Jeg drømte om et liv på landet. Da jeg en dag kom tidlig hjem og kikket inn i nabohuset, fikk jeg sjokk

Da Bo og jeg en forblåst høstsøndag så landstedet som skulle bli vårt og våre venners fremtidige hjem, tenkte jeg at det var en drøm som nå gikk i oppfyllelse. Det jeg ikke visste den dagen, var at det i stedet skulle bli begynnelsen på mitt livs mareritt.

HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
Publisert

Min mann, Bo, og jeg hadde lenge drømt om et liv på landet med hester og egen hage, men selv om vi hadde våre to store barn, fryktet vi likevel at vi ville bli litt for isolert. 

Nå sto vi en vindfull høstsøndag og så på et landsted med to identiske våningshus bygget overfor hverandre. Det lå til rette for å dele med en annen familie. Det var til og med stallplass til hester, det var en frukthage, drivhus, en eng og et stykke skog. 

Faktisk var det det mest idylliske stedet jeg noen gang hadde sett.

Vi hadde knapt luftet ideen i omgangskretsen om å finne noen å dele landstedet med før Thomas og Louise tok kontakt med oss.

Vi hadde kjent Thomas og Louise som foreldre til en jente i sønnen vår sin klasse gjennom de siste sju årene. De virket som noen flotte, aktive mennesker og som en fin familie som også var interessert i hester.

Louise var en langt mer avslappet bohem enn meg, som hadde en kontorjobb i byen. Jeg måtte fortsatt pendle til daglig, mens Louise skulle gå hjemme på gården og male store, fargerike malerier som hun først og fremst solgte på nettet. 

Hun var en høy og flott og svært sjarmerende kvinne med et flagrende vesen. Hun virket som en litt skjev match for Thomas, som var langt mer konservativ. Vi hadde aldri sett ham i annet enn skjorte og slips.

Gledet oss

Vi gledet oss likevel til å flytte på landet sammen med dem, og det var betryggende at Louise var hjemmeværende, slik at det alltid var noen på gården og i nærheten av dyrene. Samtidig hadde de orden i økonomien takket være Thomas’ gode jobb i byen, så vi gikk inn i vårt nye bofellesskap med ro i magen.

Det første året var stemningen også som på en bryllupsreise. Våre to familier smeltet sammen, og vi var begeistret for hverandre. Vi spiste stort sett alltid sammen, bygde og satte i stand på vår felles drømmebolig i helgene og drakk rødvin sammen under lindetreet i de milde sensommerkveldene.

Vi levde kort sagt det livet jeg alltid hadde drømt om. Bo la ned mye arbeid i stallen og hos hestene, og jeg elsket når han kom inn om kvelden og luktet av høy og hester. 

Barna våre blomstret også opp. 

De var begge dyreinteresserte og nøt naturen som omkranset huset vårt. Louise og jeg ble raskt svært nære venninner, og Bo og Thomas kom også godt overens, så alt var fantastisk.

Det var bare en liten krusning på overflaten da Bo en dag kom hjem og fortalte at han hadde mistet jobben. Han var IT-spesialist, så det var nærliggende at han innredet et hjemmekontor og startet som selvstendig hjemmefra, nå som vi hadde god plass.

Det virket også ganske raskt som om det fungerte fint.

En ettermiddag banket Louise på hos oss. Hun så trøtt og blek ut.

- Vi har noen problemer, Thomas og jeg, sukket hun.

Konflikten eskalerte

Over en kopp kaffe fortalte Louise at Thomas følte at han jobbet for mye for å tjene pengene til livet deres på landet, mens Louise bare gikk og nøt det. 

- Men jeg tjener jo også penger! innvendte Louise. 

Jeg ga henne rett og tok instinktivt hennes parti. Etter hvert som ukene gikk, eskalerte konflikten. Louise og Thomas snappet til hverandre, selv når vi andre var der. Datteren deres virket også lei seg. 

Det var kvelder der vi kunne høre krangling fra huset deres, eller vi så Thomas starte bilen sin sent på kvelden og kjøre av gårde i høy fart. Jeg åpnet alltid døren min når Louise kom gråtende over til oss, selv om det var sent på kvelden.

Bo og jeg prøvde å snakke med Thomas, men han var ikke til å rikke. Ideen om å bo på landet hadde aldri vært drømmen hans, sa han nå.

Jeg følte meg nærmere Bo da vi gikk hjem fra den praten. Det var jo helt annerledes for oss. Vi delte en felles drøm og et felles liv. Gården på landet var vår felles lidenskap. 

Likevel var jeg bekymret. For hva ville skje hvis Thomas og Louise ble skilt? Vi hadde på ingen måte råd til å bli boende alene.

