– Endelig hadde jeg skjønt hva som viktig

– Nei, jeg vil ikke at asken min skal strøs på toppen av Ulriken. Men på fjellet med utsikt over Bergen hadde vært fint.

Hun er en tøffing. Ingen kan påstå noe annet. Hun har vært gjennom aggressiv kreft. Har fulgt sin ektemann Sigvart Dagsland hvert steg av den tunge, lange veien tilbake etter en nær fatal trafikkulykke. 

Hun brakk lårhalsen bare noen ­dager før premieren på sitt livs store rolle. Og hun var brutalt ærlig mot seg selv, da hun for snart 25 år siden sluttet å skrive tekster til egen musikk, fordi hun mente at det var andre som gjorde det mye bedre enn henne. 

Så at Karoline Krüger (55) er fullt bestemt på hvordan exiten hennes en dag skal bli, er kanskje ikke så veldig overraskende.

– Jeg synes livet er et helt fantastisk – og veldig utmattende sted – å være. Og jeg må innrømme at jeg noen ganger tar meg i å tenke at det skal bli lite grann spennende å se hva som skjer etterpå, sier hun, mens det nesten gnistrer i det blå blikket.

Så trekker hun på skuldrene.

– Men, hvis det ikke skjer noe, for det er jo absolutt en reell mulighet, plager det meg ikke.

– Ikke?

– Nei, for da vil jeg jo likevel ikke være der.

Hvorfor denne smått mor­bide samtalen? Karoline Krüger er jo stadig i sin beste alder, er frisk og oppegående og synes å stå midt i en stadig blomstrende karriere. Så hvorfor denne entusiasmen og interessen for siste teppefall. Vi skal komme tilbake til det.

En ny tid

– Blodbøk. Det er blodbøk.

Bergenseren Krüger, som deler sin tid mellom hjembyen og Oslo, har i dag tatt turen til Øvre Sem Gård. Det er et gammelt og idyllisk belig­gende hotell et par steinkast fra Skaugum i Asker. Ikke for noen annen grunn enn at fotografen mente det var et bra sted for å ta fine bilder. Nå vandrer hun rundt i den store hagen og snakker om – trær.

– Jeg er nok noe over snittet opptatt av trær. Tror jeg kan kjenne igjen de aller fleste på bladverket.

– Og det der er en blodbøk?

Hun nikker bestemt. Så ­faller en skygge av tvil over ansiktet hennes.

– Nei, vent litt.

Hun går noen skritt nærmere og så puster hun lettet ut.

– Blodlønn! Den er langt mindre vanlig, men også veldig vakker. Interessen for dette har jeg hjemmefra. Altså, det er ikke slik at jeg snakker med trærne, eller klemmer på dem, men jeg synes trær er ekstremt vakre. Å se på et pent tre er som … som å drikke en ­årgangsvin med øynene.

Heldigvis valgte ikke Krüger botanikk, med løvtrær som spesialfelt, som yrkesvei. Hun bemerket seg først i «Halvsju» og «Syng med oss» på 80-tallet og ble landskjent etter å ha sunget og spilt balladen «For vår jord» til en 5. plass i Eurovision i 1988. 

Siden fulgte en serie albumutgivelser, og hun fulgte det vanlige mønsteret: Det ene året ble brukt til å lage nytt materiale, det neste til å reise på turné. Alt syntes såre vel – i hvert fall fra utsiden.

– Jeg husker at jeg satt og skrev låter, det må ha vært i 1999. Melodiene var ikke noe problem, musikken kommer lett til meg. Men jeg slet med tekstene. Følte meg helt innestengt i mitt eget språk. Gikk i en slags loop. På det punktet var tekstene nesten som intellektuelle øvelser og jeg skjønte at det ikke gikk lenger. For tekster må ha kropp, som Kari Bremnes en gang sa. De må kjennes fysisk.

Krüger overlot tekstskrivingen til folk som Erik Hillestad, Tor Åge Bringsværd – og selveste André Bjerke. Tonesettingen av diktene til den for lengst avdøde ordkunstneren ble til en forestilling på Den Nationale Scene i Bergen. En kveld da hun sto der, et sted mellom «Farao på ferie» og «Fortøyningen», fikk hun en slags Eureka!-opplevelse.

– Denne kvelden var det veldig få folk i salen, jeg tror jeg talte elleve, og nettopp derfor, ble følelsen ekstra sterk. Jeg kjente at dette var noe jeg fikk til og jeg skjønte hvordan jeg skulle flytte en fortelling, en sang og en tekst, ut i kroppen – og videre ut i salen. For det er jo det man gjør på teaterscenen. Du snakker ikke bare gjennom ordene og ­musikken, men også gjennom kroppen. Det gjorde det veldig tydelig for meg at dette var min greie. At det var dette jeg skulle gjøre resten av livet.

Hun blunker. Lar øynene være lukket et sekund eller to.

– Den tidlige vårkvelden i 2004 begynte en helt ny tid for meg.

Les også: Ellen Arnstad: – Jeg ble enke som 57-åring

Orket ikke mer

I løpet av den nye tiden, altså de siste tyve årene, har vi sett Karoline Krüger gå fra å være en dyktig sanger, musiker og låtskriver, til å bli en svært ­habil musikalskuespiller. Hun har spilt, sunget og danset seg gjennom «Mamma Mia» 270 ganger og har spilt hovedrollen i «Chess». 

I høst tonet Jan Eggum-musikalen «En natt forbi» ut for godt, etter tre år og over 30 000 besøkende. Men med tiden har hun også lært seg å sette pris på å gjøre andre ting enn store hovedroller.

– I sommer var jeg i Moster Amfi og spilte baronessen i «The Sound of Music».

– Hun som står i veien for fromme Marias lykke, selveste skurken – altså hvis du ser bort fra nazistene?

– Ja, og det er en fin rolle, med flere lag. Hun blir ofte fremstilt som arrogant og kald, en opportunist som er klar til å samarbeide med ­nazistene, så lenge det gagner henne. Men hun er i tillegg en ganske trist figur.

Hun tenker seg om.

– Under den søtladne overflaten handler jo «The Sound of Music» om et spørsmål vi alle bør stille oss, ikke minst slik verden er i dag: Hvor mye skal vi akseptere før vi tar ­ansvar for andre enn oss selv?

– Når mener du vi skal det?

– Ja, det var det, da. Jeg ­synes det er veldig vanskelig. Men med alt vi overøses med hver dag, døgnet rundt, om det er sminketips eller situasjonen i Gaza, blir det hele ganske absurd, sier hun og rister på hodet.

– Min generasjon og generasjonen før det, var heldige. 90-tallet var lyst og håpefullt, det meste syntes å gå i riktig retning. Bare vi snakket sammen, ville ting bli bedre. Men i dag synes avstanden mellom irritasjon, sinne og ­aksjon å ha blitt veldig liten. Jeg tror at mange som sitter og ser på nyheter hver dag, ja, fra time til time, kjenner på en slags kollektiv tretthet. At man ikke lenger orker å følge med på hva bøllene i den globale skolegården holder på med. Jeg tror mange har et sterkt behov for å gå ut i hagen og stelle plantene sine, som en ren motvekt til en verden som synes å gå fullstendig av hengslene.

– Kjenner du på slike føl­elser?

– Ja. Men hvis du spør om jeg er blitt flinkere til å koble helt ut, så er svaret nok et solid «tja». De siste fem årene har jeg fulgt med på nyhetsbildet hele tiden. I sommer var første gang på lenge jeg bevisst valgte å hente inn andre impulser, fordi jeg ikke orket mer. Orket ikke at Putin, Trump og Netanyahu skulle forsøple livet mitt. Men …

Hun slår ut med hendene.

– Samtidig må man jo følge med. Det følger jo ansvar med det også.

Les også: (+) Det er lenge til vi besøker min mor på hytta igjen

Vinket til døden

Karoline Krüger har vært åpen om hvor tøft det var å få diagnosen tarmkreft, og at behandlingen heller ikke var noen spøk. Hun har også – omtrent i hvert eneste intervju siden det skjedde – snakket i detalj om ektemannens innbitte kamp for å komme seg på ­beina igjen etter front-mot-front-kollisjonen i 2018. 

Det hun ikke har snakket like mye om, og som veldig mange andre som har opplevd lignende ­kriser også har erfart, er hvor forbløffende kort tid det tar før man glemmer.

– I noen perioder følte jeg at jeg endelig hadde skjønt hva som viktig, hva som betyr noe. Men, du vet, så kommer det tilbake igjen.

– Hva kommer?

– Livet. De gamle vanene og uvanene. Plutselig finner man ikke nøklene når man har dårlig tid, og der og da føles en bagatell som det som det aller verste som kan skje. Men … Livet er enormt, ja, ekstremt utfordrende. Og samtidig helt fantastisk. Man aner fred og ingen fare det ene øyeblikket, og så plutselig, skjer det noe. En ulykke. En diagnose. Ekstremopplevelser – jeg kaller dem det – gjør plutselig alt ­ekstremt tydelig. Hva som er viktig blir veldig svart-hvitt. For så å få mykere og gråere kanter igjen med tiden.

– Men alt blir vel likevel ikke helt som før?

– Selvfølgelig ikke. Jeg er nok ikke helt den samme nå, som jeg var før jeg ble syk og før Sigvart ble utsatt for ulykken.

– Er du mer eller mindre redd?

– Mindre. Selv om jeg ikke akkurat har håndhilst på døden, har jeg vinket til ham på den andre siden av gaten, om du skjønner.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Men samtidig kan jeg ­tenke: Sitter jeg her og tøffer meg nå?

– Hva svarer du?

– At det er lett å SI at man er mindre redd, men …

Hun biter seg i underleppen.

– Det kan jo selvfølgelig skje ting, og så er jeg der igjen. Men likevel vil jeg nok si at jeg er mindre redd nå enn før. Enda viktigere er at det har gjort noe med prioriteringene mine. Hva jeg vil bruke tid og krefter på.

– Blås i bagatellene?

– Noe sånt, ja. Men, så finner jeg ikke nøklene, og det blir kaos. Jeg er redd det er lite å gjøre med det. Men sånne småsnuble-greier plager meg mindre enn før.

Les også: Espen Nakstad: – Jeg skulle gjerne delt opplevelsen med broren min

Gullfiskminne

På avstand hadde hun beundret Sigvart Dagsland, rogalendingen med gullstrupen, lenge. Så, etter et tilfeldig møte i trappen på Studentsenteret i Bergen, ble beundringen gjensidig. Og nær. Dette begynner å bli ganske lenge siden. Det begynner også å bli en stund siden parets to døtre, Sophie og Emma, forlot barndomshjemmet – noe Krüger innrømmer er både òg.

– For mange oppleves det at barna flytter ut som en slags kjærlighetssorg. Og i likhet med «vanlig» kjærlighetssorg, finner man med tiden rom for det. Men så, plutselig, kan det komme helt uanmeldt tilbake.

– Hvordan opplever du det?

– I sånne små blaff. Øyeblikk der jeg kan ta meg i å tenke at stuen hjemme i Bergen pleide å være full av ungt liv. Og så er det andre dager, og det er nok flest av dem, der jeg nyter å stå opp om morgenen og drive med det jeg er opptatt av, altså musikk og teater, uten å føle at det går ut over noe annet. Å skifte mellom mamma- og proffmodus kunne være ganske krevende til tider.

Krüger og Dagslands eldste datter Sophie har master i religionshistorie og har fått tittelen lektor, mens deres yngste Emma ble ferdig med en bachelorgrad i musikkteater i vår.

– Det er helt fantastisk! Ja, kjempestas! På flere måter. Min generasjon er kanskje den første som opplever at ungdommen er mer kompetente på veldig mange områder. Jeg tar meg i hvert fall i å si ting som: «Gjør det du, da går det mye fortere».

– Er du nostalgisk anlagt?

– Nei. Jeg har nærmest gullfiskminne når det gjelder fortiden. At jeg er lite flink til å ta bilder, gjør det selvfølgelig ikke lettere. Jeg tok pliktskyldigst bilder av mine barn og laget fotoalbum opp til de var sånn åtte-ni år, men så glapp det. Nei, jeg har ikke veldig stor glede av å se meg tilbake. Kanskje det melder seg når jeg blir eldre, når jeg en gang ikke lenger har så mye å se frem til? Jeg vet ikke.

Les også: (+) Er det min jobb å ta meg av svigermoren min?

Håper på en åpenbaring

Og der er vi tilbake til begynnelsen – der Krüger snakket om slutten. Om spredning av aske. I januar er det premiere på forestillingen «Se Krüger og del Barco før det er for sent». Den handler om «overgangen mellom å tenke at livet er noe spennende som kommer deg i møte, til at livet er noe som har skjedd», for å sitere Krüger. Altså om det store og viktige tingene i livet. 

Det er et samarbeid mellom henne og skue­spillerkollega Eirik Del Barco Soleglad, og det hele begynte allerede for seks år siden, da de spilte sammen i tomannsforestillingen «Begynnelser». En kveld, da de satt på hver sin side av sminkespeilet i garderoben, lente hun seg til siden, så på sin medspiller og spurte: «Eirik, hva tror du skjer når vi dør?». 

Kollegaen måtte innrømme at han ikke hadde tenkt så mye på det, men han hadde nok et litt mer pessimistisk syn på problematikken enn Krüger hadde. Og stadig har.

– Jeg aner selvfølgelig ingen ting, men samtidig tror jeg at vi alle vil få en slags åpenbaring, en sånn aha-opplevelse av typen: «Å, ja! Det er selvfølgelig sånn det henger sammen! Nå skjønner jeg!».

– Hvis din kollega har rett, hvis det altså ikke er noe å snakke om på «den andre siden», hva da?

– Da er jeg jo, som sagt, overhodet ikke der til å få med meg noe som helst. