– Jeg har aldri vært mer glad i henne enn nå

– Jeg blir aldri syk … Og jeg er ikke syk nå heller, altså. Den feberen roer seg jo bare jeg får i meg noen Paracet.

Klokken er 10.00 på Torshov. Vinterlyset ligger flatt over parketten, og inn døren kommer Solveig Kloppen med hjemmelagede sjokoladeboller i en zip-pose og et influensa-kit i en annen. Den knallrosa bobledressen matcher den snufsende nesen, og febermåleren lyser rødt og piper illevarslende. Men hun er altså ikke syk.

– Jeg kan ikke huske å ha avlyst en jobb noen gang, innrømmer hun.

Dagen før spilte hun inn tre episoder av «Alle mot alle», quizprogrammet hun leder sammen med Jon Almaas. «Solveig og Johns dolce villa», der hun og John Brungot bytter ut studio med støvete bjelker i Toscana, har nettopp hatt premiere. 

Kalenderen er tettpakket som en italiensk espressobar. Influensaen, derimot, står ikke på gjestelisten.

Den varmeste peisen

Men før vi rekker å dvele ved feberen, snur hun samtalen og spør:

– Men hvordan går det med deg? 

Hun flytter lyskasteren bort fra seg selv med den største naturlighet. Det glassklare blikket er vendt utover, som om nysgjerrigheten er koblet direkte på ryggmargen. Solveig er av den typen som husker hva dere pratet om forrige gang dere møttes – og følger opp.

Det er også det oppussingspartneren John Brungot trekker frem som hennes aller beste egenskap: «Solveig er skikkelig oppmerksom på alle rundt seg. Hun er den varmeste peisen i huset», skriver han. En varm peis. Det er vanskelig å finne et mer presist bilde. Ikke et bål som brenner fort og høyt, men en som holder jevn temperatur gjennom lange kvelder.

– Åh … Det var hyggelig! Jon er jo rett og slett noe av det morsomste som finnes. Av de seks ukene vi tilbrakte i Italia, har jeg ledd i tre. Og han er aller morsomst når han får fritt spillerom – da er han helt hysterisk. I tillegg er han utrolig omgjengelig, omsorgsfull og snill. Jeg har ikke irritert meg over ham én eneste dag.

Les også: Solveig Kloppen: – Noe av det dummeste jeg har gjort

Dolce kaos

Seks uker i den pittoreske byen Manciano i Toscana, med mål om å forvandle et gammelt hus til et ferieparadis, har de lagt bak seg. Rustikke steinvegger, vinranker som slynger seg som håndskrevne brev over åsene og to selverklærte «handy»-amatører med høy selvtillit og lav treffsikkerhet. Det blir det underholdning av.

– Vi er jo ganske ubrukelige, begge to, viste det seg. Inni meg har jeg alltid tenkt at det egentlig bor en «handy woman» i meg. Men det var sjokkerende hvor dårlige og klønete vi var, noen ganger. Det var flaut, rett og slett.

Hun rister på hodet og varmer seg på den pudderrosa kaffekoppen hun har foran seg. Det er noe befriende i at en av landets mest drevne programledere uten blygsel erklærer seg inkompetent med hammer. 

Heldigvis fantes Marino, den italienske håndverkeren som må ha sendt stille takkebønner for nordmenn med begrenset verktøykunnskap.

– «Grazie mille», sa jeg igjen og igjen. To av de få ordene som satt etter måneder med Duolingo. Å lære seg et nytt språk når du er 54 år, det er ikke lett. Heldigvis er John litt tøffere enn meg, så han kastet seg ut i det. 

Les også: Jon Almaas: – Hun blir nok litt lei av meg

«Let it go»

Hun beskriver oppholdet som en gave. Seks uker borte fra familien i Oslo høres lenge ut, men seks uker i italiensk forsommer er et annet regnestykke.

– Det finnes tøffere jobber … Jeg ble kanskje litt lei av pizza og pasta, men hadde som alltid pakket med meg både magerost og Rugsprø på tur.

Der, i møte mellom toskansk støv og norsk mager-ost, ligger kanskje noe av kjernen i Solveig Kloppen: Hun omfavner det nye, men slipper aldri helt taket i det hjemlige.

Det gjelder også ting. Gamle ting. Keramikk, treskap, kopper med hårfine krakeleringer, som bærer spor av levd liv. Ifølge John er hennes svakhet at hun besjeler eiendeler og sliter med å kaste ting.

Hun nikker, uten å protestere.

– Jeg hadde jo lyst til å beholde alt som hadde blitt satt igjen i huset! Det kranglet vi masse om, sånn på ordentlig. Jeg endte med å ta med meg noen kaffekopper og fat hjem til Norge. Og jeg har jo samme problemet hjemme …

Hun ler skyldbetynget. Det automatiske søket etter nye keramikkskatter hun har på Finn, snakker hun ikke høyt om. I hvert fall ikke hjemme. I stedet sniker hun inn en 70-tallsskål i ny og ne, men oppdager til sin forferdelse at det også snikes ut andre veien.

– Det har vist seg at Kjartan og Albert, sønnen vår, sniker ting ut. Så blir jeg forbannet over at ting blir borte. Hvis jeg ringer hjem og spør hva Kjartan holder på med og han svarer at han rydder , går jeg i panikkmodus: «Ikke rydd!»

– Innimellom later jeg som at det er ting fra mammas gamle hjem han har ryddet bort. Jeg har jo tross alt mistet hele familien min, da må jeg da kunne få beholde en keramikk-kopp fra mamma!

Hun sier det med et skjelmsk smil, vel vitende om at hun spiller på ektemannens følelser. For han vet godt at hun fortsatt betaler for et lager i Gjerdrum, et rom fullt av minner hun ennå ikke er klar til å gi slipp på. Etter å ha mistet hele familien, har tingene blitt små ankre i historien. Derfor lever hun godt med betegnelsen «samler».

Les også: Solveig Kloppen: – For snart 20 år siden sa han et klart og tydelig «Ja!»

Stikke fingrene i jorda

Den samme impulsen dukker opp i hagen hjemme i Tåsen hageby.

– «Ikke! Nei! Ikke ta den jeg plantet i fjor!» dramatiserer hun.

Når det går mot vår, står hun på trappen og roper til Kjartan, som jobber ivrig ute i den lille hagen. Panikken er ekte, men også komisk. Løkene hun satte i jorden om høsten, er små løfter til fremtiden.

– Kjartan blir så ivrig med på lukingen at det samme skjer hvert år. Jeg har satt ut løk på høsten, og blir livredd for at han skal plukke med seg noe av den løken. Han er kjempeflink med hagearbeid, altså, men jeg er redd for at han skal ta med seg noe som ikke er ugress.

Det spraker muntert i peisen denne tirsdags formiddagen. Solveigs medbrakte sjokoladeboller varmes i steke- ovnen, og duften legger seg som et mykt teppe i rommet. Utenfor hører vi fuglene kvitre dempet bak de isolerende vindusflatene. Vinteren holder på å slippe taket. Det fryder Solveig.

– Den første kaffen på trappen, hvor man kjenner vårsolen varme, den er helt magisk. Alle forventningene som ligger i det. Jeg er kanskje enda mer glad i våren enn i sommeren.

Våren er håpets årstid. Å se ting spire og gro, vekker den gode følelsen i Solveig. Forskning viser at man blir lykkeligere av å holde på med hagearbeid. Og når Solveig selv skrider til verks, er pulsen langt lavere enn når hun observerer ektemannen.

– Det å forsvinne inn i hageboblen en stund, det er så fint. Å se at det jeg plantet i fjor, jaggu kom opp igjen i år også. I tillegg elsker jeg å planlegge, slik at det dukker opp blomster jevnt gjennom sesongen.

Les også: Dronning Sonjas «ukjente» utdannelse

Alle fugler

Hun sier det med den samme tilfredsheten andre reserverer for vellykkede karrieretrekk. Hos Solveig Kloppen måles ikke bare tiden i TV-sesonger, men også i tulipanløk, spirer og stauder som vender tilbake når kalenderen igjen peker mot vår.

Og fuglene. La oss ikke glemme fuglene! For når trekkfuglene vender tilbake, skjer det noe med Solveig. En barnlig iver våkner til liv, som om hun fortsatt står med nesen presset mot vindusruten i et barndomshjem et sted.

– Jeg elsker å sitte inne og følge med på fuglene utenfor vinduet. Da barna var små, gikk jeg på fuglesang-kurs. Da kunne jeg være en sånn mor som går på tur og sier: «Hør, barn! Nå synger svarttrosten», eller «Hør, nå er linerla kommet tilbake!». Men reaksjonen ble ikke helt som jeg håpet på. Det jeg fikk tilbake var et: «Ja vel».

Hun ler. Det er en latter som rommer både selvironi og gjenkjennelse for alle som noen gang har forsøkt å gi barn naturglede i pedagogiske doser.

Heldigvis gjorde hun det ikke bare for å imponere sønnen Albert og datteren Klara. Fuglestudiet var også en gave til seg selv.

– Jeg er veldig glad i å være ute. Å kikke på fugler og naturen. Å ha en pause fra seg selv og verden, det er veldig nyttig, fint og saliggjørende.

Les også: (+) Irritabel tarm? Da kan dette være dietten for deg

En himmel full av stjerner

Det er en interessant kontrast. For Solveig Kloppen er også kvinnen som har stått på scenen foran hylende «Idol»-fans, ledet noen av Norges største TV-produksjoner og mottatt tre Gullruten-priser for beste programleder. Slike øyeblikk er vanligvis forbeholdt karrierehøydepunktenes øverste hylle.

Men Solveig opererer tydeligvis med et litt annet målesystem for begeistring.

– Jeg er veldig lett-begeistret – den wow-følelsen får jeg ganske ofte. Som i helgen da jeg var i Nordmarka og bodde i en koie uten innlagt strøm og vann. Vent litt, jeg skal vise deg.

Hun fisker opp mobilen og blar frem et bilde. På skjermen ligger en mørk skog stille under et lag av snø. Over trekronene: en himmel så tett av stjerner at den nesten ser oppfunnet ut.

Og i det hun ser på bildet, skjer det noe i ansiktet hennes. Stjernene ser ut til å forplante seg i blikket.

– Jeg leier denne koia nå, 50 minutter fra Oslo. Da vi kom frem dit i helgen, var det 15 minus ute og sikkert 14 minus inne. Det er så stille der – det er helt fantastisk! Det eneste du hører, er knitringen fra peisen.

Oppussingsprosjekt i Italia og lånt koie i Nordmarka. To ganske forskjellige koordinater på kartet, men begge peker mot det samme spørsmålet: Er dette del av en slags liste? En katalog over ting hun vil rekke før hun en dag setter siste punktum?

Hun rister på hodet.

– Nei, det har jeg egentlig ikke. Jeg føler allerede jeg har fått opplevd så usannsynlig mye. Jeg har levd et rikt liv, og hvis jeg døde i morgen, da hadde jeg tenkt: «Det er greit, for jeg har fått med meg vanvittig mye». Nå høres jeg veldig gammel ut, men jeg føler jeg har levd et utrolig privilegert liv.

Hun sier det uten høytid, mer som en nøktern konstatering. Som en som har kikket opp fra stien et øyeblikk og oppdaget hvor langt hun faktisk har gått.

– Men jeg er god på å si «ja», og det skal jeg fortsette med. Jeg vil ikke bli mett og tilfreds. Det står på lista mi. Men etter at jeg fikk barn, har jeg blitt mer og mer glad i hverdag og god flyt.

Les også: Overlege har fem råd alle bør følge

Ut av redet

I august i fjor tok familielivet enda et lite, men merkbart steg videre. Sønnen Albert pakket kofferten og flyttet til Bergen for å studere.

– Han har begynt på Handelshøyskolen, av alle ting, som et slags opprør mot oss foreldre.

De hadde gruet seg. Ikke dramatisk, men stille – slik man gjør når man vet at noe uunngåelig nærmer seg.

– Både Klara og jeg brast i gråt da vi forlot ham i det gamle, sjarmerende bergenshuset.

Hun stopper opp et øyeblikk. Smiler litt.

– Det er liksom ugjenkallelig, barnelivet. Det føles likevel naturlig, på et vis. Det føles riktig at han skal ut å fly på egen hånd. Og det føles som han er flyvedyktig – som er godt å se. Litt flaksing er det, men stort sett god driv. Han flyr høyt.

Hun ler litt igjen.

– Men han har det bra. Det hadde vært verre om vi stadig fikk telefoner hvor han lengtet hjem.

Så skynder hun seg å legge til, nesten som en rettelse til universet:

– Klara bor fortsatt hjemme, og nå får hun mer plass enn tidligere. Den tiden jeg får med Klara nå, synes jeg er en skikkelig bonus!

Les også: (+) Datteren vår velger feil menn – og det er vår skyld

Pragmatiker

Med færre matpakker å smøre og ingen håndballtreninger og lagledermøter som krever logistikk på nivå med en mindre militæroperasjon, åpner det seg også et nytt rom i hverdagen.

– Når barna blir større og flytter ut, kjenner jeg på et slags tap av funksjon. Kjartan og jeg har derfor snakket om at vi har lyst til å bidra, på en måte. Han har allerede meldt seg som frivillig ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp. Jeg har ikke landet helt på hva jeg skal gjøre ennå, men det kommer. Kanskje Røde Kors eller Kirkens Bymisjon?

Hun kan kjenne et lite stikk av vemod over at en epoke er over. Barndomsårene i huset på Tåsen hageby ligger ikke lenger foran dem, men bak.

Men at hun selv har passert et halvt århundre – og statistisk sett har færre år foran seg enn bak – har foreløpig ikke utløst noen eksistensiell krise. Snarere virker hun oppriktig interessert i hva som venter videre.

– Jeg er ganske pragmatisk anlagt. Å bli eldre er jo ikke noe man kan gjøre noe med. Men jeg prøver å holde det gående og ikke bli mett og lei. Jeg prøver å lære nye ting og si «ja» til ting som er skummelt – for ikke å bli dorsk og redd. I tillegg har jeg fokus på gode relasjoner. Jeg holder hjertet varmt og hodet kvikt.

Å eldes omtaler hun med samme blanding av nysgjerrighet og selvironi som hun ellers møter livet med.

– Det er nesten fascinerende å følge med på hva som skjer med kroppen. At: «Guri, skal rumpa så langt ned på lårene?»

Hun sier det slik hun sier det meste: rett frem og med en latter like bak ordene. Kroppen er ikke et prosjekt som skal fikses, men et fenomen som kan observeres.

– Jeg synes jo det er noe veldig fint med det å bli eldre. Jeg tenker at jeg er på et godt sted i livet. Jeg er heldig og har fine folk rundt meg, har en jobb som jeg elsker og barn som fungerer. Og jeg har en ektemann som fortsatt er det mennesket jeg liker å diskutere ting med.

Les også: Familieterapeutens hjertesukk: Ber foreldre om å stille seg selv ett spørsmål

Vestlendingen

Historien om dem begynte, litt passende, med et intervju.

Solveig møtte Kjartan første gang da hun var aktuell som programleder i «Trigger» på NRK, og han jobbet i Dagbladet. Begge hadde kjæreste på hver sin kant. Likevel oppsto det noe merkelig hver gang de havnet på samme sted: Det var ham hun hadde lyst til å prate med.

Noen år senere var de begge blitt single. Solveig gjorde da det som sikkert fremsto som en rasjonell og god idé: Hun bestemte seg for å spleise ham med en venninne.

– Vi var ute og spiste, og så hadde jeg plassert dem ved siden av hverandre. Da gikk det opp for meg at det egentlig var jeg som ville sitte ved siden av ham.

Noen ganger trenger kjærligheten bare en liten omvei før den finner riktig adresse. Bryllupet sto i Kjartans hjembygd på øya Austevoll på Vestlandet i 2005. Senere kom Albert og Klara, med tre års mellomrom.

– Hva var det som gjorde at det måtte bli nettopp Kjartan?

Solveig tenker seg om et øyeblikk før hun finner ordet.

– Skal jeg bruke ett ord som beskriver Kjartan, så ville jeg sagt vestlending. I det ligger det at han er morsom på en litt sånn underfundig, men skarp måte. Så er han stødig. Han tåler å stå i pissregn og nordavind. Og han er utrolig omsorgsfull. Ikke bare overfor meg, men alle rundt seg.

Hun ler kort. Mener han må være på grensen til irriterende for kompisene sine.

– Fordi han er en sånn fyr som, hvis de skal på tur, smører matpakke til alle. I tillegg ringer han moren sin flere ganger om dagen. Han er en skikkelig fin fyr, og det skjønte jeg ganske raskt.

Hun stopper opp et øyeblikk, som om hun gjør en liten status.

– Og han har ikke blitt noe mindre fin med årene.

Les også: Stig Henrik Hoff: – Jeg involverer jentene mine i alt jeg gjør

Balansekunst

Når vi i forkant av intervjuet ber Kjartan om å oppsummere kona si – hennes beste og verste egenskaper – kommer svaret raskt. Og med et tydelig glimt i øyet: 

«Solveigs beste egenskap: At ho stort sett alltid er blid, får sjelden nok av folk og tenker at alt er mulig. Solveigs verste egenskap: At ho stort sett alltid er blid, får sjelden nok av folk og tenker at alt er mulig.»

