Liv Ullmann har aldri åpnet medaljongen hun fikk som barn. Før nå
En presang kan være så mangt. Og noen overrasker og varmer mer enn andre. Det fikk Liv Ullmann ettertrykkelig erfare i år.
– Tror du det er noe inni den?
Liv Ullmann holder opp den lille hjerteformede medaljongen. Den hun fikk til treårsdagen, og som hun nylig fant igjen – da hun lette etter noe annet.
Hun har satt seg i sofaen hjemme i leiligheten på Frogner i Oslo. God takhøyde, mange, romslige værelser og store vinduer som slipper det duse vinterlyset inn. Nå forteller hun at det ikke er uvanlig at sånt skjer.
At hun leter etter en ting, og finner noe helt annet, noe hun ofte har glemt at hun hadde og derfor blir overrasket. I så måte er leiligheten, som hun har hatt i over femti år, rene skattkisten, full av minner fra et langt liv og en nesten like lang – og svært imponerende – karriere.
– Du kan jo åpne den og se?
Ullmann rister oppgitt på hodet.
– Nei, jeg har prøvd å åpne den mange ganger, men får det ikke til. Kanskje du kan prøve?
Ullmann har rett. Den over 80 år gamle medaljongen lar seg ikke åpne. Ja, med mindre man bruker makt og da kan skade den. Så kanskje få proff hjelp av en gullsmed?
Ullmanns ansikt lyser opp.
– Kan vi det, da? Det hadde jo vært veldig morsomt hvis det var noe inni den. Et bilde. Kanskje av pappa, som døde da jeg var bare seks år gammel.
Det glitrer i det blå, blanke blikket.
– Å, det hadde vært utrolig moro!
Les også: Sidsel Wold var fast bestemt på å konvertere. Derfor ombestemte hun seg
Husker dåpen
Det nærmer seg jul, som for veldig mange er en nostalgisk tid, en tid til å tenke tilbake på tiden som er gått. På kjente og kjære som ikke er blant oss lenger. Og på barndommen.
– Hvordan min første jul var?
Ullmann tenker seg om.
– Det er jo ofte sånn at man blander minner med ting man er blitt fortalt. Bilder man har sett. Men, min første jul, nei, den husker jeg garantert ikke. Jeg er jo født den 16. desember, sier hun og smiler.
Men hun var likevel ikke veldig gammel da hun fikk sine første juleminner.
– Jeg var tre år gammel, dette var i 1941, og når jeg tenker etter husker jeg nok bursdagen min bedre enn julen.
– Skjedde det noe spesielt da?
– Ja, jeg ble døpt. Jeg husker at jeg holdt hendene til mamma og pappa da vi gikk opp til presten.
– Det gjorde inntrykk?
– Åpenbart, siden jeg husker det så godt. Og det var da jeg fikk denne medaljongen.
Hun løfter opp det lille sølvsmykket, som har gravert inn «Liv 16.12.1941» på baksiden, og har riksvåpenet på front. Forklaringen på det siste var at faren til Ullmann var ingeniør ved det norske flyvåpenets treningsleir i Little Norway i Toronto.
Her bodde han sammen med kona Janna, døtrene Bitten og Liv, samt moren Dagmar. De hadde planlagt hjemreisen så snart krigen var slutt, men faren til Ullmann fikk aldri oppleve det. Han ble utsatt for en arbeidsulykke i 1943 og døde to år senere av skadene.
Så en høstdag i 1945 gikk familien om bord i en av de første «Amerikabåtene» i New York. Med seg hadde de alt de eide, samt kisten med Erik Viggo Ullmann.
Første jul uten pappa
– Jeg husker båtturen fra New York som veldig spennende. Det samme var ankomsten til Bergen, der folk sto og vinket da båten la til kai. Og så kom vi til slutt til Trondheim, der vi skulle bo.
Det var også der hun feiret sin første norske jul.
– Og den har jeg veldig levende minner fra! Jeg husker at vi gikk i kirken på julaften, og jeg husker at presten snakket om at det hadde vært krig, men at nå var det fred. Og om at Gud var med oss. Jeg syntes det var så nydelig og følte at presten bare snakket til meg, så jeg må nok ha vært ganske selvopptatt …
Like fort som smilet dukket opp, forsvinner det igjen.
– Midt i all gleden og forventningene til julen, tenkte jeg selvfølgelig ikke på hvor forferdelig alt dette må ha vært for mamma. Hvor trist det må ha vært, hvor redd og usikker hun helt sikkert var, helt alene, nesten uten penger, og med eneansvar for to små jenter. Først nå, i en alder av 87 år, forstår jeg det for fullt. Så nå hender det at jeg går bort til bildet av mamma og sier: «Unnskyld, men jeg visste ikke bedre.»
