Jeg følte meg invadert av mine svigerforeldre. Til slutt fikk jeg nok

Jeg var gravid da Ole og jeg bestemte oss for å flytte tilbake til hjembyen vår. Vi kom fra samme by og hadde visst om hverandre, men ble ordentlig kjent da vi møttes i studietiden. Helt fra begynnelsen snakket vi om å flytte tilbake til hjemlige trakter og la barna våre vokse opp der.

Vi var ofte hjemme hos foreldrene våre i helgene, og jeg ble godt kjent med Oles foreldre, Johan og Olaug. De levde stille og rolig og var veldig omsorgsfulle. Olaug laget deilig mat, og jeg så at hun lyste opp hver gang Ole og jeg kom. Hun betrodde meg at Johan led av sosial angst og likte best å være i trygge omgivelser, aller helst hjemme. Olaug tok hensyn til ham hele tiden.

Angsten til Johan styrte det meste, og jeg ble litt rørt over at jeg så raskt fikk innpass hos Johan.

«Han er så glad for at Ole har funnet en grepa jente som deg. Han liker deg og synes han kan snakke så godt med deg», sa Olaug og tørket noe jeg tolket som gledestårer. Hun var vant til at Johan ble mutt overfor fremmede.

På mange måter ble jeg Olaugs venninne. Hun betrodde seg til meg, og jeg forsto det slik at hun hadde et sterkt behov for en å prate med. Venninnene sine så hun lite til, fordi det var vanskelig for henne å være med på sosiale aktiviteter. Johan likte ikke å være alene hjemme.

De ble oppriktig glade da vi fortalte at vi ventet barn og hadde kjøpt en leilighet i strøket deres.

«Å, så flott», ropte Olaug begeistret og slo hendene sammen. «Det er jo bare en liten sykkeltur fra oss.»

Les også (+): Mannen min «hjalp» venninnen min hele tiden. Jeg måtte finne ut hva de egentlig holdt på med

Tenkte aldri på konsekvensene

Jeg tenkte aldri over konsekvensene av å bo såpass nær dem. Til vanlig holdt jeg kontakt med venner og familie gjennom telefonen, og så ­møttes vi når det passet sånn.

Jeg var syv måneder på vei da vi flyttet inn i den nye leiligheten vår. De første ukene i vårt nye hjem var ganske stille. Ole og jeg brukte tiden til å få alt på plass og slå oss til ro. Men da fødselen nærmet seg, kom Johan og Olaug på besøk rett som det var, gjerne fire ganger i uken.

«Vi er så spente og må se at alt er bra med deg», strålte Olaug. Johan nikket enig og så ut til å ha glemt angsten for en stund i pur glede og forventning over den lille som snart skulle komme.

De hadde med seg frukt og hjemmebakst. «Bare slapp av, du», sa Olaug til meg og forsvant ut på kjøkkenet og ordnet med kopper og fat. De snakket stadig om barnet, om at dette var deres første barnebarn, og hvor stort det var for dem.

Jeg fikk en liste over navn etter Oles forfedre, og Olaug ba meg pent om å finne et navn der, for det ville hun og Johan sette så umåtelig pris på. Jeg sa ingenting om at vi allerede hadde funnet både jente- og guttenavn.

Da lille Helene ble født, gråt både Olaug og Johan da de kom på barselbesøk. De var lykkelige over at det var blitt en liten jente, og over at alt hadde gått bra. Og dette ble starten på det jeg vil kalle et mareritt for mitt vedkommende.

Jeg hadde ikke mer enn kommet hjem fra sykehuset, før de begge var på døren. De måtte få hilse på barnebarnet sitt, for de tenkte på henne hele tiden. Jeg hadde ikke kommet inn i rytmen som nybakt mor og ble stresset. 

Jeg var usikker, redd for å gjøre feil og trengte tid for meg selv. Korte besøk er én ting, men Olaug og Johan ble i flere timer. Olaug var snar til å gi meg råd og veiledning, men heldigvis godtok hun navnevalget vårt …

Frem til Helene var tre måneder, kom de innom hver dag. De ville være med på alt. Begge ville bade henne, holde, leke, trille tur og synge for henne. Så skulle det være ­kaffetid, som de sa. Jeg ble ­sliten av å ha dem rundt meg hele tiden, jeg ammet jo om natten også og fikk lite søvn. Derfor ble det så som så med husarbeidet, og Olaug kommenterte det.

«Jammen støvete hos dere», sa hun og romsterte med ­bøtter og såpevann. Jeg rakk aldri å si noe før hun var i gang, men jeg følte meg invadert og overkjørt. Jeg gruet meg faktisk til hver formiddag, for jeg visste jo at de kom. 

Ole var på jobben og skjønte ikke helt at det var et problem for meg, og selv var jeg så sår og hormonell at jeg ikke greide å si fra. Det endte med at jeg satt og gråt med Helene til brystet hver gang de hadde dratt.

Til slutt presset jeg Ole til å si fra til foreldrene sine. Det var tydelig at han pakket det inn, for de kom like blide og nesten like ofte. Men besøkene ble kortere, og de holdt seg borte én ekstra ukedag. For meg var det likevel for mye.

Olaug var kjent i skuffer og i skap, og hun tok seg til rette som om det skulle være hennes eget hjem. Til og med posten vår fikk hun seg til å se på og kommentere.

Det som gjorde det vanskelig å si noe, var at de alltid hadde med gaver, mat og penger. De ville oss ikke noe annet enn godt, men alt de hadde med seg, gjorde at jeg følte meg fanget. Jeg kjente meg presset til å føle takknemlighet og kjente meg forpliktet av all snillheten deres.

Helene hadde penger i banken, rommet hennes bugnet av kosedyr og leker, og hun ble dyrket som en prinsesse.

Høytidene ble et problem, spesielt julen. Jeg mente at vi måtte bytte på mellom Oles og min familie, eller samle alle hos oss. Men for Johan var det vanskelig å være sammen med flere enn Ole, Helene og meg. 

Olaug krevde at vi tok hensyn til det. Jeg måtte huske at de ikke hadde noen andre enn oss, så det var viktig for dem å få dele høytiden med oss. Jeg ble så overrumplet at jeg ikke klarte å svare. Jeg følte meg fanget og sa til Ole at han fikk være sammen med sine foreldre og jeg med mine. Helene fikk heller være hos oss halve dagen, så begge par besteforeldre fikk gleden av henne på julaften.

Les også (+): Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner

Til slutt raknet alt

Da Helenes ettårsdag nærmet seg, sa Johan at han hadde en overraskelse til oss. Han ville gjerne snekre en prinsesseseng til Helene i gave.

«Barnesengen er bra nok i et par år ennå, og jeg har ikke lyst til at hun skal ha en sånn seng på rommet sitt», svarte jeg.

Dette var første gang jeg sa en av dem imot, og Johan ble så fornærmet at han for på dør uten et ord.

«Du burde ha sagt ja», sa Olaug bebreidende etterpå. «Du vet jo hvordan angsten hans arter seg.»

Da sprakk jeg. Jeg sa rett ut hva jeg mente om de altfor ­tette og lange besøkene deres.

«Dere respekterer ikke Ole og meg som voksne ­mennesker. Dere må forstå at vi trenger et privatliv, og vi trenger å gjøre egne valg», skrek jeg. Jeg åpnet døren til Helenes rom og pekte på alle lekene og kosedyrene. «Jeg kjenner ingen babyer som har en sånn overflod av ting før ettårsdagen sin!»

Da jeg først åpnet for all min oppdemte irritasjon, tok jeg med alt. Ole tok Helene på armen og gikk ut på ver­andaen. Dette ble tydeligvis for vanskelig for ham. Jeg sa til den sjokkerte Olaug at det ikke kunne være vårt problem at Johan hadde angst.

Jeg orket ikke lenger at denne angsten skulle styre livet vårt, slik de ønsket det. Jeg sa også at jeg syntes det var slitsomt å ha dem rundt oss til enhver tid, og at det var på tide å finne en balanse.

Jeg så at hun var dypt såret. Leppene dirret, men hun sa ikke ett eneste ord da hun tok vesken sin og gikk.

Det tok litt tid før jeg møtte Olaug og Johan igjen. Ole ­fortalte at de syntes dette var veldig vanskelig, og at de var dypt såret. Derfor valgte de å bli hjemme på Helenes ettårsdag. Men hensikten min var jo ikke å stenge dem ute fra livet vårt, vi måtte bare finne den gylne middelveien.

Det endte med at jeg dro hjem til Johan og Olaug og skværet opp. Da fikk jeg også sagt det positive som jeg mener om dem. Vi fikk ryddet opp ganske bra under den samtalen, og vi inngikk av­taler som i dag fungerer for begge parter.

Annenhver søndag spiser vi middag hos dem. De spiser hos oss et par ganger i uken, og da triller de også en tur med Helene mens jeg gjør husarbeid eller hviler. Jeg er veldig glad for at vi nå har et bedre og mer ærlig forhold til hverandre. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.