– Jeg har kjempet hardt for å få den jobben
Hun ble vant til å stå i stormer som mangeårig utenrikskorrespondent i Midtøsten. Men selv om Sidsel Wold kan se tilbake på en lang og spennende karriere som journalist, har den også hatt sin pris.
En åtte år gammel Sidsel sitter og blar i farmorens tykke bibel. Den er innbundet i skinn og illustrert med mange fine tegninger som gir liv til bibelhistoriene. Hun lar seg fascinere av fortellingene fra det gamle og nye testamentet, og dermed er interessen for jødisk kultur vekket.
Opp gjennom årene leser hun om jødenes lange og dramatiske historie. Om Holocaust og Anne Franks dagbok. Ungjenta lærer om det nye landet jødene fikk etter 2. verdenskrig. Israel begynner å lokke.
et veldig interessant land, for folk har så dramatiske familiehistorier, forteller hun.
– Etter at faren min hadde vært på en kongress i Israel, fortalte han at det var mange ungdommer fra hele verden som dro dit for å jobbe på kibbutz. Det var som å få et lynnedslag i hodet – det måtte jeg gjøre med én gang! Jeg sparte penger og dro da jeg var 19 år, forteller Sidsel Wold (66).
Les også: Susanne Wergeland om familien: – Det er som regel oss fire på alt
Et andre hjemland
NRK-reporteren er lavmælt, nøktern og faktabasert når hun forteller – akkurat slik vi kjenner henne fra årene på TV-skjermen. Som utenrikskorrespondent i Midtøsten hadde hun base i Jerusalem og Istanbul i mange år, med ansvar for å dekke nyheter i den arabiske verden og store deler av Asia.
Sidsel reiste til land som Iran og Pakistan, og ofte til Gaza for å formidle historier om innbyggerne. Men det er få land utenom Norge hun kjenner bedre enn Israel.
kollektiv hvor folk lever og jobber sammen.
– Israel føles jo som et «andre hjemland» fra mine tidlige år. Jeg har et sterkt forhold til landet, selv om det har endret seg veldig mye. Det er skremmende å se utviklingen, men jeg synes ikke at alle israelere fortjener å bli kalt onde, slik jeg av og til hører rundt meg. Jeg hadde veldig lyst til å løfte frem noen bra folk og gi dem en stemme, poengterer hun.
Et ømt tema
Og det er det hun har prøvd å gjøre i sin nye bok, «Israel – et land i kamp med seg selv». I boken, hennes fjerde hittil, har Sidsel kommet tett på intervju- objekter og setter beretningene i kontekst til landets historie for å forklare det politiske klimaet etter at Hamas angrep Israel den 7. oktober 2023, noe som innledet krigen i Gaza.
Forfatteren vet godt at det er et ømt tema som skaper mye engasjement verden over, også i Norge.
– Jeg har tenkt veldig mye på ordvalget mitt underveis. Samtidig har det vært helt vidunderlig å kunne skrive og skrive. Jeg har for eksempel brukt stor plass på intervjuobjektenes familiehistorier. Flere har besteforeldre som rømte fra nazistene, og som nå står i kø for å få tyske pass igjen. De føler at Tyskland er et tryggere sted, og det er et stort paradoks, sier hun.
Traumatisert
Journalisten og forfatteren har merket en stor endring i Israel etter 7. oktober. Hun beskriver et traumatisert folk, som har hatt nok med å fordøye angrepet som krevde 1200 israelske liv og førte til at 250 ble tatt til gisler, til å kunne ta innover seg lidelsene på den palestinske siden.
– Tel Aviv er vanligvis en by som aldri sover. Det er liv i gatene og mye festing døgnet rundt. Men i flere måneder etter angrepet var det helt stille. Jeg så folk som gråt på gaten. Det var veldig rart å se Tel Aviv slik, beskriver 66-åringen.
Var kalverøkter
Kontrasten kunne ikke ha vært større til årene da hun jobbet på kibbutz Ayelet HaShahar på slutten av 70-tallet. Sidsel var kalverøkter i arbeidskollektivet helt nord i Israel.
I det lille samfunnet, bestående av tusen mennesker, fant hun samhørighet. Ungjenta lærte seg hebraisk og startet etter hvert prosessen med å konvertere til jødedommen – noe hun aldri fullførte. Det var imidlertid på kibbutzen at drømmen om å bli Midtøsten-korrespondent vokste frem.
– Jeg har alltid vært interessert i politikk og historie. Et av mine tidligste minner var da Robert F. Kennedy og Martin Luther King ble drept i 1968. Så interessen for utenrikspolitikk var der bestandig, men jeg visste at veien til å bli utenriksjournalist var veldig lang.
Les også: (+) Rolf var 15 år gammel da han avslørte den rystende familiehemmeligheten
Jobbet hardt
Tilbake i Norge studerte hun historie, russisk og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun var også reiseleder i Sovjetunionen i studieårene. Etter fullført utdannelse ved Journalisthøgskolen i 1990, begynte hun i NRK – og har vært der siden. At hun stadig blir hyllet som en foregangskvinne som krigskorrespondent, tar hun med knusende ro.
– Jeg har kjempet hardt for å få den jobben. Virkelig! Jeg har jobbet og jobbet, og gjør det fremdeles. Jeg har aldri sittet stille, ikke et eneste minutt. Man må oppdatere seg hele tiden. Jeg leser og hører på podkaster og følger med på det som skjer i Midtøsten. Man blir jo helt sprø, for det skjer jo noe hele tiden, forklarer hun.
Lange reisedager
Men den krevende jobben har også kostet. Den til tider harde kritikken hun har fått, og beskyldninger om «antisemittisme», har herdet henne.
– Jeg vet at jeg ikke er jøde-hater, så jeg kan ikke bry meg om det, fastslår hun.
Ikke fullt så enkelt har det vært å innse at de lange arbeidsdagene ikke alltid har latt seg kombinere med et «normalt» familieliv. Både ektemannen, forfatter Ragnar Kvam (83), og sønnen, Magnus (27), ble fort vant til et liv der hun var mye borte.
– Alt har jo vært veldig mye på mine premisser i mange år. Om ikke mannen min hadde stilt opp, kunne jeg aldri hatt en sånn jobb. Magnus har hatt en mor som har jobbet veldig mye, men jeg har også tatt ham med på mange spennende reiser, deler hun, og forteller at hun tok med sønnen på ferie til Kyiv i 2023 – til et land i krig.
– Jeg har spurt Magnus om han syntes jeg jobbet altfor mye. «Nei, jeg synes du har vært en interessant mamma», svarte han. Vi har et veldig godt forhold, deler mange interesser og finner på ting sammen, sier hun stolt om sønnen, som er daglig leder for kunstner-duoen «Guttestreker».
Les også: Dette skal Erna Solberg gjøre nå
Verden er urettferdig
For Sidsel selv har det vært viktig å ha en distanse til jobben når hun først har fritid. Som krigskorrespondent har hun sett mye lidelse, og flere av skjebnene hun har møtt, har fått henne til å gråte.
– Jeg tror det hjelper å gråte, da får du bearbeidet det litt. Men det er klart jeg kan bli sint av å se så mye urettferdighet. Samtidig er det mye man ikke kan gjøre noe med. Forskjellen på om du er født med norsk pass, eller er palestiner i Gaza – verden er urettferdig. Etter å ha vært i Midtøsten, setter du pris på hvor godt vi har det i Norge, bemerker hun.
Mer familietid
Nå som Sidsel har base på Marienlyst i Oslo, håper hun å få mer tid på hytta i Etnedal.
Og til å dra på flere seilturer med ektemannen. Hun føler seg ferdig med korrespondenttilværelsen, samt å oppholde seg i krigssoner i lange perioder av gangen.
– Korte opphold på to uker er perfekt. Men det er veldig rart å tenke på at jeg er blitt 66 år og ikke har så mange år igjen i NRK. Vi får se hva som skjer. Det er mange tidligere korrespondenter som blir reiseledere. Det har jeg vært før, i USSR, et land som ikke eksisterer lenger. Så gammel er jeg blitt, oppsummerer Sidsel Wold.
