Datteren vår velger feil menn – og det er vår skyld

Tine var et etterlengtet barn da hun kom til verden. Per og jeg var begge i slutten av 30-årene da hun ble født, og flere barn fikk vi ikke. Jeg kan ikke nekte for at Tine ble bortskjemt. Hun var en smilende, liten dukke med gylne krøller, store, blå øyne og bollekinn. Stadig fikk Per og jeg høre hvor søt og bedårende hun var, og vi struttet av stolthet over den lille jenta vår.

Tine vokste opp, og hun ble ikke mindre pen med årene. Vi pyntet henne etter alle kunstens regler og fortalte henne hele tiden hvor fortryllende hun var. Som liten virket hun uberørt av dette. Hun oppførte seg mer som en guttejente og mislikte kjolene og sløyfene vi hengte på henne.

Først da hun kom i tenårene, skjedde det en forandring. Nå meldte guttene seg, og telefonen hennes ringte stadig vekk. Nå virket det også som om Tine ble oppmerksom på at hun så bra ut. 

Hun kunne tilbringe timer foran speilet. Øyebrynene ble nappet, og hår og negler stelt i det uendelige. Vi forsøkte å legge en demper på denne selvdyrkingen.

«Det er helt unødvendig for deg å bruke sminke, unge, pene jenta», utbrøt jeg, der jeg fant henne foran sminkebordet med alle remediene spredt utover. Selvsagt snakket jeg for døve ører.

Som 16-åring fikk Tine kjæreste for første gang. Den utkårede var en 18-årig gutt som vi mislikte fra første stund. Han var pen, bevares, men det var noe usympatisk over ham. Han så oss ikke i øynene når han hilste, og Tine fortalte at han var skolelei og vurderte å slutte på videregående.

Jeg var livredd for at han skulle ha dårlig innflytelse på henne; Tine slet nok med skolen som det var. Helgene tilbrakte de to turtelduene innendørs med å se filmer. Alle mine forsøk på å få dratt dem ut i frisk luft var forgjeves. Heldigvis tok forholdet slutt etter et par år, og vi trakk et lettelsens sukk.

Mange løse forhold

Så gikk det noen år med stevnemøter og løse forhold. Noen av guttene skulle vi gjerne ha sett mer til, men Tine forkastet dem i tur og orden. Helt til hun møtte Jørn. Han var snekker, jobbet i nabobyen og var hjemme bare i helgene. Også han var kjekk å se til, men jeg hadde fått inntrykk av at han var mer enn vanlig glad i en fest. 

Ikke før han hadde kommet hjem på fredagene, var det ut på byen. Det gjorde ikke saken bedre at han røykte og snakket svært vulgært.

Ett år etter at de møttes erklærte Tine at de skulle gifte seg. Jeg ble kald inni meg. Jørn var ikke akkurat noen svigermors drøm. Jeg sa til Tine at hun ikke måtte forhaste seg. Hun var ikke mer enn 22 år, altfor ung til å gifte seg, mente jeg. 

Hun og Jørn kjente hverandre heller ikke så godt, i og med at de bare hadde sett hverandre i helgene. Hun ante ikke noe om hvordan han var å leve sammen med i hverdagen. Men Tine ville ikke høre. Hun var fast bestemt på å gifte seg.

Vi måtte bare akseptere valget hennes, og bryllupet sto en sommerdag. Tine var en strålende vakker brud, men jeg kunne ikke dy meg for å tenke at hun hadde fortjent så mye bedre enn den brudgommen som ventet på henne oppe ved alteret.

En stund virket de lykke­lige. To små barn kom til verden i rask rekkefølge. Tine jobbet som frisør, men sluttet da barna kom. Hun virket fornøyd med sin nye tilværelse. Jørn virket også arbeidsom. Han la tilsynelatende festingen på hylla etter at de giftet seg. 

Selv om vi ikke fikk så mye kontakt med ham – han jobbet fortsatt borte i ukedagene – hadde jeg så smått begynt å tenke at jeg kanskje hadde tatt feil av ham.

Les også: Jeg syntes at mannen min drakk litt for mye – én hendelse endret alt

Så skjedde det

Smellet kom etter fire år. Tine kom hjem til oss en ettermiddag, grimet av gråt og med begge ungene under armen. Det viste seg at Jørn hadde vært utro helt siden de giftet seg. En av Jørns kamerater hadde fortalt alt til Tine. 

Det siste året hadde Jørn hatt en fast venninne i den byen hvor han jobbet, han mer eller mindre bodde hos henne. Han hadde levd et dobbeltliv med liv og røre i ukedagene, for så å komme hjem til Tine og barna og leke ansvarlig familiefar.

