Sidsel var fast bestemt på å konvertere. Derfor ombestemte hun seg

Da Sidsel Wold jobbet som frilanser for NRK i Israel i 2003-2004, kjøpte hun en ku – i mykt plysjstoff med lysebrunflekket pels, to små hvite horn, brune ører og burgunderfargede klover.

– Den heter 707, sier hun, og smiler.

– Og den er oppkalt etter min israelske yndlingsku, som het Lulu og bar nummeret 707. Det som var spesielt med henne, var at når hun spiste, kastet hun alltid høyet opp i lufta slik at det landet på ryggen hennes. Så hun skilte seg ut med en spesiell personlighet og alle var veldig glad i Lulu.

Wold forteller at da hun som 19-åring bodde og arbeidet som frivillig på en kibbutz i Israel, var jobben hennes først og fremst å melke kyr.

– Med 250 kyr som skulle melkes tre ganger om dagen, ble det mange vakter, noe som førte til at jeg fikk et nært forhold til disse dyrene – og et helt spesielt forhold til Lulu. Hver gang jeg ser en flokk med kyr, blir jeg veldig sentimental. De minner meg om en god periode i livet mitt.

Vi har tatt turen ut til Bygdøy kongsgård, Oslos ­største økologiske melkeprodusent, for å friske opp Sidsel Wolds minner om den lykke­lige tiden som «melkebonde» i Midtøsten. Det er tydelig at hun setter pris på både gjensyn og nærkontakt med de firbente. Det lille kosedyret er også med på vår rojale ekspedisjon. 

– Hvor fant du den lille kua?

– På et kjøpesenter i Tel Aviv. Det var noe som tiltalte meg ved den, kanskje snakket den til meg, og sa: Jeg vil bli med deg.

Hun klemmer litt på maskoten.

– Siden har 707 vært med i alle bilene jeg har hatt. Jeg ser på den som en liten lykkebringer, for den har fartet rundt med meg på Vestbredden, reist i skytteltrafikk mellom Jerusalem og Gaza, senere rundt i Tyrkia – og nå er den, som meg, mer eller mindre bofast i Norge.

Hun forteller at kua – som er festet til en nøkkelring – pleide å henge under bakspeilet, men at hun på et tidspunkt syntes det så ut som om den hang i en galge. Så nå sitter den bedagelig i det venstre hjørnet ved frontruten – som en medpassasjer.

Samuel Massie: – Bestefar gikk fra å være ferdig med livet, til å ha sine beste år

En fin tid

Sidsel Wold er med årene ­ blitt kjent for sine mange ­reportasjer og reisebrev fra Midtøsten. Men hvem var den unge, norske jenta som ankom dette landbrukskollektivet i september 1978?

– Jeg var ung, jeg var naiv, og jeg var en drømmer som var ute på en veldig spennende reise. Men jeg hadde jo aldri truffet noen palestinere og visste veldig lite om konflikten, så til å begynne med så jeg alt fra israelsk ståsted.

– Det var bare tredve år siden staten Israel ble opprettet. Hvordan opplevde du landet den gangen? 

– Det var et ganske fattig land, og langt fra så modernisert som det er i dag. Men stemningen var håpefull. Israel var i ferd med å inngå en fredsavtale med Egypt – den første fredsavtalen med et arabisk land. Og så husker jeg veldig godt da Israel vant Eurovision med A-Ba-Ni-Bi. Mange følte at landet nå var på vei inn i det gode selskap – både i Midtøsten og i resten av verden.

Hun betrakter kosedyret.

– Så jeg er sikker på at Lulu 707 også var optimistisk. Jo, det var en fin tid.

– Men hvorfor valgte du å reise til Israel?

– Da jeg var liten, hadde jeg to store inspirasjonskilder: tegneserien Sølvpilen, hvor jeg leste om indianerjenta Månestråle, og farmors store bibel, illustrert av Gustav Doré. Der leste jeg om alle disse skikkelsene fra den ­jødiske historien: Moses, Abraham, Noah, og jeg syns det var veldig fascinerende. 

– Allerede som barn hadde jeg jo fått med meg at jødene ­hadde opprettet sitt eget land etter andre verdenskrigs slutt. Da jeg ble litt eldre og opp­daget at det fantes kollektive jordbrukssamfunn der man levde og arbeidet sammen – fikk jeg hastverk med å dra. Kibbutzene tok imot frivillige fra hele verden, og det ville jeg oppleve.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Og det forandret jo alt. Livet mitt tok en helt annen retning etter det.