Så legger han til: «Sånn ellers har eg aldri hatt det bedre – og vært meir glad i ho – enn no. Det er jo en bonus.»

Latteren kommer først. Tårene like etter.

– Nå som vi akkurat hadde greid å sminke bort rennende øyne og den røde nesen! sier hun oppgitt mens hun forsøker å redde den rennende maskaraen.

– Men det høres grusomt ut å bo med et menneske som nesten alltid er blid. Men det er nyanser der, det er ikke slik at jeg alltid går og kvitrer. Men jeg er veldig lite sur og ser ikke noen grunn til å dvele ved ting som eventuelt ikke er så bra. Men jeg kan bli sint! I tillegg er jeg veldig glad i folk, men i ny og ne har jeg også behov for å søke dekning i en koie i skogen – helt alene.

Det er kanskje nettopp den balansen som har fått forholdet til å vare. For praten mellom dem flyter fortsatt lett, mer enn 20 år etter det første intervjuet.

Kjartan, som er forfatter og journalist, deler mye av Solveigs nysgjerrighet på verden: samfunnsengasjementet, gleden over naturen – og, kanskje ikke helt overraskende – kjærligheten til bøker.

– Jeg hadde veldig flaks med ham. Vi var jo også voksne da vi ble sammen, og det var nok ikke så dumt. Jeg føler vi kjenner hverandre veldig godt. Det er en gave å kunne bo tett med noen man liker så godt.

Men nærheten betyr ikke nødvendigvis at alt må gjøres sammen. Tvert imot.

– Han er ikke like interessert i å gå på ski i marka som jeg er. Og jeg trenger ikke ta badstue hver fredag året rundt, så det kan han få holde på med. Når begge barna har flyttet ut, tenker jeg at han fint kan ta en uke ved sjøen alene, og så tar jeg en uke på fjellet alene. For det er helt greit, det også. Vi må jo ikke gjøre alt sammen.

Fjell og fjord

Når påsken nå står for døren, blir kontrastene i Solveig og Kjartans oppvekst nesten komiske i sin tydelighet. Der Solveig vokste opp med snøtunge vidder og skiturer til hytta i Gausdal, tilbrakte Kjartan påskeuken ved en snøglissen vestlandskyst.

– Så påsketradisjonene mine har blitt klusset til av en vestlending som har vokst opp på en øy, og som synes det er meningsløst å oppsøke snø når store deler av landet er bart. Et greit kompromiss har vært å starte på fjellet og avslutte ved fjorden.

Men minnene fra barndommens påsker sitter fortsatt som varme lommer i hukommelsen. Påske slik den en gang var, med søskenbarn, besteforeldre på nabogården og lange turer på bakglatte ski.

– Jeg har vokst opp med at før vi begynte på den ordentlige skituren, måtte man gå syv kilometer oppover på ski til hytta til onkel og tante. Derfra begynte den ordentlige turen sammen med resten av familien!

Hun har i sitt stille sinn spekulert i hvorfor de ikke kunne kjørt de første kilometerne, men da hadde hun heller ikke opplevd magien som fulgte med hjemturen.

– Da skulle man kjøre syv kilometer nedover igjen. I mellomtiden hadde det blitt skygge på den våte snøen, så det var glatt. Jeg husker mamma bare durte på og ropte bakover mot meg: «Sett deg på rumpa om det går for fort!»

De smurte seg med vaselin og lot lua kun dekke toppen av hodet for å perfeksjonere påskefargen. Om kvelden ble svart-hvitt-TV-en dratt frem. Faren måtte opp på taket for å justere antennen, slik at familien fikk inn signalet til påskekrimmen.

– Jeg har veldig gode minner fra påsken som barn.

Kanskje er det nettopp der noe av Solveig Kloppens livsfilosofi ligger. Ikke nødvendigvis i de største, grandiose øyeblikkene, som TV-priser, programlederjobber eller nye prosjekter i Toscana, men i summen av alt det andre: 

En fugl som kvitrer, en løk som spirer igjen, en stjernehimmel over en koie i Nordmarka. Og en barndomsbakke som fortsatt glitrer et sted i minnet, syv kilometer nedover.