Rolf var 15 år gammel da han avslørte den rystende familiehemmeligheten 

Selv om han var verden snilleste pappa, var han preget av skam og alkohol. I mange år kviet Tommy seg for å spørre pappaen sin om det ingen ville snakke om. 

Går det an å savne noen man aldri har møtt?

Tommy Halvorsen (49) lar spørsmålet henge i luften. Rommet fylles av lengselen han har båret. Behovet for å vite mer om sin familie.

Min tidligere kollega i Norsk Ukeblad, han som er kjent for å skrive med hjertet, sitter hjemme ved skrivebordet i Oslo. Der hvor han nettopp har lagt den siste brikken i «Puslespillet pappa». En gripende bok om å vokse opp med en far preget av rotløshet, skam og alkohol. Om å leve med arven etter en krig Tommy selv aldri opplevde, men likevel kjente tyngden av. 

– Spør meg om hva som helst, tilbyr han. Under arbeidet med boken de siste seks årene har den drevne journalisten erfart at tausheten må brytes for å lege gamle sår.

– Å skrive om pappa, den såkalte «tyskerungen», har vært et personlig og sårbart prosjekt. Jeg har gitt alt jeg har.

Han deler skamløst – som han selv sier – om å finne seg selv, om det å tilgi og bli forsonet. Boken gir krig og konsekvensene av den et nytt og spennende perspektiv.

– Jeg hadde et ønske om å hjelpe pappa å finne svar knyttet til hans historie. Det var også viktig for meg å forstå ham og lære ham enda bedre å kjenne, før det er for sent. 

Hva skjedde?

15. mars 1944 i Oslo fødte 23 år gamle Else Marie Magnussen en gutt. Hadde hun allerede tatt valget om å adoptere ham bort? 

23 mil unna, i et av de hvitmalte trehusene i sørlandsbyen Risør, trodde ekteparet Håkon og Mabel Halvorsen at de ikke var i stand til å få egne barn. Adopsjon ble løsningen. I et dokument, som senere lagres i Lebensborn-arkivet, står det at de ønsker seg en gutt. Lebensborn ble opprettet av SS-lederen Heinrich Himmler noen år før andre verdenskrig. 

Fra 1941 opprettet organisasjonen mødrehjem i Norge. I alt ble det født et sted mellom ti og tolv tusen krigsbarn i Norge under okkupasjonen. Barn okkupasjonsmakten betraktet som «rase- og arvebiologisk verdifulle», fordi moren var norsk og faren tysk soldat. 

Mabel sa senere at de fikk den fineste ungen. De døpte ham Rolf.

– I årene som kom, skulle tvilen gi gleden selskap, røper barnebarnet Tommy.

– Pappa ble ikke fortalt at han var adoptert.

Tommy ønsket å forstå hvorfor, og 66 år senere nøster han opp i den gjemte fortiden. I boken «Puslespiller pappa» søker han svar på spørsmålene ingen ville snakke høyt om. Hvem var den biologiske farmoren Else Marie, og hvem var tyske Hans? Hva skjedde under krigen?

– Du må kjenne historiens gang for å forstå, understreker forfatteren. 

– Jeg har ikke bare gravd i pappas historie, men i historiske arkiver både i Norge og Tyskland, og gjort mye research om krigen og tiden etterpå. Historien har en tendens til å stemple mennesker som enten gode eller onde. Fargene imellom viskes ut. Det som står igjen, er oftest svart-hvitt. Det gir en grov forenkling, mange unøyaktigheter, halvsannheter og enkelte regelrette løgner. Jeg fant noen av de største skamplettene i vårt lands historie.

Vi kommer tilbake til det. Først vil vi bli kjent med faren hans, Rolf Halvorsen (81). 

– Hans verden raste smmen

Ni måneder etter at Rolf ble adoptert fikk ekteparet Håkon og Mabel sitt første biologiske barn.

– Mabel ble rene fødemaskinen. Pappa fikk hele syv søsken! Det ble sagt at han var en god storebror, en veldig snill gutt, smiler Tommy.

 Håkon og hans to brødre hadde arvet en vognmannsbedrift. I 1946 fikk den navnet «Havva transport». Det ble bygget et verksted kombinert med næringslokaler og boliger.

– Der bodde pappa tett på familien – onkel, tante og søskenbarn. I Risør ble ungene i familien kalt «havvanesere». De ble ofte spurt: «Hvem av brødrene er faren din». Ingen spurte pappa. Han lignet ikke på noen av dem, men dvelte ikke ved det. Under arbeidet med boken fortalte en av hans kusiner, Aagot, at de fleste visste at han var adoptert. De var stilltiende enige om å ikke prate om det. 

