– Frykten ligger der og gnager. Hele tiden

– Hva resten av dagen byr på?

Peter Frølich (38) lar spørsmålet henge i luften. Så sprekker ansiktet opp i et imponerende bredt glis.   

– Etter møtet med Latvias forsvarsminister, når klokken er blitt seksten-null-null, setter jeg meg på et fly til Stavanger.

– Å være leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité ­krever også mye reising?

– Jo, da. Men da drar jeg for å se oppgjøret mellom Bryne og Brann!

Av alle uviktige ting er nok fotball – og Brann – den aller viktigste. I hvert fall hvis du er ihuga bergenser og heter Peter Frølich.

Skopuss og halvfulle glass

– Nei. Det var dette jeg selv ville, sier Frølich fornøyd.

I lang tid har Frølich vært omtalt som en slags kronprins i Høyre, og vært ansett som et helt naturlig valg til nest­ledervervet i partiet. Men slik gikk det altså ikke da partiet holdt sitt landsmøte tidligere i år. Uansett – det er ingen sure miner å spore denne vårdagen på kontoret til ukependleren fra Bergen.

– For meg sto det mellom enten å bli nestleder eller leder av utenriks- og forsvarskomiteen. Det ville ikke vært mulig å gjøre begge deler. Jeg mener det er ingenting som betyr mer enn muligheten til å lede UFK slik verdenssitua­sjonen er nå, sier han.

Blådress, gnistrende, hvit skjorte, pent slips – antrekket er det ingen ting å si på. Frølich kommer rett fra et møte med en amerikansk ­admiral og forteller at han i forkant måtte finpusse både engelsken sin – og skoene.

– I motsetning til oppgavene som følger med å lede ­komi­teen, kan jeg ikke si jeg kaster meg over skopuss med like stor entusiasme. Men jeg har heldigvis en god politisk rådgiver …

– Som pusser skoene dine?

– Nei, nei. Men han har en slik vidunder-svamp som gjør den jobben veldig fort og ­effektivt, sier han og legger til at han stortrives med sine nye arbeidsoppgaver.

– Slik verden er nå, føler jeg det er her jeg kan gjøre den sterkeste innsatsen for Norge. Ja, jeg vet det kan høres litt voldsomt ut, men det er det jeg føler dypt i hjertet, sier han alvorlig.

Stortinget har vært hans arbeidsplass i snart 14 år. Han har hatt forskjellige kontorer, men har satt sitt personlige preg på dem alle. Her er barnetegninger og en velbrukt Brann-drakt, grunnloven i glass og ramme, og der det ­ellers er plass til det: plaketter, diplomer, medaljer og andre utmerkelser – håndfaste bevis på hans støtte til Ukraina. 

Men la oss holde oss i Norge litt til. Til tross for en intens valgkamp i fjor høst, gjorde Høyre sitt dårligste valg på flere tiår. Hvordan klarer Frølich å holde entusiasmen oppe?

– Vet du, akkurat nå fikk jeg den Monty Python-sangen «Always Look At The Bright Side Of Life» i hodet mitt. Ja, helt seriøst. He-he. Og hvis vi skal se på glasset som halvfullt, som jeg foretrekker å gjøre, så er vi nå tross alt ikke lenger på 14 prosent, men på 17–18. Så det går riktig vei. «We’re halfway there», som det heter i Bon Jovi-låten «Livin’ On A Prayer», for vi skal opp på 20-tallet.

– Du tar ikke den manglende oppslutningen så tungt?

– Ikke egentlig. Under valget i fjor hadde jeg nærmest hvilepuls mye av tiden. Noe av det første man skjønner som politiker er at man må være forberedt på alt. At jeg blir stresset eller opphisset skjer sjelden …

Så smiler han og tilføyer:

– Ja, bortsett fra når Brann spiller. Da kan jeg være så anspent at jeg skjelver.

– Og etterpå, altså hvis det ikke går veien, hvordan har du det da?

– Nei, da er det bare en ting å gjøre: Å gå og legge meg i et mørkt rom. Sove det av meg. Så når Brann taper, går rullegardinen ned. Bokstavelig talt.

Les også: Trude Drevland: – Nå sitter jeg igjen alene

Sprengte postkasser

Peter Frølich er et levende ­eksempel at man til tross for en tidvis «utagerende barndom», likevel kan bli en stødig og trygg samfunnsstøtte. 

– Jeg var vel kanskje ikke den mest aktive, men jeg var absolutt medskyldig. Holdt utkikk og sånn, innrømmer han.

Selv om Frølich er oppvokst i et av Bergens penere strøk, var han som ung ikke ukjent med mildt hærverk som tidsfordriv. Som å sprenge naboenes postkasser i luften med kinaputter.

– Hvis vi hadde blitt tatt, ville jeg nok blitt dømt for «medvirkning», sier han og lager hermetegn i luften. – Men, det ble jo folk av oss alle. Eller i hvert fall en slags folk.

– Din mor er lege. Var det en fordel eller ulempe når du følte for å ta deg en fridag?