Ville konvertere

«Hun fant lykken i kibbutzen», lyder overskriften til en artikkel i Arbeiderbladet på nyåret 1981. Bildene viser en ung, smilende Sidsel Wold, ett og et halvt år etter at hun ankom sitt «nye» hjemland. 

Hun kjører traktor, holder en nyfødt kalv i armene, høster granatepler fra et tre, og på selve inngangsbildet hviler hun hodet på kjæresten Shlomos skulder. I reportasjen forteller hun om livet på kibbutzen og sier: «Skulle jeg reise herfra nå, ville jeg føle at jeg mistet noe av meg selv».

– Jeg identifiserte meg veldig med dette universet, sier Wold, 45 år senere, og legger til at hun lenge bare datet jødiske menn. På et tidspunkt var hun også fast bestemt på å konvertere til jødedommen.

– Jeg ville bli en del av dette. Det føltes riktig. Men etter hvert kom jeg frem til at selv om jeg konverterte, kunne jeg aldri bli hundre prosent jødisk. Det kan man ikke alltid bli som konvertitt. Du har ikke jødisk familie, du deler ikke historien om Holocaust som de europeiske jødene gjør. Jeg ville blitt en plante uten rot.

– Så du avbrøt konver­teringen?

– Ja.

– Har du en tro i dag?

– Det er et godt spørsmål. Etter så mange år som bofast i Jerusalem har jeg veldig ­respekt for folks personlige tro, fordi det er en enorm kraft. Og jeg ser at når folk har det veldig vondt – som i Gaza i dag, eller under jordskjelvet i Tyrkia for et par år siden – så gir troen håp og styrke.

– Nordmenn er jo veldig sekulære, og jeg tror det har å gjøre med at vi lever i en trygg velferdsstat. Livet vårt kommer ikke til å rakne, så vi trenger ikke å be til høyere makter. Men så går man kanskje glipp av noe når man ikke har en høyere himmel. Jeg ber ikke selv til Gud, men sam­tidig tror jeg det er mye mer mellom himmel og jord enn vi aner.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg ante ingenting om det hun hadde båret på. En kveld på hytta kom ordene jeg aldri glemmer

Uhøflig

Sakte, men sikkert, lærte Sidsel Wold seg også hebraisk – et svært gammelt språk med røtter tilbake til antikken, og samtidig et av de få oldtidsspråkene som i dag brukes som moderne talespråk.

– Jeg tror det første ordet jeg lærte meg var chalivá (חליבה) som betyr «melking». Og pará (פָּרָה) som betyr ku. Etter hvert kom det andre ord som hadde med livet på kibbutzen å gjøre. Jeg lærte også mye gjennom å pugge reklameinnslag som jeg hørte på radio, lese veiskilt, se på værmeldingen – og det var en veldig populær artist den gangen som het Matti Caspi. Tekstene hans var alltid trykket på LP-coveret, så de lærte jeg meg utenat.

Hun smiler.

– Så til å begynne med ­besto språket mitt av ku- og kibbutzord med innslag av ­reklame og noen mer poetiske vendinger. He-he.

– Men i dag snakker du flytende?

– Ikke flytende, men greit nok. Jeg har både tatt språkkurs og hatt privatlærer, så jeg klarer meg bra. Og jeg forstår veldig mye – noe som er viktig når man skal rapportere. Bare det å skjønne hva som står på plakatene og hvilke slagord folk roper under demonstrasjoner, er superviktig.

– Når du er i Israel og snakker hebraisk – opplever du at du blir en litt annen person enn når du snakker norsk?

– Jeg merker at jeg blir litt mer uhøflig. Israelere er veldig rett på sak, og det preger meg også. Språket er kort, effektivt, og speiler et samfunn som kan oppleves som ganske røft.

I perioden 2007–2011 var Sidsel Wold NRKs korrespondent i Jerusalem – fire intense år med lange arbeidsdager.

– Hva var det mest spennende dere opplevde sammen i denne perioden, du og 707?

Hun tenker seg om.

– Det må ha vært under Gaza-krigen i 2008–2009. Da kjørte vi mye i områdene rundt Gaza, og flyalarmen gikk stadig vekk. Da måtte vi bare stoppe, komme oss ut av bilen og finne en grøft å søke dekning i.