Tommy tror at adoptivforeldrene ville beskytte faren. Hatet mot tyskerne var fremdeles sterkt.

– Først under forberedelsene til konfirmasjon, 15 år gammel, oppdaget hovedpersonen selv sannheten. I dokumentet med opplysninger om ham sto det «adoptiv». Han forsto ikke da hva ordet betydde, men skjønte at det var noe alvorlig. Han løp hjem og krevde en forklaring. Den vårdagen i 1959 raste pappas verden sammen. Noe som senere skulle prege livet til Tommy og hans to år eldre bror, Morten.

Skammen

Alt ble et stort kaos for Rolf.

– Han var i en alder hvor ungdom sliter med å forstå seg selv. Tenk deg da å få vite at hele livshistorien din er basert på en løgn, sier Tommy forståelsesfull.

– For ham var det ille nok ikke å være en «ekte» Halvorsen. Det gjorde ikke situasjonen bedre å få vite at han var sønn av en tysk soldat. 

Da det første sjokket hadde lagt seg, fikk bitterheten grobunn i ham. 

– «Jeg er bare adoptiv, jeg», hørte omgivelsene ham ofte si. I løpet av tenårene begynte pappa å døyve smerten med alkohol. Livet hans raknet foran øynene på familien. De har sagt at det var vondt å være vitner til.

Han slet med å forstå valgene som var blitt tatt. Det skapte en avstand mellom ham og familien.

– Pappa følte seg som familiens sorte får, forteller Tommy.

– Siden jeg visste at det var mye sårhet i familien, utsatte jeg i mange år å skrive denne boken. Jeg var redd for hvordan mine nærmeste ville reagere. Mest av alt pappa. 

Det skulle gå bra. Spesielt farens reaksjon overrasket Tommy.

Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap

Forsoning

Det var broren til Tommy som i løpet av oppveksten fikk høre at faren var adoptert. Rolf hadde gjort som den øvrige familien da han selv var barn; unnlatt å fortelle familiehemmeligheten. 

– Jeg har lenge hatt et ønske om å finne svar om mine biologiske besteforeldre på farssiden. Å kjenne sin familiehistorie tror jeg er avgjørende for å forstå seg selv, reflekterer Tommy.

– Hvor kommer tankene mine fra? Både de lyse og de mørke. Og finnes det noe midt imellom? Ich bin ein Berliner? Ich bin kein Berliner?

Det siste har en dobbelt betydning. Tommy har lenge følt seg hjemme i Berlin. Så ofte han kan søker han til Tysklands hovedstad, gjerne for måneder av gangen. Har det ubevisst en sammenheng med at hans biologiske farfar kom derfra?

Og hvor mye har tausheten rundt adopsjonen å gjøre med kaoset i farens liv?

– Spørsmålene var mange, men jeg var livredd for å ta dem opp. Jeg ville ikke gjøre det vonde enda verre for faren min, forklarer den sympatiske forfatteren.

– Pappa har levd et hardt liv. Mye har gått imot ham.

Som ung søkte faren seg ut på sjøen. Da han senere mønstret av, møtte han Marit, en flott kvinne fra Tromsø. Da hun ble gravid, giftet de seg og flyttet til Risør. 

– Pappa har alltid vært verdens beste og snilleste når han er seg selv, edru. På gode dager var han nabolagets lekestativ, men han hadde også en side som skremte. Den kom frem når han drakk.

Det endte med skilsmisse og brudd med sønnene.

– Fra jeg var 8 til 18 år hadde jeg ingen kontakt med ham. Selv om vi fant tilbake til en far – sønn-relasjon, manglet det noen biter i «puslespillet». Siden helsen hans er skrantende, innså jeg at det var nå eller aldri. Jeg var nødt til å ta motet til meg og spørre: «Hva vet du om de biologiske foreldrene dine?»

Den dagen, julen 2019, startet en ny historie om Tommy og faren.

Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

Positiv

– Jeg ble overrasket over hvor positivt pappa reagerte på bokprosjektet. Han ble nærmest opprømt. Raskere enn på mange tiår trippet han over stuegulvet. Fra det gamle vitrineskapet hentet han frem en plastlomme med to ark.

«Her er det jeg har», sa han ivrig. 

Det sto: «Fylkesmannen viser til samtale 23.11.05 der du ber om opplysninger om mor og far i forbindelse med krigsbarnerstatning. Det fremgår av adopsjonssaken at din biologiske mor het Else Marie Magnussen. Som far er oppgitt Hans Harmel. Saken hadde lebensbornnr. 5173.»