Det var tanker som opptok meg mye på den tiden, og de skygget for alt annet. Bo forstod ikke at jeg tok det så tungt. Han virket generelt distré og hadde vanskelig for å engasjere seg i situasjonen. Det irriterte meg grenseløst, men jeg tenkte at han var så opptatt av å starte sin egen virksomhet at han ikke hadde oversikt over boligsituasjonen vår også.

Sjokket

En dag fikk jeg skikkelig vondt i halsen mens jeg satt på kontoret mitt. Kroppen verket, jeg var varm av feber, og jeg så derfor ingen annen mulighet enn å kjøre hjem.

Jeg ble overrasket over at huset vårt var tomt og stille da jeg kjørte inn på gårdsplassen. Bos bil sto riktignok på plassen sin, men han var ikke hjemme. Jeg skrådde over mot stallen for å se om han var nede hos hestene, før jeg ville gå opp og legge meg.

En plutselig innskytelse fikk meg imidlertid til å ta turen forbi Thomas’ og Louises hus, der døren sto åpen. Jeg var knapt kommet innenfor døren før jeg så dem. Bo og Louise lå på sofaen, og de hadde ikke en tråd på seg. 

Det var ikke vanskelig å se hva de holdt på med.

Jeg fikk sjokk og ga fra meg en forskrekket lyd. De rykket til, men jeg rakk heldigvis ikke å se mer, for jeg løp over gårdsplassen og gikk inn i huset vårt.

Jeg sank sammen på en kjøkkenstol. Der satt jeg fortsatt da Bo et øyeblikk etter kom stormende inn med klærne halvt på. Jeg orket ikke å se ham i det antrekket og løp opp og låste meg inne på soverommet. Han hamret på døren, men jeg klarte overhodet ikke å snakke med ham da. 

Min mann hadde vært utro, og venninnen min hadde sviktet meg. Rett foran nesen på meg. Hvor lenge hadde det pågått?

Jeg så ikke Bo før dagen etter. Jeg prøvde å snakke med ham, men alt han sa gjorde det bare verre. 

– Jeg kan ikke noe for det, jamret han, som om jeg burde forstå ham. – Men jeg får ikke Louise ut av hodet!

Da jeg spurte når affæren deres hadde startet, svarte han at det skjedde da han begynte å jobbe hjemmefra. Så i det siste halve året, hvor jeg dro av gårde hver morgen i den tro at Bo jobbet med å få den nye virksomheten sin på beina hjemme, hadde han altså i stedet pleiet sin lidenskapelige affære med Louise. 

Sviket ble større og større.

– Men hva hadde du sett for deg? ropte jeg. 

– Med meg? Med barna? Med alt? Du har jo ødelagt alt.

– Vi kan vel få det til å fungere igjen, klaget han, uten å ha et konstruktivt forslag til hvordan det skulle la seg gjøre. Akkurat da visste jeg at det var slutt. 

For Bo oppførte seg barnslig og umoden. Han var jo ikke engang klar over hva han ville med meg, barna eller med Louise. Med den erkjennelsen forsvant min respekt for ham. Samme kveld hørte vi en krangel av dimensjoner borte hos Louise og Thomas. 

Som så mange ganger før endte det med at Thomas startet bilen og kjørte avgårde. Denne gangen så vi ham aldri igjen.

Les også: (+) Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt

Reagerte med sinne

Bo og jeg forklarte ganske raskt situasjonen for våre to barn. De ble veldig sinte på Bo og flyttet med meg til en liten leilighet jeg leide.

Innerst inne håpet jeg at Bo ville komme til seg selv og komme tilbake til meg og barna, men det skjedde ikke. For da jeg først hadde reist, flyttet Bo over til Louise. Vår del av landstedet sto nå tom, og vi la det ut for salg. 

Heldigvis gikk det raskt å finne noen nye kjøpere, slik at Bo og jeg hver for oss kunne få utbetalt vår andel.

For de pengene har jeg kjøpt et byhus med en liten bakgårdshage, og jeg har aldri satt mine bein på landstedet siden. Jeg orket overhodet ikke tanken på at Bo og Louise nå levde sammen i idyllen som en gang var min og familiens. Stedet som lignet drømmen min, men som endte med å bli et mareritt for meg.

Via omveier hørte jeg at Bo og Louise hadde store økonomiske problemer ute på landet. Likevel gjorde det fortsatt vondt på meg når jeg tenkte på de to sammen i det gamle huset. Det tok meg flere år å bli kvitt den smerten og gi slipp på vreden, men det har jeg heldigvis gjort for lengst nå.

I dag ser barna heldigvis faren sin igjen, men kontakten min med Bo er så godt som ikke-eksisterende – og det har jeg det faktisk helt fint med.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.