– Er ikke det et barns privilegium, at man ikke skjønner hvor vondt livet kan være?
Ullmann, som til nå har sittet på kanten av sofaen, setter seg litt lenger tilbake.
– Jo. Barn må få lov til å være barn. Og den julaftenen i 1945 var nær eventyrlig for meg.
Ullmann forteller – i detalj – om hvordan den lille familien, mamma, storesøster Bitten og hun selv, gikk hjem fra kirken i det bleke ettermiddagslyset, over brostein halvveis dekket av nysnø. Om lyder og lukter.
– «Nu må dere gå inn på soveværelset», – altså rommet som Bitten og jeg delte, mamma sov på stuen – «og være musestille», sa mamma da vi var hjemme igjen i den lille toværelses leiligheten vi bodde i.
– Du opplevde det som spennende?
– Å, ja. Selvfølgelig. Og samtidig opplevdes det veldig rart at vi måtte sitte der inne i mørket, mens vi hørte mamma drev på med noe på den andre siden av døren. Men vi gjorde som vi ble fortalt, og etter en liten stund åpnet mamma døren – og der! Der sto juletreet ferdig pyntet!
– Da var det gaver og julesanger og alt som hører til?
– Ja! Og vi gikk rundt juletreet! Siden vi bare var tre, var det så vidt vi fikk det til, men det gikk.
Ullmann ler.
– Jeg har tenkt på hvorfor jeg husker akkurat denne julen så godt. Og jeg har kommet frem til at det rett og slett er fordi det var så mye nytt. Min første jul i Norge. Min første jul uten pappa. Og – senere i livet – fordi jeg skjønte hvor enormt vanskelig det må ha vært for mamma.
– Julen kan også være en tøff tid for mange?
Ullmann nikker sakte.
– Å, ja. Uten tvil.
Les også: (+) Leserne forteller: Jeg ante ingenting om det hun hadde båret på. En kveld på hytta kom ordene jeg aldri glemmer
Alene, ikke ensom
Ensomhet regnes i dag som et samfunnsproblem. Ullmann sier hun også har kjent på det, og at det går an å være ensom i mengden. Samtidig understreker hun at hun har vært heldig, siden hun har både familie og venner i umiddelbar nærhet. I tillegg, sier hun, er hun heldig fordi hun trives godt i eget selskap.
– Jeg synes det er helt fantastisk å bo her. For stadig finner jeg ting jeg har glemt. Nylig fant jeg et brev jeg fikk fra Jessica Chastain som jeg instruerte i filmen «Frøken Julie». Det var så fint, det hun skrev. Og så fant jeg en annen hilsen, mye eldre, fra Bette Davis … Vent litt.
Ullmann nærmest spretter opp fra sofaen – det er lett å glemme at hun faktisk runder 87 i disse dager – haster bort til spisebordet, og kommer tilbake med et håndskrevet kort.
– «Wish I could be there tonight and in California you should have won the Academy Award. All my love and success, Bette Davis», leser hun.
– Wow. Det er neppe noen andre nordmenn som har fått en sånn hilsen fra en av Hollywoods aller største stjerner!
Ullmann smiler, kledelig beskjedent.
imponerende høyt.
– Jeg hadde helt glemt det, men så husket jeg. Hvordan Bette Davis kom stormende inn i garderoben min da jeg spilte «Et dukkehjem» på Broadway. Hun sa: «You are my woman! We are the same!»
– Og sånne ting har du glemt og finner nå rundt omkring her i leiligheten?
– Ja, det er mange minner her. Og det gjør faktisk at jeg ikke føler meg ensom, sier hun. – Vi må huske at å være alene og å føle seg ensom kan være to ganske forskjellige ting.
Fornærmet Hollywood-stjerne
For noen er det en sang. For eksempel når de hører Jussi Björlings malmfulle røst starte på «O helga natt». Eller Mahalia Jacksons tolkning av «Silent Night».
Andre kan sverge til lukten av kardemomme og kanel på kjøkkenet, smaken av julebrus, eller å se «Donald Duck og vennene hans» ønske alle en «Very, merry Christmas» på TV. Hva skal til for at Liv Ullmann kommer i julestemning?
Ullmann legger hodet litt på skakke.
– Det kan være en sang, men … Nei, dette er vanskelig. Hva skal til for at du kommer i julestemning?
– Eh … Jeg?
– Ja, du.
– Vel, det er en gammel filmklassiker som handler om en mann som vurderer å ta livet sitt, men blir reddet av en engel. «It’s A Wonderful Life», heter den.
– Å, den, ja. Med James Stewart, ikke sant? Jeg møtte forresten ham en gang, og da fortalte jeg ham at jeg som barn drømte om at han var faren min. Ja, jeg drømte det så sterkt at jeg nesten trodde at det var slik.
– Hvordan ble det mottatt?
– Ikke så veldig bra. He-he. Jeg tror faktisk han ble litt fornærmet, fordi jeg på en måte minnet ham om at han var mye eldre enn meg. Som han jo var.
Ullmann ler igjen.
– Men, du spør hva som setter meg i julestemning. Jeg tror det er noe så enkelt som et levende lys. Det er et sterkt symbol for veldig mye, også for julen.
Det aller, aller fineste
Vi som bor i dette hjørnet av verden, langt mot nord, har det fremdeles relativt fredelig. Men ikke langt unna er det krig, konflikt og nød. Steder der folk rett og slett ikke kan unne seg luksusen det er å nyte noe sånt som julefred.
– Jeg synes det er synd at selve julebudskapet har en tendens til nesten å bli glemt i alt det andre. Akkurat nå er ting som nestekjærlighet og fred viktigere enn noen gang. Og det er jo det julen strengt tatt handler om. Julebudskapet er viktig, uansett om man er kristen, jødisk, muslim – eller, ja, hva som helst.
– Tror du på noe eller noen selv?
– Jeg tror på en energi. Noe stort og vidunderlig som vi ikke har ord for. Jeg kaller dette for «Gud», for enkelhets skyld. Og så tror jeg på medmenneskelighet. At vi alle kan gjøre noe for at verden skal bli et bedre sted. De fleste av oss er nok altfor selvopptatte, men heldigvis er det noen som ikke er det.
– Tenker du på noen spesielt?
– Ja. Jeg tenker på organisasjonen Leger uten grenser, sier hun med ettertrykk.
Hjemmet ba Liv Ullmann om å velge en person eller en organisasjon hun mener fortjener en ekstra oppmerksomhet i form av et ferdig pyntet juletre og en donoasjon, og Ullmann valgte Leger uten grenser.
– Det de gjør, at de setter seg selv i livsfare daglig, utelukkende for å hjelpe andre, er virkelig imponerende. Jeg vil også oppfordre alle som kan, å bruke litt mindre på gaver i år, og i stedet gi et bidrag til Leger uten grenser.
– Apropos uten grenser: Hvis du kunne ønske deg hva som helst til jul i år – helt grenseløst – hva ville det være?
– Fred på jorden, svarer hun kontant.
– Så enkelt?
– Så enkelt – og så vanskelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få oppleve det, det virker jo ikke sånn slik som ting er ute i verden nå, og det kan gjøre en både oppgitt og trist. Men det kan også skape engasjement.
– Du har jo selv vært svært aktiv på dette feltet, blant annet har du i flere tiår vært Goodwill-ambassadør for Unicef. Reist verden rundt og besøkt barn i nød …
– Ja, og det er noe av det aller, aller fineste jeg har opplevd. Alle de flotte menneskene jeg har fått møte, alle de utrolige tingene jeg har fått være med på. Jeg er evig takknemlig for det. Å føle seg nyttig, at det man gjør har en positiv effekt for andre, er en veldig god følelse. Jeg mener ikke at alle trenger å gjøre det jeg gjorde, men jeg tror vi alle kan bidra til å hjelpe andre.
Les også: (+) Rolf hadde en hel nasjon for sine føtter. En dag gikk det fryktelig galt på scenen
Veldig stolt
«Ingen blir profet i eget land» heter det, og at Liv Ullmann har fått erfare dette, er ingen hemmelighet. Til tross for massevis av priser og uendelige mengder ros utenfor landets grenser, følte hun lenge at hun ikke ble tatt helt på alvor her hjemme. Men i løpet av de siste årene har det endret seg. Ettertrykkelig.
Flere håndfaste bevis på det kom tidligere i år, som da hun fikk et filmstudio på Jar oppkalt etter seg. Og da hun fikk en plass – med statue av seg selv – i hjembyen Trondheim.
– Ja, det stemmer, sier hun kort.
– Det er sjelden man reiser statuer og oppkaller gater etter folk som fremdeles lever. Hvordan føltes det?
Ullmann er taus. Ser nesten brydd ut. Så, etter en lang pause, kommer det forsiktig:
– Jeg var jo veldig stolt den dagen …
– Men?
– Nei, det er ikke noe «men». Jeg er bare ikke så glad i å snakke om sånt. Det kan så lett høres ut som selvskryt. Jeg har fått så mye i livet. Vært så ekstremt heldig. Hatt mye flaks. Det er ikke meg som har …
Stillhet igjen.
– Det kan vel ikke bare skyldes at du har vært heldig? Du har jo virkelig gjort mye som har bidratt til alle disse utmerkelsene. Forresten, hvor er æres-Oscaren du fikk for tre år siden? Pleide ikke den å stå på peishyllen her?