– I løpet av de åtti årene som har gått er min opplevelse at historien om datiden er blitt justert, nevner Tommy etter grundig graving.

– Det er mye vi som nasjon ikke ønsker fokus på, og har gjort vårt ytterste for å fortrenge. Aller verst er synet på jøder, behandlingen av tyskerjentene og barna deres, forfølgelsen av frivillige sykesøstre i Røde Kors, og uretten under landssvikoppgjøret. Det ser ut til at samtidas fremste eksperter på rettspraksis vek unna. De ville nok ikke være delaktige i å gjenoppbygge landet delvis basert på urett, eller «ulikhet for loven» som Frode Fanebust skrev i sin bok, «Krigshistorien – oppgjør med mytene». Denne ble en tankevekkende leseropplevelse for meg under arbeidet med min egen bok. 

Else Maries familie

Under en høytidelig seremoni på slottet 7. juni 1945 ga de allierte Norge suvereniteten tilbake.

– Oppgjørets time – eller hevnens – var kommet. Jenter og damer som hadde «flørtet med fiendens menn», og i verste fall innledet et forhold til tyske soldater, fikk unngjelde. Jeg kan forstå at folk kjente på et innestengt raseri, men det rettferdiggjør ikke å behandle andre uverdig og umenneskelig. Til og med små, uskyldige barn ble ofre. 

I boken spør Tommy: Hvem var de egentlig, «tyskerjentene»?

– Disse kvinnene opplevde grove overgrep både fra deler av befolkningen og fra myndighetene. Mange opplevde å bli tvangsklippet, de ble avkledd og tvunget til å løpe gjennom folkemengden på offentlige steder. Og de ble plassert på lasteplan med plakater hvor det sto: «Tyskerhore». 

«Flere tusen kvinner som ble kalt «tyskerjenter» eller «tyskertøser», ble internert, fratatt statsborgerskap og sendt ut av landet. Norske myndigheter behandlet dem på en uverdig måte og brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom, eller dømmes uten lov. Rettsstaten sviktet dem», sa Erna Solberg i 2018.

– Da hadde min farmor vært død i 25 år.

Ett av Tommys mål med bok-arbeidet har vært å komme i kontakt med hittil ukjent familie. Det ble både en enklere og en vanskeligere prosess enn forutsett. 

– Å finne biologisk familie etter så mange år fører ikke nødvendigvis med seg hurrarop og heiste flagg. Underveis har jeg også hatt hensynet til min farmor Elses etterlatte i tankene. Jeg forsto at opplysningene jeg brakte kunne kaste enda en familie ut i kaos. Hva om de ikke visste noe som helst? Ville de da komme til å se Else med helt nye øyne, og tenke at de aldri fikk muligheten til å kjenne moren og mormoren sin fullt og helt? 

Å forsøke å gå opp sporene etter den tyske farfaren skulle bli enda mer utfordrende.

Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten

– Det har vært krevende, men hele veien har arbeidet føltes viktig og riktig. Og meningsfullt. 

Viktige funn

«Puslespillet Pappa» utfordrer glansbildet mange har av Norges krigshistorie. Tommy setter søkelyset på gråsonene, barna som ble født i skjul, mødrene som ble hatet, og hvordan rettsstaten sviktet dem. Vi får også kjenne på skammen og traumene som i mange familier har gått i arv.

– Hos mange lever skammen dessverre fortsatt. Slik den gjorde i min familie. Jeg håper boka kan bidra til å fjerne den, sier Tommy, som i dag kjenner null skam over sin egen familiehistorie. 

Underveis har flere delt sin egen historie med ham.

– Jeg har innsett at det finnes få familier som ikke har utfordringer. De aller fleste har sitt å stri med, også familier med tilsynelatende perfekte fasader. Kanskje spesielt de siste.

Tommy håper av boken kan være med og gi nyanser til historien, belyse virkeligheten. Ikke bare helte- og skurkehistoriene vi vanligvis blir servert.

– Min families historie er også en del av krigshistorien. En del av Norges historie.

Nå har Tommy og faren hans, Rolf, bygd ut sin egen historie. Sammen. 

– Går det an å savne noen man aldri har møtt, spør jeg innledningsvis i boken. Jeg tror svaret er ja. Jeg har også innsett i enda større grad enn før viktigheten av forsoning – og det å snakke sammen. Før det er for sent, sier Tommy, og legger til:

– Jeg fant det viktigste: En mulighet for pappa og meg å komme nærere hverandre. Når man vet mer, blir historien lettere å forstå. Det gjør det enklere å tilgi. Nå vet jeg også at det går an å elske noen man aldri helt forsto. Før nå.