Hun betrakter det lille dyret.

– Men nå får jeg veldig dårlig samvittighet. For jeg lot alltid 707 bli igjen i bilen.

Ble hetset

Krigen Sidsel Wold refererer til, varte i 22 dager, og rundt 1500 liv gikk tapt. Da en skjør våpenhvile nylig ble inngått, hadde Israel–Hamas-krigen vart i over to år. Store deler av Gaza ligger i ruiner, og ifølge Gazas helsedepartement er antall drepte oppe i over 66 000. 

Marerittet startet da Hamas gikk til angrep på militærbaser, kibbutzer, småbyer og en musikkfestival i Israel den 7. oktober 2023. Rundt 1200 ­israelere ble drept, de fleste av dem sivile. Hundrevis ble også tatt som gisler.

– Jeg var lamslått, sier Sidsel Wold, som har brukt de siste åtte månedene på å skrive boka Israel – et land i kamp med seg selv. Dette til tross for at hun for nærmere ti år siden prøvde å legge alt som har med Israel og Palestina bak seg. 

– Da hadde jeg også skrevet bok (Landet som lovet alt – min israelske reise). Tiden som korrespondent førte til at jeg fikk vanvittig mye pepper. Mest hets, ikke saklig kritikk – som alltid er nyttig. Men nå ble jeg kalt jødehater, løgnkjerring, araberhore – og til og med «en Göbbels av vår tid». Uten at de som hatet meg, sa hva det var de reagerte på ved min dekning. Dette var omtrent da Facebook og Twitter tok av, så det ble ganske massivt.

– Hva tror du hetsen mot deg skyldtes?

– Vel, det er jo en kamp om fortellingen. Jeg oppdaget jo etter hvert at det var veldig mye forferdelig som foregikk i okkupasjonens navn på Vestbredden, og i Gaza, hvor hele befolkningen er sperret inne. Jeg tror mye av hetsen skyldtes fornektelse blant Israels venner og blant kristne mennesker som ser en Guds plan for det jødiske folket. For at den skal fullbyrdes, opp­leves palestinerne bare som rusk i maskineriet.

Les også: Stellan Skarsgårds åtte barn: Kun to går ikke i hans fotspor

Et forløsende råd

Wold forteller at smarte folk i NRK foreslo at hun kunne se på boka som avslutningen på et kapittel. At hun kunne gjøre noe annet i livet enn å farte rundt og snakke om denne konflikten.

– Det var forløsende. Så ble jeg jo korrespondent i Tyrkia, et spennende land med fantastisk historie og mye nytt å sette seg inn i. Men så kom 7. oktober, da Hamas angrep Israel, og jeg ble innhentet av dette igjen.

Sidsel Wold blir stille. Øynene blir blanke.

– Det var jo så grusomt, og jeg kunne ikke bare sitte på sidelinjen.

Nå håper hun at den nye boka vil synliggjøre noe av bakgrunnen for de dype skillelinjene i det israelske sam­funnet – samt nyansere folks syn på israelere.

– I debattklimaet her hjemme har jeg følelsen av at mange tror alle israelere er onde. Men sånn er det jo ikke. Jeg har møtt så mange bra folk, helt normale mennesker, som tilfeldigvis er født i et helt unormalt land, i en helt unormal region. De fortjener også å bli hørt.

Hun blir tankefull.

– Jeg har venner som sier at de ikke kan bo i Israel lenger, at de ikke har noen fremtid der, siden de religiøse er i ferd med å ta over landet.

Hun forteller at det var en følelsesladet opplevelse å jobbe for NRK i flere omganger etter 7. oktober-angrepet.

– Jeg var så sint på israelerne og deres krigføring i Gaza, hvor jeg også kjenner mange. Men et veldig sterkt møte med en israelsk familie som hadde et gissel i Gaza, fikk meg til å innse at folk virkelig lider – på begge sider.

– Var 707 også med på denne turen?

– Nei, dessverre. Da leide vi biler med sjåfører. Men nå er det godt å være tilbake i fredelige Norge og ha selskap av 707 hver gang jeg kjører bil.

Hun løfter frem den lille kua.

– Det er rart, men jeg føler meg alltid veldig trygg når jeg har med meg 707 som reisekamerat. Og jeg blir i godt humør av å se på den. Det er noe man virkelig kan trenge i denne strømmen av triste nyheter.