Leserne forteller
Jeg er over 80, forelsket og er blitt samboer. Barna mine tror det er noe galt med meg
Vi er to gamlinger som har det fantastisk, men familien min er skeptisk.
For to år siden satt jeg alene i huset jeg hadde delt med min mann i mer enn 40 år, og jeg tenkte: Nei, jeg vil ikke være alene resten av livet!
Jeg hadde blitt enke bare ett år tidligere, og selv om de to døtrene mine ikke bodde langt unna, og både de og barnebarna kom ofte på besøk, følte jeg meg alene og ensom.
Oddvar og jeg hadde et godt ekteskap. Samlivet bød naturlig nok både på opp- og nedturer, og det var perioder da vi ikke var verdens beste venner, men stort sett hadde vi det bra sammen.
Samlivet var tuftet på en enighet om at vi skulle holde ut og være hverandres nærmeste.
Sett i ettertid, ser jeg at årene med små barn var mest krevende. Jeg følte meg ofte veldig sliten og hadde en følelse av å være den som holdt familiehjulet i gang alene.
De siste årene vil jeg si var de beste, for det var bare oss to. Da vi begge sluttet å jobbe, fikk vi god tid til hyggestunder.
Å stå opp om morgenen var en fryd for meg, for på kjøkkenet satt mannen min med en kopp kaffe og radioen på, og det sto en kopp klar til meg.
Vi satt der, vi to, og så ut på havet og himmelen, og ofte var vi enige om at vi var heldige. Heldige, som hadde helsen og hverandre.
Heldige, som hadde voksne barn som klarte seg flott, og barnebarn som var født friske og det gikk bra med.
Tabubelagt
Da Oddvar plutselig døde, ble livet mitt et helt annet. Riktignok stilte døtrene mine opp for meg ved å komme på besøk oftere og invitere meg på middager, men de kunne ikke fjerne mitt savn etter å være to.
To som pusset tenner på badet sammen om kvelden, to som la seg i samme seng, to hender som fant hverandre, morgenstunden der to mennesker satt med hver sin kaffekopp.
Jeg var 81 år og lengtet etter kjærlighet, det er sannheten. Men i vårt samfunn er slikt fortsatt tabubelagt. Du har ikke lov til å si at du savner nærhet når du er blitt så gammel som meg.
Vel, en kveld satt jeg og leste på Facebook, som barnebarna mine hadde innviet meg i. De opprettet en profil for meg, så jeg kunne sitte og se på alt kjente folk drev med, og det var et fint tidsfordriv.
Plutselig kom jeg til å tenke på en mann, som jeg var forelsket i som ung. Vi holdt sammen ett års tid til han dro i militæret.
Da skiltes våre veier ad, og jeg fikk høre at han havnet i Amerika og bodde der noen år. Jeg søkte på navnet hans og så til min forbauselse at han også var på Facebook, og at han bodde i Norge, ikke langt fra meg.
Skulle jeg driste meg til å sende en hyggelig melding og høre hvordan det gikk med ham?
Jeg lekte med tanken i noen dager. Hver kveld i en hel uke så jeg på det han hadde lagt ut.
Det var ikke mye, og det var flere måneder siden sist han sa hva han tenkte på.
Da jeg endelig trykket på send-knappen, føltes det som om jeg igjen var 17 år. Hjertet gjorde et byks og rødmen skylte over ansiktet mitt.
«Hjelp, hva har jeg gjort?» tenkte jeg.
Da den ene datteren min stakk innom formiddagen etter, fortalte jeg henne ikke om hva jeg hadde gjort. Jeg visste hva hun ville si: «Mamma, har du gått fra vettet?»
I to dager følte jeg meg nærmest nervøs, og jeg hadde problemer med å sove. Hva om han tenkte at jeg var gal som tok kontakt?
Så kom svaret
Tiden gikk så altfor sakte, og jeg hadde lyst til å slette meldingen, men det var jo ikke mulig. Det var for sent å angre.
Så kom svaret. Et lykkelig og positivt svar fra en mann, som var blitt alene to år tidligere.
«Jeg har tenkt på deg i alle år etter at våre veier skiltes», skrev han.
Fra da av ble mitt liv fylt med spenning. Roar og jeg begynte å skrive lange meldinger til hverandrem og disse «samtalene» ble lyset i min hverdag.
«Hva skjer, du ser så glad ut?» spurte døtrene mine. Jeg sa at det var ingen ting.
