han likte den positive oppmerksomheten fra de andre og at det løftet ham opp.

Etter hvert oppdaget jeg også andre sider ved Bjørn Ivar. Han hadde en mørkere side i seg. En som både var negativ og kritisk. Han var en streber, han ville være best, og han taklet ikke det han omtalte som nederlag. 

Han ble sur og deppa hvis hans kollegaer gjorde det bedre enn ham, og han kunne gjøre narr av mennesker som ikke tjente bra nok eller hadde ambisjoner. 

Han likte å omgås de såkalte pene og vellykkede menneskene, slik han selv anså at han var.

Jeg ble aldri skikkelig forelsket i ham, tror jeg, men jeg var mer betatt. 

Ikke minst fordi han var så spandabel og tok meg med på så mange opplevelser. Bare det at han hadde et skap fylt med dresser og et skrin fullt av dyre klokker, fascinerte meg. 

Jeg ante ikke at en mann kunne være så motebevisst. Hver gang jeg tvilte på om jeg burde gå ut av forholdet, overbeviste venninnene mine meg om at jeg hadde skutt gullfuglen.

– Du kan ikke gå ifra en sånn mann, sa de.

Og jeg ble litt til. Men å bli samboer, slik Bjørn Ivar ønsket, det ville jeg vente med. 

Jeg observerte at han hadde humørsvingninger i takt med hvordan boligsalgene hans endte. Hvis han mente at det var store penger i vente, var han blid og glad. 

Hvis en potensiell kjøper av et hus trakk seg, gikk det utover humøret hans. Og meg. Da trakk han seg vekk fra meg og klarte ikke å se noe positivt i noe som helst. 

Helt frem til han fikk et salg i boks, da snudde alt igjen. Flere og flere brikker falt på plass for meg. 

Bjørn Ivar var ikke noe annet enn en overfladisk mann med en lav selvfølelse i bunnen. Hans lykke var materialistiske goder. Det å handle dyrt, spise dyrt og vise seg frem fra sin beste side var det som var viktigst i livet hans.

Han tok på seg en maske hver gang han var i kontakt med andre, mens han fremsto som umoden og barnslig så fort vi var for oss selv. 

Da kom den kritiske Bjørn Ivar frem, han som var i stand til å baksnakke alle rundt seg for deretter forsøke å fremheve seg selv.

Jeg gikk fra Bjørn Ivar på grunn av Mikkel. Vi møttes på et utested en kveld jeg var ute med venninnene mine. 

Siden vi hadde noen felles bekjente, ble vi sittende ved samme bord, og slik kom vi i kontakt. 

Jeg så hvordan det gnistret i øynene til Mikkel mens han snakket, og han virket både spennende og interessant. 

Den kvelden gikk Mikkel og jeg hjemover sammen, fordi vi bodde i nærheten av hverandre. Han ble med meg hjem, og vi pratet til neste morgen.

Det er sjelden noen har fått meg til å le så mye, og da han dro hjem til seg selv på morgenkvisten, hadde vi avtalt å møtes igjen. Intuisjonen min sa at dette var den mannen jeg skulle satse på. 

Så allerede dagen etter dro jeg hjem til Bjørn Ivar og gjorde det slutt. 

Les også (+): Alt mellom oss var basert på løgn og bedrag. Var det denne løgneren jeg ville dele resten av livet med?

Føler meg elsket

Mikkel og jeg møttes, og det var en kjemi mellom oss som vi begge kjente. 

Vi kunne prate om alt, og det var helt andre samtaleemner enn det jeg hadde hatt med Bjørn Ivar. Mikkel var en annen type menneske, og jeg følte rett og slett at det var hos ham jeg skulle være.

Bjørn Ivar prøvde å få meg tilbake, men jeg var ikke interessert. Til slutt måtte jeg si at jeg hadde møtt en annen, bare for å få fred.

Det siste året i livet mitt har vært fantastisk. 

For meg er Mikkel den mannen jeg ønsker å dele livet mitt med, som drar frem det beste i meg, og som får meg til å føle meg trygg og elsket. 

Han tjener ikke mye penger. Han har heller aldri eid sin egen leilighet, men nå har vi nettopp kjøpt oss en liten leilighet sammen. 

Det er slutt på dyre middager, dyre klær og champagne i livet mitt, det tilhørte tiden med Bjørn Ivar. 

Til gjengjeld har jeg fått en mann med dybde og refleksjoner. 

En mann som har humor og et stabilt humør. Det er hos ham jeg vil være, for jeg vet at ekte lykke ikke kan kjøpes for penger. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier