– Det var tøffere enn jeg trodde

Det er snart 15 år siden Silje Skjemstad Cruz (52) ble ansatt som kanalvert etter velkjente Gunvor Hals. 

Med samme smil og varme som sin forgjenger ble Silje tatt godt imot av det trofaste TV-publikummet til NRK.

Hun er stolt av jobben som kanalvert. Bak tittelen skjuler det seg mer enn bare å lese opp et manus om hva som sendes på TV.

Rett inn i TV-stuen

– Vi skriver selv det vi presenterer, og vi ser programmene som sendes på forhånd for å kunne fortelle hva seerne kan forvente seg. Vi klipper også trailere og tar ut det som kan friste folk til å se på.

Ingen dag på jobb er lik. En direktesending kan gå over tiden, eller et programtilbud må plutselig endres på grunn av en større hendelse i nyhetsbildet. Hun forteller at kanalvertene har god erfaring med å kaste seg rundt, og at det skaper en nerve i arbeidshverdagen.

– Den er jeg glad for å ha. Mange ser på lineær-TV og har det som et fast holdepunkt i hverdagen. Her har kanalverten en viktig rolle. Vi kommer rett inn i stuen og blir en fast følgesvenn for veldig mange. Det er stadig flere som kjenner på ensomhet, og jeg tror vi er selskap for mange der ute hver eneste dag.

Privat har ingen dag vært lik de siste årene. I lengre tid har Silje, den eldste i en søskenflokk på tre, hatt alvorlig syke foreldre. 

Les også: Én ting slipper aldri innenfor Tuftes hus: – Det er ikke lov

Tett på morens siste leveår

– Pappa døde i 2024. Han ble rammet av Parkinsons med demens, med de utfordringer det fører med seg etter hvert som tilstanden forverrer seg. Og et par år før pappa gikk bort fikk mamma påvist kreft. Sykdommen spredte seg sakte til kroppens vitale organer, og med det økte alvoret hos oss pårørende, forklarer Silje.

52-åringen bor på Nesodden, og med jobb i Oslo følte Silje at hun sjelden strakk til overfor moren. 

– Jeg tenkte tanken om å flytte til Røros, som er mitt fantastisk flotte hjemsted med fantastiske innbyggere! Omtrent samtidig dukket det opp et vikariat som kulturhusleder på Røros. Den jobben fikk jeg, og da var det å pakke kofferten for å reise til Bergstaden.

Silje følte en lettelse. Nå kunne hun forene ønsket om å være nær moren, samtidig som hun fikk mulighet til å jobbe med kultur som hun brenner for. Hun har flere ganger arrangert kulturelle treningshelger på Røros. 

– Jeg liker å leve og nyte, gjøre ting i fellesskap. Trene og spise god mat i hyggelig lag, helst på Røros som har en fantastisk kulturarv å ta vare på. Med min lidenskap var kulturstillingen helt perfekt. Jeg grep muligheten før det var for sent, med tanke på hvor lenge mamma kom til å leve, forteller Silje.

Les også: (+) Jeg drømte om et liv på landet. Da jeg en dag kom tidlig hjem og kikket inn i nabohuset, fikk jeg sjokk

Krevende å være pårørende 

I takt med at hun fant seg til rette på Røros, forverret sykdommen til moren seg. Silje og familien forsto at det var liten sannsynlighet for at det ville gå bra. I august i fjor sovnet Inger Skjemstad stille inn. Den tidligere kreftsykepleieren ble 76 år.

– Det var fint å få lov til å være der over lengre perioder. Jeg var der i nesten ett år, med unntak av at jeg var hjemme på Nesodden annenhver helg.

I perioden følte Silje seg litt som et skilsmissebarn, som reiste frem og tilbake. Hun følte seg ofte dratt i begge ender, for da hun var med familien på Nesodden, tenkte hun på moren og følte hun at hun burde vært hos henne på Røros. 

– Det tror jeg alle som sitter i en sånn situasjon kjenner på. Det er krevende å være pårørende, men det føltes godt å være på Røros. Det var et fantastisk sted å vokse opp og en glede å komme tilbake og oppleve at det er like fantastisk. 

– Og når det gjelder oppfølging av både mamma og pappa, er det rørende hvordan ting gikk på skinner. Gode venner stilte også opp. Det er et varmt lokalsamfunn! 