Etter hvert begynte vi å snakke sammen over telefon, og fire måneder etter min første melding bestemte vi oss for å møtes. Han ville komme hjem til meg.
Damer på 81 år er ikke annerledes enn damer på 25 eller 35 år, det vet jeg i dag. Når du venter besøk av en du liker veldig godt, føler du deg stresset og vil gjøre alt så perfekt som mulig.
Jeg ryddet, laget mat, pyntet meg. Det føltes som om jeg igjen var ung og forelsket.
Barna mine fikk ikke vite noen ting før samme dag.
«Jeg får besøk av en gammel venn som tilfeldig kjører forbi», sa jeg og forsøkte å være lett og nøktern i stemmen.
Min eldste datter sa at det var hyggelig for meg, og jeg pustet lettet ut.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Lykkelig
Alle som leser dette, forstår hvor dette endte. Roar og jeg fant tilbake til hverandre. De følelsene vi én gang hadde for hverandre som unge, var ikke borte. Etter å ha vært kjærester i noen måneder flyttet han til meg.
Han har tre voksne sønner, og de er glade på hans vegne, og jeg skulle ha ønsket at det samme gjaldt meg, men det gjør det ikke, for mine døtre mener at det både er ekkelt og uhørt at vi deler seng og leier hverandre når vi går på tur.
«Jeg forstår at du ikke vil være alene, mamma, men måten du er på nå, får meg til å tenke at du kanskje begynner å bli dement», fikk jeg høre av den ene datteren min.
Riktignok sa hun dette for ett år siden, da alt ennå var ferskt, men likevel, det ble sagt.
Men jeg er hverken dement eller gal; jeg er bare lykkelig forelsket. Når jeg deler historien min, er det for å synliggjøre at vi mennesker ikke blir en annen etter at vi er blitt gamle.
Vi har det samme følelsesregisteret; evnen til å bli betatt og forelsket ligger fortsatt i oss.
Jeg er den samme. Vi er de samme. Mennesker forandres ikke så veldig mye inni seg, vi endres utenpå, men sjelene våre, slik de var, går ikke gjennom stor endring.
Roar og jeg er veldig enig om disse tingene, og vi har bestemt oss for at andres fordommer ikke skal få ødelegge for oss.
Vi er kommet i en alder der du ikke lenger er så opptatt av hva andre tenker. Vi er blitt så gamle og har så kort tid igjen at vi forstår at vi må leve nå.
Sannheten er at jeg aldri har vært så frigjort og glad. Har jeg lyst til å gjøre noe, gjør jeg det.
Les også (+) Jeg trodde aldri at jeg skulle få oppleve kjærligheten igjen
Vakker forelskelse
Vi er to gamlinger som ler så vi rister og danser på stuegulvet i bare nattøyet. Vi er to «oldiser» som skåler i champagne og unner oss ekstra god mat. Og det føles fantastisk.
Er det en ting jeg ikke angrer på, er det meldingen jeg sendte til Roar den kvelden for to år siden. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg kanskje ha sittet her og følt meg ensom og alene.
Mine siste år i livet kunne ha blitt triste år, der jeg følte savn og lengsel etter noe mer.
Med dette sier jeg ikke at jeg hadde hatt et halvt liv med meg selv og familien min, for selvfølgelig hadde de gjort livet verdt å leve. Jeg elsker døtrene mine og alle mine barnebarn. Det betyr mye for meg at vi har god kontakt.
Heldigvis har de ikke slått hånden av meg, og vi spiser middager sammen, selv om de ikke er veldig begeistret for mitt nye samliv.
«Kunne dere ikke bare ha vært kjærester med hvert deres hjem», har de sagt.
De liker Roar, men synes vår kjærlighet blir litt mye.
Men for min egen del: Nå lever jeg livet til fulle. Jeg våkner hver dag og føler meg takknemlig og lykkelig. Jeg føler ikke at jeg svikter min eksmann.
Han var en flott mann, som ville ha unnet meg det jeg opplever nå.
Så kjære alle voksne døtre og sønner: La deres gamle foreldre få lete etter og finne ny kjærlighet hvis de blir alene.
Vi «gamlinger» er som dere, inni oss. I møtet med forelskelsen skjer de samme tingene: Sommerfugler danser i magen, hjertet gjør kjærlighetsbyks, blodet strømmer raskere.
Og jeg som skriver dette, vet det ett hundre prosent sikkert, for jeg har erfart det selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 24/01 2024.