– Jo, men nå står den på utstilling hos Trondheim Kino.
Hun lener seg litt fremover og senker stemmen et hakk, som om hun vil komme med en betroelse.
– Men, det angrer jeg faktisk litt på, sier hun og smiler forsiktig.
De riktige valgene
Ullmann er ikke den eneste i sin familie med filmsuksess. Tidligere i år fikk hennes barnebarn, regissør Halfdan Ullmann Tøndel, «Camera d’or», en høythengende pris som går til unge og nye filmskapere, under filmfestivalen i Cannes.
– Det er bare så kjempemorsomt! Han er så flink! Det er ikke alle bestemødre som får oppleve noe sånt.
– I hvor stor grad har du påvirket ham når det gjelder yrkesvalg?
– Det vet jeg ikke, men da han var liten hadde vi vår egen, lille kino i TV-rommet her. Laget billetter og så filmer sammen. Jeg viste ham filmer som hadde gjort sterkt inntrykk på meg som ung. For eksempel disse italienske filmene fra neo-realismen, som «Sykkeltyvene».
– Så ditt barnebarn har gått på «The Liv Ullmann Film School»?
– Å, nei!
Nå har hun flyttet seg frem på kanten av sofaen igjen.
– Det har han ikke. Det må jeg være helt ærlig om. Nei, slett ikke. Det talentet har han utviklet helt på egen hånd.
– Med din erfaring – hva er det viktigste rådet du har gitt ham?
– Å være ydmyk. Passe seg for det som ikke er bra. Han får jo mange tilbud og mange muligheter nå. Da er det viktig å ta de riktige valgene. Men … Jeg er sikker på at det kommer til å gå riktig bra. Halfdan er jo både klok og begavet.
Det nærmer seg slutten av ett år, og begynnelsen av et annet. Ullmann er realist, men det hindrer henne ikke fra å håpe på at situasjonen ute i verden blir bedre i året som kommer. Men – på et mer personlig plan – hvilke ønsker har hun for 2026?
Hun tenker seg om. Setter seg tilbake i sofaen igjen.
– Jeg vet ikke om jeg har noe ønske for meg selv, jeg føler at jeg allerede har mer enn nok. Nei, i 2026 skal jeg bare leve.
Les også: Karoline Krüger: – Endelig hadde jeg skjønt hva som viktig
En fantastisk julegave
En uke senere befinner Liv Ullmann seg på verkstedet til juveler Conrad Langaard i Oslo sentrum. Foran henne sitter gullsmedmester Melanie Schreiner. Og på arbeidsbenken mellom dem ligger medaljongen Ullmann fikk til treårsdagen, et par uker før jul i 1941.
– Er du spent på hva som er inni medaljongen?
Ullmann tenker seg om.
– Jeg tror ikke det er noe inni, sier hun.
Schreiner forsøker å åpne medaljongen. Først forsiktig. Så med litt mer kraft. Men lokket sitter godt fast.
– Den har ikke vært åpnet siden jeg var liten, så det er kanskje ikke så rart om den er vanskelig å få opp, sier Ullmann, nesten trøstende til gullsmedmesteren – som på sin side smiler betryggende og sier at dette skal gå bra, det handler bare om å bruke riktig verktøy.
Nå gjør hun et nytt forsøk, med et litt mindre, flatt, knivlignende redskap. Litt pirking, mekking, trykking og lirking – og så lyder det et nesten uhørlig «klikk». Schreiner bretter forsiktig det hjerteformede smykket ut. Ullmann lener seg frem. Så utbryter hun, med vantro og overraskelse i stemmen:
– Det er jo noe inni!
Hun griper etter vesken, finner frem et par briller, setter dem på nesen …
– Det er … bilder! Det er mamma! Og pappa! Med offiserslue!
Hun trekker pusten og biter seg forsiktig i underleppen. Svelger.
– Tenk at de tok seg bryet med å lage dette for meg den gangen. Og at jeg skal finne det etter alle disse årene. Dette er … helt fantastisk!
Hun tørker en tåre.
– Og tenk! Jeg har hatt dette smykket liggende i alle disse årene uten å vite hva som var inni. Uten å tenke på at det kunne være noe inni det, sier hun og skynder seg å tilføye:
– Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, altså, men fordi jeg er lykkelig.
Hun løfter medaljongen nærmere. Studerer bildene inngående.
– Denne medaljongen har betydd enormt mye for meg, hele livet. Nå betyr den om mulig enda mer, sier hun.
Så trykker hun det hjerteformede smykket til brystet.
– Tenk, så mange år etter, å få en så fantastisk julegave fra mamma og pappa.