Jeg følte meg utnyttet av venninnene mine – reaksjonen deres kom uventet på meg

Nina er en av venninnene som liker å stikke av fra mann og barn en gang iblant. 

Gjennom årene har det derfor ofte hendt at vi har gått ut og spist på en god restaurant før vi fortsatte videre til en bar i byen. For en ukes tid siden ringte hun og ville gjerne ut igjen. 

Egentlig burde det bare gjøre meg glad, i stedet fikk jeg en ubehagelig følelse av å bli utnyttet. Jeg visste nemlig at Nina igjen forventet at kvelden ble på min regning, for slik hadde det vært lenge.

I stedet for å bli boende i den større provinsbyen jeg kommer fra etter videregående, dro jeg til Tyskland for å studere. Etter studiene fikk jeg jobb i en stor bedrift i København. 

Vennekretsen min besto av kolleger som hadde samme livsstil som meg. Vi jobbet hardt og gikk ut i helgene. Kjærester kom og gikk, men det var aldri skikkelig tid til noe mer seriøst. 

Dager og år suste slik forbi i en evig strøm av lange arbeidsdager og et hektisk natteliv.

Ensomt

Da jeg fylte 33, begynte jeg å våkne i helgene med en snikende følelse av ensomhet. Var dette hektiske livet virkelig alt jeg hadde? Kollegene mine var jo morsomme, men ekte venner var de ikke. 

Hvem av dem ville for eksempel stille opp for meg hvis jeg ble alvorlig syk eller ikke lenger var deres suksessrike kollega? Svaret ga seg selv. Ingen, og det var da jeg bestemte meg for å bryte opp og flytte tilbake til hjemtraktene mine i Jylland. 

Der hvor jeg hadde familien min og barndomsvennene mine.

Jeg var heldig og fant raskt en god jobb i et IT-selskap og kjøpte en leilighet i sentrum av byen. Som en liten belønning til meg selv, og fordi jeg fikk leiligheten til en langt lavere pris enn den jeg solgte min gamle leilighet for i København, innredet jeg den virkelig lekkert og med dyre møbler. 

Tanken var jo at jeg skulle bo her i mange år, og det var rett og slett så deilig å flytte inn et sted hvor jeg visste at jeg kunne bli.

Så leiligheten var jeg svært fornøyd med, det samme gjaldt gjenforeningen med familien min, men å få gjenopprettet kontakten med alle mine gamle venner viste seg å være vanskelig. De fleste hadde nemlig giftet seg og stiftet familie. 

Jeg ringte likevel resolutt rundt og fikk invitert tre av mine eldste venninner hjem til middag. For å gjøre et godt inntrykk kjøpte jeg deilig mat og dyre viner. Og så kom de, mine gamle venninner: Nina, Anne og Emma. 

Det var herlig å se dem, og alle tre var veldig begeistret for leiligheten min.

– Gud, så fint det er her. Det er jo som å gå inn i et boligmagasin, utbrøt Emma da hun trådte inn døren.

Maten fikk også skryt opp i skyene, men samtalen gled raskt over på det som i virkeligheten opptok dem mest, nemlig barna og familiene deres. Da jeg endelig kom til orde, var det eneste kortet jeg hadde på hånden, jobben min. 

Stille i stuen

Derfor fortalte jeg om årene mine i Tyskland og i København. Om hvor hardt jeg hadde jobbet, og at det virkelig hadde kostet krefter å komme så langt.

– Er det frekt å spørre hvor mye du tjener? spurte Nina, mens hun imponert så seg omkring i leiligheten.

Instinktivt syntes jeg egentlig at det var ganske privat hva jeg fikk i lønn, men etter all praten om familieliv ville jeg også gjerne komme med en suksesshistorie fra mitt eget liv, så jeg nevnte beløpet. 

Det ble helt stille i stuen, og de andre utvekslet blikk.

- Du tjener mer enn tre ganger så mye som jeg får i lønn for jobben min på sykehjemmet, sukket Anne.

Plutselig følte jeg at det hadde oppstått en kjempestor avstand mellom oss, jeg skammet meg og skyndte meg å skifte tema. Det gikk da heller ikke mange minutter før samtaleemnene igjen kretset rundt barn og familie.

Likevel syntes jeg det var en hyggelig og varm kveld, for det var så deilig å sitte sammen med noen mennesker som jeg hadde delt fortiden min med. Det fikk meg imidlertid også virkelig til å savne den tosomheten de tre andre var en del av. Men skulle jeg møte en mann, måtte jeg jo ut i byen. 

Så en ukes tid senere ringte jeg rundt for å høre om en av jentene hadde lyst til å bli med ned på et nytt fancy sted som hadde åpnet i sentrum. Nina var den eneste som hadde tid og lyst, selv om hun nølte litt.

- Jeg vil veldig gjerne, men jeg kan bare ikke bruke så mye penger, sa hun da.

Det viste seg at hun og mannen hennes nettopp hadde kjøpt et rekkehus, og med to små barn som gikk i barnehage, var de hardt presset økonomisk. For meg derimot, som bare hadde meg selv å tenke på og som tjente godt, var situasjonen helt annerledes. 

En kveld på byen var ikke noe som veltet økonomien min.

- Ikke tenk på det, jeg betaler, sa jeg derfor og var bare glad for at jeg hadde funnet en som hadde lyst til å bli med meg ut på byen.

Jeg tok regningen

Vi hadde også en virkelig morsom kveld, og et par uker etter ville Anne og Emma også gjerne være med. De la heller ikke skjul på at de var økonomisk presset, men jeg hadde igjen spanderbuksene på. 

Etter hvert ble det en vane at vi gikk ut et par ganger i måneden. Noen ganger bare to av oss, andre ganger oss alle fire. Etter hvert ble det bare en vane at det var jeg som tok regningen når vi skulle betale. 

De var da også alle tre takknemlige hver gang og takket mange ganger når vi tok avskjed etter nok en fornøyelig kveld.

Jeg kan likevel ikke nekte for at jeg etter hvert begynte å føle meg utnyttet. Jeg tenkte på hva som ville skje den dagen jeg ikke dro fram kredittkortet og betalte. Ville Nina, Emma og Anne da i det hele tatt gidde å bli med meg ut? 

I virkeligheten var jeg heller ikke typen som var vant til å strø om meg med penger. Jeg hadde vokst opp i et hjem der vi hadde det bra, men også levde ganske nøysomt, og det hadde jeg tatt med meg.

- Du må jo si fra, dette går jo ikke, sa moren min da jeg en dag betrodde meg til henne. Hun mente også at jeg ble utnyttet av venninnene mine. Og ja, hun hadde rett – i teorien. Men samtidig hadde jeg jo stor glede av venninnene mine. 

De var mitt sosiale liv. Det eneste jeg hadde. Jeg ville helst ikke miste dem.

Nå hadde jeg avtalt enda en bytur med Nina. Vanligvis ville jeg gledet meg, men jeg var mest av alt trist over utsikten til at jeg igjen måtte punge ut. Da hun kom hjem til leiligheten min for å hente meg, satt tristheten fortsatt i meg. 

Forskrekket

Hvor jeg fant motet fra, vet jeg ikke, men før vi skulle til å gå, sa jeg det som det var:

- Jeg vil nødig virke gjerrig, men det føles altså litt feil at det alltid er jeg som betaler når vi er ute sammen.

Nina så først forskrekket ut, så satte hun seg på en stol og stirret ut i luften, faktisk fryktet jeg at hun var blitt sur. Men så ristet hun på hodet og så opp på meg.

- Herregud, når du først sier det, kan jeg bare være enig. Vi har virkelig vært noen lite omtenksomme venninner. På den andre siden har du selv fortalt hvor mye du tjener, og du lever jo et helt annet liv enn oss. Bare se på leiligheten din – den er som et palass sammenlignet med mitt lille, rotete rekkehus. 

Din livsstil får oss andre til å fremstå som fattige kirkerotter, utbrøt hun.

Vi måtte begge le, likevel var det nå min tur til å bli flau. For Nina hadde jo på mange måter rett. Det var jeg som hadde dratt dem med ut på dyre restauranter, og i det hele tatt brukt all energien min på å fremstå som velstående og stilig.

Snakket sammen

Den kvelden endte Nina og jeg med å sitte i sofaen og dele en flaske vin, mens vi for første gang fikk snakket ordentlig sammen. Jeg fikk fortalt om ensomheten som skjulte seg bak den velpolerte fasaden min, og om min misunnelse over at de alltid skulle hjem til familiene sine, mens jeg bare skulle hjem alene. 

Til slutt reiste Nina seg.

– Nå går vi ned på mitt gamle stamsted, det er ikke særlig fint, men det er hyggelig og billig, og jeg spanderer!

Og hyggelig var det så til de grader på det brune vertshuset vi endte på. Her fikk vi både drukket et par drinker og spilt biljard med et par virkelig hyggelige fyrer. Da vi noen timer senere satt på bussen hjem, kunne jeg faktisk ikke huske sist jeg hadde hatt det så gøy.

Så i dag er jeg lykkelig for at jeg tok mot til meg og sa ifra. For venninnene mine forsvant jo ikke. Tvert imot knyttet ærligheten min oss bare enda tettere sammen. 

Vi går fortsatt ut alle fire, men nå deler vi på regningen. Og jo, det kan så absolutt hende at jeg nå og da spanderer en ekstra runde, slik jeg også gjorde her om dagen på Ninas stamsted, som nå også har blitt mitt. 

Der skulle vi nemlig også feire at jeg også har møtt en søt kjæreste. Han er ikke bare god til å spille biljard, han er også virkelig herlig og fin, så det var så til de grader noe å skåle for.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.