Da Tine flyttet ut av deres felles leilighet, flyttet han rett inn til den nye damen sin, og han har senere bekreftet det dårlige førsteinntrykket vi fikk av ham. Han har ikke fulgt opp barna sine i det hele tatt. Han fikk raskt barn med den nye damen, og det virker som han fullstendig har glemt at han har to barn fra før.

Etter skilsmissen begynte Tine å jobbe igjen som frisør, og vi steppet inn flere ganger i uken ved å hente barna i barnehagen. Det var en glede for meg å hjelpe henne, selv om det kunne være slitsomt innimellom. Jeg var jo selv i full jobb.

Heldigvis så det ut til at Tine kom seg raskt etter bruddet. Hun hadde mange gode venninner som støttet opp rundt henne. Da disse jentene inviterte henne på en tur til Danmark, var vi bare glad for å passe barnebarna våre.

Det var på denne turen hun møtte Tor, som ble hennes neste ektemann. Bare noen uker etter turen til Danmark fikk vi møte ham. Nok en gang fikk jeg en dårlig magefølelse. Tor var ti år eldre enn Tine. Han var skilt, hadde to barn fra sitt første ekteskap pluss en datter på 13 år som han hadde med en ungdomskjæreste. 

Han hadde en god jobb innen finansbransjen og fremsto som Jørns rake motsetning. Likevel klarte jeg ikke å like ham. Det var noe glatt over ham, ja, han virket direkte jålete.

På sitt første besøk hjemme hos oss snakket han ustoppelig om seg og sitt i veldig skrytende ordelag. «For en selvopptatt jålebukk», sa mannen min oppgitt da de hadde gått. Og så Per, som aldri pleier å sette merkelapper på andre før han kjenner dem svært godt.

Tine på sin side var hodestups forelsket. Hun så bare positive sider hos «denne fantastiske mannen», som hun omtalte ham som. Lekker leilighet hadde han visstnok og en enda lekrere bil. Dessuten var han også en fantastisk far for barna sine, fikk vi høre.

Jeg stusset over dette, for etter hva jeg forsto, hadde han vanlig samværsordning med barna. Den første tiden de var kjærester, inviterte han Tine på flere helgeturer på rad, uten at barna hans noen gang var med.

Jeg fikk en mistanke om at han droppet samværet med dem på bekostning av sin nye forelskelse, noe som ikke akkurat gjorde ham til en fantastisk far i mine øyne. Innerst inne visste jeg at Tine også denne gangen hadde falt for feil mann, og jeg følte meg maktesløs.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

Giftet seg igjen

Av erfaring visste jeg at det ikke nyttet å komme med innsigelser. Tine kan være både sta og egenrådig. Og da hun begynte å snakke om at de skulle gifte seg, ba jeg henne bare om å tenke seg om både to og tre ganger. «Nå har du jo også to små barn å ta hensyn til», formanet jeg. Men Tine hørte ikke på meg, og denne gangen giftet hun seg hos byfogden.

I ett år levde de som ektepar før Tor gjorde det hardt og hensynsløst slutt med henne til fordel for en annen. Tine var fullstendig knust og var sykmeldt i flere uker. Vi steppet inn og tok oss av barna til jenta vår kom til hektene igjen.

De siste årene har datteren vår vært uten partner. Men selv om hun har brent seg kraftig, ser det på ingen måte ut som om hun har gitt opp kjærligheten. Hun er en flott jente og får fortsatt mye oppmerksomhet fra menn. 

Dessverre ser det ikke ut som om de dårlige erfaringene på kjærlighetsfronten har gjort henne særlig klokere. Jeg forsøker å la være å blande meg inn i kjærlighetslivet hennes, hun vil jo uansett ikke høre på råd. De møtene jeg har hatt med kjærestene hennes de siste årene, har vært nedslående. Fortsatt går hun utelukkende etter utseende og andre ytre statussymboler.

Dette umodne trekket hennes tror jeg dessverre at Per og jeg som foreldre kan ha skyld i. Vi fokuserte for mye på hennes pene utseende da hun vokste opp. Kanskje sviktet vi når det gjaldt å gi henne evnen til å se etter andre kvaliteter hos mennesker hun møter.

Mitt største ønske er at hun en dag skal bli så fornuftig og voksen at hun ser at det er helt andre ting som gjør en mann til en god ektemann. Jeg ønsker ikke noe annet enn at hun skal finne en snill og stabil mann som kan fungere som en far for barna hennes. 

Selv om vi elsker barnebarna våre og gjerne har dem hos oss så mye som mulig, ville det vært best for dem å ha en stabil familie å vokse opp i.

I mellomtiden trøster jeg meg med at alle gode ting er tre. Kanskje lykkes hun neste gang. Som mor og mormor har jeg lov til å håpe på at en snill, sterk og ansvarlig mann snart vil komme inn i livet til Tine og barna hennes og bli glad i dem alle tre. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.