Da min mor kom på besøk, gikk den vonde sannheten om min mann opp for meg

Jeg var, ærlig talt, et ganske gjennomsnittlig barn på alle måter, også når det gjaldt evnene i skolen. 

Det var bra nok for foreldrene mine og for meg, og som barn følte jeg meg aldri sett ned på for å være dum eller underdanig.  Familien min var glad i meg som jeg var, og jeg følte heller aldri at jeg trengte å være den flinkeste jenta i klassen for å være elsket.

Da jeg gikk ut av grunnskolen, tok jeg et friår der jeg jobbet, før jeg begynte på frisørskolen. På skolen fungerte jeg fint sosialt; det var verken erting eller mobbing, så det jeg senere ble utsatt for, stammer ikke derfra. Selv om jeg nok er litt forsiktig og reservert av natur, fikk jeg gode venner som jeg tilbrakte det meste av fritiden min med.

Tilsynelatende hyggelig

Da jeg møtte Martin, visste jeg derfor ikke mye om hva det vil si å bli tråkket på. Martin var tilsynelatende en hyggelig og ganske selvsikker mann. Han hadde klart seg godt på skolen og hadde tatt en høyere utdanning. 

Da vi møttes, hadde han allerede en godt betalt jobb i IT-bransjen.

Det var bare én ting Martin ikke visste særlig mye om, og det var hvordan han skulle oppføre seg sosialt – også når det gjaldt kvinner. Han var ikke spesielt kjekk, men jeg syntes han var sjarmerende på sin egen kantete måte. Han hadde vært mer opptatt av skole og studier enn av fester og kjærester. 

Derfor ble det meg som fikk åpnet ham litt opp og lærte ham å fungere noenlunde sosialt.

Da vi giftet oss, var jeg 26 år og jobbet fulltid i en frisørsalong. Full av forventning om et godt familieliv gikk jeg inn i ekteskapet, og i løpet av de påfølgende årene fikk vi to barn. Jeg var stolt over å ha fått en mann med en god jobb, stolt av familien min og hjemmet vi senere skapte sammen.

Noe skurret

Noe skurret allerede da jeg ble gravid med vår førstefødte sønn. 

Da Martin og jeg for eksempel hadde vært hos jordmoren for å sjekke at alt var normalt, skjelte han meg ut etterpå fordi jeg hadde stilt «så tåpelige spørsmål». 

Jeg avfeide det med at Martin selv var så kunnskapsrik at han ikke kunne forholde seg til bekymringene mine, fordi jeg ikke visste så mye om det å få et barn.

Med tiden ble Martins trang til å rette på meg sterkere. Fordi Martin ikke selv var særlig sosial, gikk vi sjelden ut sammen. Når vi gjorde det, fikk han etter hvert for vane enten å rette på meg eller himle med øynene når jeg sa noe han ikke var enig i. 

Det gjorde at jeg med årene ble redd for å si noe galt, og nervøs når vi var sammen med andre.

«Du burde bindes fast på kjøkkenet»

Hjemme tiltok også Martins vane med å rette på meg. Jeg kunne være i gang med å fortelle noe mens vi spiste, og så kunne han plutselig avbryte meg ved å si: «Hva er egentlig poenget med det du prøver å si? Du bruker jo både vinter og vår på å få sagt selv de mest banale ting.»

Jeg krympet meg hver gang. Det var som om Martin bare ventet på en anledning til å tråkke på meg og gjøre meg til latter. Til gjengjeld la han aldri skjul på at han var veldig glad i maten min. 

Han kunne finne på å si ting som: «Du burde bindes fast på kjøkkenet, for det kan du jammen få til.» Kroppen min ble han heller aldri lei av, og selv om jeg sjelden nøt sexlivet vårt, forvirret det meg at han kunne veksle mellom å være så ondskapsfull og kjærlig.

Lærte av faren sin

Jeg tror jeg levde så lenge med Martins lunefullhet fordi jeg elsket å være mor. Våre to barn møtte meg jo med ubetinget kjærlighet, men etter hvert som de ble eldre, endret de seg også, for barna lærte jo av faren sin. 

Sønnen min var derfor ikke engang tenåring før han begynte å irettesette meg og til tider fikk han den samme nedlatende holdningen som Martin hadde.

Hvorfor holdt jeg ut? Sannsynligvis fordi jeg hadde mistet all selvtillit. I flere år ble jeg jo rett og slett mobbet av mannen min, og nå fikk mine egne barn hans velsignelse til å gjøre det samme.

Det var da moren min kom og bodde hos oss i en uke for å besøke søsteren sin at det begynte å gå opp for meg hvilket helvete jeg etter hvert levde i. 

Vanligvis oppførte Martin og barna seg eksemplarisk når vi var sammen med foreldrene mine, men nå som moren min skulle være hos oss i en hel uke, falt maskene, og hun la merke til den stygge tonen som jo hadde blitt hverdagen min.

Dem, ikke meg

Hun satte ord på det overfor meg, men hun tok det også opp overfor både barna og Martin. De behersket seg derfor mens hun var der, men da hun hadde reist, falt de tilbake i sine vante rutiner igjen, der de nærmest behandlet meg som en tjenestepike.

Jeg hadde imidlertid begynt å se familien min med mors blikk, og jeg begynte også å forstå at det var dem og ikke meg det var noe galt med. 

Martin fikk jeg ikke gjort noe med, men jeg nektet å la mine elskede barn ende opp som ham. Jeg tror det var det som til syvende og sist ga meg motet til å gå fra Martin. Og så var det moren min, som støttet meg i å bli skilt og hjalp meg i tiden etter.

Det ville vært å lyve hvis jeg påsto at skilsmissen var lett. Martin skapte trøbbel, og barna mine måtte bli kvitt uvanene sine med å snakke stygt, og jeg måtte lære å si fra. 

Det har jeg etter hvert lært, og i dag har barna og jeg det heldigvis bra sammen. De har nemlig forstått at det var faren deres og ikke meg som var helt på jordet. 

Livet vi tre har sammen i dag er langt mer harmonisk og varmt enn det vi hadde før.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.