– En ubetinget ulempe da. Men med unntak av en akutt blindtarm og en influensa eller to, hadde jeg omtrent null syke­fravær fra første klasse på barneskolen til siste år på videregående, så det var absolutt noe positivt også.

Frølich deler navn med både sin far og bestefar. Bestefaren, Peter Frølich I, var utdannet jurist, motstandsmann under krigen og senere bedriftsleder. Faren, Peter Frølich II, er ­advokat – akkurat som Peter Frølich III.

– Min bror og min søster er også advokater, og juss er en veldig anvendelig utdanning å ha. Du kan jobbe med mye forskjellig etterpå. Men studiene var et mareritt å komme seg gjennom. Resultatet ble bra, men det var både tungt og kjedelig. Nei, man bør ikke stole på de som sier det er kjempegøy å studere juss, for da lyver de nok om andre ting også. He-he.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg var et veldig engstelig barn

Blå-rødt vennskap

Frølich regnes i dag som ­veteran på Stortinget. Men han har på ingen måte glemt hvordan det var å komme dit som grønn 25-åring. Og hvor viktig det har vært å bygge vennskap og allianser – også på kryss av partigrensene.

– Det finnes ingen opplæring, ingen kurs eller skole du kan gå på, for å lære hvordan det er å sitte på Stortinget. Man må rett og slett få hjelp, ja, gå i lære hos de flinkeste. Og det har jeg gjort.

– Hva med vennskap utenfor eget parti?

– Det oppstår også, naturligvis. Jeg har hatt et svært godt forhold til for eksempel SVs Audun Lysbakken og Aps Jan Bøhler og Hadia Tajik. Dyktige og hyggelige folk. Det blir litt som med fotballspillere. Man må ut på arenaen og fighte mot hverandre med ­jevne mellomrom. Det kan gå hardt for seg, men man har likevel respekt og beundring for sine motspillere utenfor banen.

– Hvor flinke er norske politikere til å støtte hverandre når det skjer ubehagelige ting?

– Mitt inntrykk er at det ligger en anstendighet i bunn her, og den skal vi ta vare på. Man sparker ikke folk som ligger nede.

– Samtidig snakkes det oftere om at det politiske klimaet er blitt hardere, temperaturen høyere, og omgangstonen tøffere? 

– Ute i verden, ja. Det kan være at det er en endring på gang også her hjemme, men jeg mener at å unngå polarisering, er noe av det viktigste vi gjør.

– Noen vil si at du har bidratt til polarisering og til et hardere ordskifte, da du før valget omtalte universitets­faget «Kjønn, seksualitet og mangfold» som et «tullefag». Har de et poeng?

– Altså, man kan tolke det inn i en større kulturkrig, eller man kan se på min historikk som tydelig politiker. Jeg har aldri vært redd for å bruke et tydelig språk. Og akkurat det faget er like mye politisk aktivisme som vitenskap. Da ­mener jeg det er helt legitimt å stille spørsmål ved det.

Les også: (+) Da min mor kom på besøk, gikk den vonde sannheten om min mann opp for meg

Frykt for å angre bittert

For elleve år siden ble Peter Frølich far til Oscar. Tre år ­senere kom Theodor. Han beskriver det som en udelt ­glede, men samtidig har han stilt seg det samme spørsmålet som mange andre med jobb her, og familie der: Er det verdt det?

– Det ærlige svaret er: «Jeg vet ikke». Og jeg må innrømme at jeg frykter at jeg en gang vil lande på et annet svar. At jeg en gang i fremtiden vil se tilbake på denne tiden og angre bittert på at jeg ikke ­prioriterte annerledes. For det er jo klart at denne jobben innebærer et visst offer. Noe man må gi avkall på.

I over ti år har Frølich reist hjem til Bergen fredag ettermiddag og tilbake til jobben i Oslo søndag kveld. Daglig­dagse ting som å levere og hente guttene i barnehagen, sende dem av gårde på skolen, hjelpe dem med lekser og kjøre dem til og fra trening, har han i stor grad gått glipp av. Derfor blir tiden han er sammen med dem desto viktigere.

– Tiden jeg har sammen med guttene mine er hellig. Man snakker ofte om edle dråper, for meg er den tiden edle timer. Frykten for at jeg skal angre på at jeg ikke var mer til stede i oppveksten til Oscar og Teodor ligger der og gnager. Hele tiden. 

– Er du redd for bebreidelser fra dem?

– Selvfølgelig. Det tror jeg alle foreldre som føler at de ikke har strukket til, frykter. Samtidig håper jeg at de vil forstå hvorfor jeg har gjort dette. At det er noen ting som er viktigere og større enn oss alle.

– Har du alltid vært så idealistisk?

– Ehm … Ja. Jeg har vel egentlig alltid vært det. Jeg har trodd på noen idealer. Og hatt noen store forbilder jeg har prøvd å leve opp til. Et av dem står der borte, sier han og ­peker på en byste av Winston Churchill i vinduet.

– Churchill og andre modige ledere er en viktig påminnelse om hva vi har fått i gave fra dem som har tråkket opp stien foran oss. De som har bygget og kjempet.

– Noen politikere snakker om et kall. Jeg går ut fra at du er en av dem?

– Absolutt. Jeg tror egentlig alle politikere kjenner på et visst kall. Selv kjente jeg dette veldig sterkt den februardagen for fire år siden. Den dagen Russland invaderte Ukraina.

Les også: Camilla fikk en SMS fra en bekjent: «Skal vi lage barn sammen?»

Forferdelig – og befriende 

Som resten av verden satt Frølich og så på tv. Og etter som nyhetsreportasjene ble rullet ut, ble han mer og mer engasjert. Mer og mer for­banna. For var ikke dette ­akkurat det Churchill hadde advart mot? Når en tyrann bygger seg sterkere, og mobiliserer langs grensen til et naboland, går det som regel bare én vei? Hvorfor hadde vi ikke lært av historien?

– At vi i Vesten manglet klarsyn og handlekraft den gang, betaler vi prisen for nå. Jeg sier «vi», selv om Ukraina utvilsomt betaler den høyeste prisen. Men vi lever alle i en permanent farligere verden fordi vi ikke klarte å sette ned foten overfor Russland tidligere. Og hvis det ikke ender med en klar og tydelig seier for demokratiene, så er reglene i verden skrevet om.

– Da vil det handle om den sterkestes rett?

Frølich nikker.

– Vi vil få flere kriger, der store, brutale regimer bare kan ta seg til rette. Utfallet av krigen vil bli helt avgjørende for hvilken verden vi – og kommende generasjoner – skal leve i. Derfor er jeg så opptatt av at vi må vinne, sier han.

I motsetning til de aller fleste av oss, valgte Frølich å handle. Han snakket med kolleger, venner og kjente, og i november 2022 var organisasjonen «Fritt Ukraina» en realitet. Siden da er den blitt en av de største private hjelpeorganisasjonene i Europa. 

Til nå er det ifølge Frølich samlet inn nærmere 600 millioner kroner, og det er sendt en betydelig mengde utstyr til militæret. Selv har Frølich sittet bak rattet på flere av disse transportene.

– Per nå har jeg vært der nede sytten ganger.

– Hvordan er det å være ved fronten?

– Forferdelig, selvfølgelig. Men samtidig litt befriende, i den forstand at du opplever en slags moralsk klarhet. Forskjellen mellom de gode kreftene og ondskapen blir veldig tydelig. Og så blir jeg minnet om hvor privilegert vi er i Norge, samtidig som at dette er veldig nær. At det faktisk kunne vært oss.

Les også: (+) Jeg følte meg invadert av mine svigerforeldre. Til slutt fikk jeg nok

En sann glede

Frølich forteller at han har møtt mange imponerende modige mennesker, helt vanlige folk, med drømmer, fremtidsplaner og familier som venter hjemme.

– Gjennom organisasjonen har jeg også møtt mange flotte nordmenn som har ønsket å bidra, fra de rikeste businessfolkene til de som kun har egen arbeidsinnsats å tilby. Det er virkelig de flotteste folkene jeg vet om.

Frølich blir stille et øyeblikk. Trekker pusten. Inn. Ut.

– Det går bra for «Fritt Ukraina». Organisasjonen er nå en maskin som ruller og går – og derfor mener jeg det er et godt tidspunkt til å sende videre dette hjertebarnet, som jeg har brukt fire år av livet mitt på å bygge opp.

– Du trekker deg som leder?

– Ja. Det er greit å gi stafettpinnen videre nå. At det kommer til å fortsette å fungere fint uten min hjelp, er en sann glede. 

– Det er mye krig og krise rundt om i verden nå. Hvordan unngå at Ukrainas kamp forsvinner fra folks bevissthet?

– Jeg pleier å si til folk: Forestill deg at det er ditt barn eller barnebarn som står i kald gjørme i skyttergravene i Donbas, og med livet som innsats forsøker å holde fienden unna. De som er der nede ­bærer hele Europas sikkerhet på sine skuldre. Å tenke sånn skaper motivasjon og hindrer oss fra å glemme den kampen.   

Fra utsiden av kontoret høres taktfaste rop fra Eidsvolls plass. Ukrainerne og deres norske støttespillere har sin faste demonstrasjon like utenfor vinduet.

– Når jeg en gang blir ­gammel og grå, er jeg ganske sikker på at jeg vil se tilbake på dette som et av de største privilegiene jeg har fått i livet.

– Er det riktig at det første du gjorde etter det tragiske valgresultatet for Høyre var klart i fjor høst, var å dra til fronten i Ukraina?

– Det stemmer. Jeg dro til Ukraina for å komme litt i ­balanse. Å gjøre noe jeg synes er meningsfylt var en fin måte å bearbeide valgresultatet på.

– Å minne seg selv om hva som er viktig i livet?

– Noe sånt, ja.

– Noe som er enda viktigere enn hvordan det går med Brann?

Frølich smiler, men nøler ikke.

– Ja. Det er faktisk enda viktigere enn hvordan det går med Brann.