Les også: Kjartan og Sally fikk en vill idé. Nå vil hele verden besøke dem

Mindre redd for døden

Få dager etter morens bortgang for fem måneder siden, var Silje tilbake som kanalvert i NRK. Allerede første dag på Marienlyst gikk hun på en smell.

– Jeg gråt og gråt. Det var tøffere enn jeg trodde. Overgangen var brå etter det jeg hadde stått i. Og etter at jeg kom tilbake i august er det reiseveien, hjem til Nesodden etter kveldsvakt, som er mest forandret med det å være tilbake på jobb i NRK. 

– I rollen som sykepleier jobbet mamma turnus med varierende døgnrytme. Det gjorde at hun, også etter at hun ble pensjonist, la seg veldig sent. Og i alle år har hun ringt meg etter hver kveldsvakt når jeg satt i bilen på vei hjem fra jobb. Nå er det helt stilt. Det er veldig rart og tomt. Jeg kjenner på et savn – og en sårhet over å være den eldste som er igjen i familien.

Tapet av foreldrene med langvarig sykdomsforløp har gjort noe med Siljes forhold til døden. Etter å ha vært så nært døden, både med moren og faren, er hun ikke lenger like redd for døden. 

Hun tenker mye på den, på om det er et liv etter døden, men mest tenker hun på viktigheten av å bruke livet sitt på en god måte – både for henne selv og de rundt henne.

– Og å omgi meg med mennesker som vil meg vel. For om det er sånn at vi bare har ett liv, ja – da er det enda viktigere. Livet er hva du gjør det til. Og størst av alt er kjærligheten!

Les også: (+) Jeg følte meg utnyttet av venninnene mine – reaksjonen deres kom uventet på meg

Kjærligheten lever

Hjemme på Nesodden bor Silje med ektemannen Marcel Da Cruz (53), som i mange år har vært fysisk trener for blant andre tennisspiller Casper Ruud, bokser Cecilia Brækhus og fotballspiller Joshua King. 

Silje, som har datteren Signe (23) fra før, ble kjærester med Marcel i 2013. De to møttes første gang på Idrettshøgskolen da de var 18–19 år. Allerede den gang hadde de et godt øye til hverandre, uten at det ble noe mer. Studier brakte dem til forskjellige steder i verden; Silje til Bergen og Marcel til USA.

– Jeg fikk en idrettsskade, og jeg visste at Marcel var dyktig på rehabilitering av muskelskader. Jeg tok kontakt, og det førte til at vi ble sammen, forteller Silje som selv er treningsinstruktør ved siden av jobben i NRK.

Hun har siden barndommen vært opptatt av fysisk aktivitet. Det kom godt med da hun tok utdannelse ved Bergen Teaterskole og senere sto på flere av landets scener. Silje spilte på Teater Vestland før hun ble hentet til Det Norske Teatret i hovedstaden. 

En cyste på stemmebåndet gjorde imidlertid at hun måtte ta en pause fra skuespilleryrket. Ved en tilfeldighet kom hun inn i NRK-universet. Det viste seg å bli et lykketreff; Silje følte hun havnet på rett hylle.

Et lykketreff har det også vært å komme i en fase i livet der hun kjenner en egen ro og trygghet. Slik har det ikke alltid vært for Silje.

Selvtilliten ble en hemsko

– Jeg var lenge opptatt av å gjøre det som ble forventet av meg, gjøre ting riktig. Kanskje også gjøre det som ga status fremfor det jeg selv ville. Ikke minst var jeg livredd for å bli avslørt – for ikke å være god nok, være den kjedelige. 

– Når du blander det med en stor dose perfeksjonisme blir det fort slitsomt. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det å ikke ha så høy selvtillit, forteller Silje.

Det hender hun lar tankene fly tilbake til sin egen oppvekst. Hun husker at moren var opptatt av janteloven. Det resulterte i at Silje som barn følte at hun ikke måtte tro at hun var noe. Hun lurer på om det kunne være morens oppvekst som bidro til det – at hun opplevdes som litt streng.

– Heldigvis blir de fleste av oss tryggere på oss selv med årene, også jeg. Min mor tenkte også annerledes etter hvert. Hun ble en suveren bestemor, hvor alt ble gjort for å løfte barnebarna og stille opp når det var nødvendig. Der var både mamma og pappa enestående! 

– De kjørte gjerne landet på kryss og tvers om det var behov for hjelp eller barnevakt. De mange gode minnene lever videre i meg. Det gjør savnet litt lettere å bære, sier Silje.