Treningsprofilen Sofia Åhman veier seg aldri: – Hva skal jeg med tynne armer?

Vi møter Sofia Åhman i lunsjpausen hennes. Hun jobber heltid som idrettslærer på toppidrettsgymnaset i Umeå, så vi spiser lunsj på en restaurant i nærheten av skolen. Og vi har knapt rukket å bestille salaten vår før den første personen kommer bort og vil ta en selfie. 

Takket være hjemmegymmen og andre TV-opptredener har Sofia blitt hele Sveriges treningskompis og hele Norges PT-Sofia. Sofia stiller smilende opp på bilde etter bilde. Hun ser ut til å være like ujålete i virkeligheten som hun er på TV. Hvorfor tror hun selv hun er blitt så populær?

– Jeg tror det skinner igjennom at jeg synes det jeg driver med er gøy. Jeg har ikke noe manus, og jeg har ikke tenkt ut på forhånd hva jeg skal si. Jeg bare setter i gang. Jeg ­bruker heller ikke musikk, jeg prøver i stedet å forklare hvorfor akkurat denne øvelsen er bra og hva seerne skal tenke på når de gjør den.

Folk sier ofte at det føles som jeg ser dem der hjemme i stuen: 

‘Du sier strekk ut ryggen ­akkurat når jeg har begynt å lute fremover’. Jeg har ledet så mye gruppetrening at jeg vet akkurat hvilke feil folk pleier å gjøre.

Da Sofia Åhman fikk tilbud om å ha 20 minutters trening på TV, var hun først skeptisk. Et treningsprogram burde vel vare i minst 45 minutter?

– I ettertid har jeg forstått at 20 minutter er akkurat passe for å få folk til å bli med. Mange ville nok aldri ha trent i 45 minutter, men 20 er greit. Programmet har senket terskelen for å trene. Du trenger ikke å dra hjemmefra, det er gratis, du kan se ut akkurat som du vil og det tar ikke lang tid.

Og all trening teller med, 20 minutter er ikke fy skam. Men du må ta i så du blir sliten. Jeg pleier å si at du skal se stygg ut. Hvis du ser pen ut, er det for lett. Da må du gjøre tyngre øvelser, kanskje kjøre armhevinger på tærne i stedet for på knærne – jeg pleier alltid å vise forskjellige alternativer. 

Som en venn

I tillegg er programmet solgt til både Norge, Finland og Danmark. I Norge heter det  «Sprek med Sofia». Det er åpenbart en etterspørsel etter å trene foran TV-en hjemme. Mange seere har hengt med helt fra starten og føler jeg har blitt en venn. ‘Når du vinker, så vinker jeg tilbake’ og ‘Jeg går rundt og småprater med deg, og tenker at jeg må huske å fortelle deg om ting’ er sånt jeg får høre.

Det at en TV-profil blir som en venn – det er vel både fint og litt kjedelig?

– Jeg synes det er både ­hyggelig og gøy, men det er tragisk at så mange av våre ­eldre er ensomme. Tenkt at vi ikke lykkes bedre med det! Der har vi virkelig en jobb å gjøre. Flere burde dra hjem til eldre og spise med dem eller ta dem med ut på byen eller i naturen. Jeg liker selvsagt at seniorene trener med meg, men jeg vil også at de skal komme seg ut og treffe – og gjerne trene med – andre.

Hvor er mennene?

TV-jobben er bare en liten del av det hun driver med. Hun jobber jo heltid som idretts­lærer, TV-innspillingene gjør hun på kvelder og i helger. I tillegg er hun reiseleder på leserreiser, som foregår i skoleferiene. Hun konstaterer at det nesten bare er kvinner med på disse reisene. 

– De sier at mannen er fornøyd hjemme i sofaen, at han vil se på TV-sporten og ikke har noe behov for å reise ­lenger. Jeg har tre søstre som jobber med kultur, og de sier akkurat det samme. Det er damene som går på teater og dans og kunstutstillinger. Jeg grubler mye på hvordan jeg skal få med mennene. Nå lurer jeg på om jeg kanskje skal arrangere en treningsreise med golftema, og så lure på dem litt annen deilig trening i tillegg.

Sofia vokste opp med foreldre som var lærere og tre søstre som alle har gått i det kulturelle sporet. 

– Både mamma og pappa kommer fra innlandet i Norrland. Pappa vokste opp i en litt finere familie, han drev med fotball og ski. Mamma kom fra landsbygda, og der jobbet man. Skulle man gå tur, lurte folk: ‘Skal du ut og dumgå?’ Gå gjorde man nemlig bare om man skulle ta seg fra A til B, ellers gjaldt det å spare på kreftene. Besteforeldrene mine hadde nok helst sett at mamma begynte tidlig å jobbe, men hun var flink på skolen, og læreren sa til faren hennes at hun burde bli lærerinne. Og hvis læreren sa det, så fulgte man rådet hans. Så mamma fikk dra til Umeå for å gå på lærerskolen, og der traff hun pappa.

Sofia gjorde etter hvert ­akkurat det samme – hun traff mannen sin da hun gikk på  Gymnastik- och idrottshög­skolan i Stockholm. Han er like sportsgal som henne, og hans spesialitet har vært ski­orientering og løping. Etter noen år i snøfattige Stockholm insisterte han på at de skulle flytte nordover. 

Sønnen tok OL-gull

– Hverdagslivet er så enkelt i Umeå, det tar oss fem minutter å dra på jobb – min mann Fredrik og jeg jobber på samme skole.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Barna – David på 23 og Fanny på 25 – har flyttet ut for lenge siden. Begge driver med toppidrett og flyttet ut for å gå på idrettsgymnas allerede i tenårene. Datteren min fikk et idrettsstipend og gikk på ­college i USA i fire år, men nå bor hun i Stockholm. Hun er rangert på førsteplass i Sverige i strandvolleyball. Og sønnen min rakk ikke engang å gjøre seg ferdig på videregående før han ble proff i samme sport. I fjor sommer tok han og idretts­partneren Jonatan Hellvig ­OL-gull, og dermed slo han nok moren sin i konkurransen om å være Sveriges mest kjente.

Sofia får fortsatt gåsehud når hun tenker på strandvolley­ballkampen som ble avgjort ved foten av et opplyst Eiffel­tårn i Paris i fjor. 

– Følelsen da jeg sto i kø for å komme inn på arenaen … det var masse mennesker der, og jeg tenkte: ‘Hvilken konsert er det jeg skal på? Nei, akkurat, ja, jeg skal se på den lille sønnen min!’ For det er jo sånn man føler det for barna sine. Og alle disse 15 000 ­andre personene er også her for å se på ham. Som forelder tenker man ‘herregud, hvordan skal han takle presset?’ Det var selvsagt helt utrolig at de tok gullet da de kom til OL. 

Ser lyst på livet

Sofia ser som regel lyst på livet, hun ler ofte og høyt under intervjuet vårt og sier at hun absolutt ikke er et følelsesmenneske. Sist hun gråt var i farmorens begravelse på 90-tallet, eller jo, hun felte nok også en tåre da sønnen tok OL-gull. Hun lurer på om det stabile følelseslivet kanskje henger sammen med treningen.

Hun er i hvert fall overbevist om at hun ville hatt det adskillig dårligere uten trening. Sofia liker alle former for bevegelse – hun springer, går tur og er på treningssenteret flere ganger i uken. 

Men hjemmetrening sliter hun med, og ville nok ikke selv vært med på hjemmegym med Sofia foran TV-en. Hun liker også å vandre i fjellet og å gå på ski.

Der kommer livsnyteren i henne frem. I ryggsekken pakker hun med seg termos med varm sjokolade, og tar gjerne med seg en sprayboks med krem også. Og ingenting er vel så godt som en varm pølse der oppe i fjellheimen? Tipset hennes i så måte er å ha noen vanlige wienerpølser i en termos med varmt vann. Sofia synes nemlig at turene bør ­belegges med gullkant.

Veier seg aldri

– Jeg er ikke den som absolutt må gå en viss strekning på kortest mulig tid, det skal være hyggelig å gå på tur. Jeg elsker Pepsi Max, så det har jeg alltid med meg i sekken. Men jeg drikker aldri alkohol. Når de andre tar seg et glass vin, tar jeg frem Pepsi Max-en min. Før drakk jeg vin for ikke å skille meg ut, men så begynte jeg å lure – jeg synes jo egentlig ikke det er godt? Jeg er ingen partydronning og liker å legge meg tidlig også i helgene. Jeg er opptatt av søvn og vil sove minst åtte timer hver natt.

Sofia er heller ikke særlig opptatt av vekt. Som de fleste andre kvinner kan også hun sukke litt oppgitt når hun ser seg selv i speilet. Etter overgangsalderen har hun merket en endring i kroppen, men det er ikke noe hun tenker særlig mye over eller synes det er noe poeng å bruke tid på.

– Jeg er langt ifra syltynn, jeg spiser det jeg har lyst på og veier meg aldri. Jeg gidder ikke å gå rundt og lure på hvordan jeg skal få tynne armer. Hva skal jeg med tynne armer? Det sies jo at mange menn ­angrer på at de jobbet så mye når de ligger på dødsleiet.

– Jeg lurer på om ikke mange kvinner ligger på dødsleiet og angrer på at de var så opptatt av utseendet sitt.

Nei, det viktigste er å ha det bra, synes Sofia. Hun er mye mer opptatt av hvordan hun sover enn om hun har litt mage.

Og for å ha det bra, trenger hun å trene. For også Sveriges mest kjente person­lige trener har hatt sin skjerv av skader og vondter.

– Folk tror at jeg ikke har noen problemer med kroppen, men det stemmer ikke. Jeg rev nesten av meg ankelsenen en gang jeg hoppet tau og måtte gå med ankelstøtte i et halvt år. Sener har generelt vært et problem for meg, det er vanlig at de blir litt skjøre når man kommer i overgangsalderen. Jeg har også hatt problemer med menisken. De fleste på min alder har jo vondt et eller annet sted, og man kan ikke utsette treningen bare på grunn av det. Man må prøve å finne en måte å trene på som ikke gjør vondt.

– Folk tror gjerne at jeg alltid synes det er gøy å trene. Det stemmer ikke. Når jeg kommer hjem fra jobben, vil jeg helst legge meg på sofaen og se på TV-serier. Men jeg tvinger meg av gårde til treningssenteret. Man må se på trening litt som det å pusse tenner. Jeg venter jo ikke med å pusse tennene til jeg blir motivert. Det er bare å gjøre det.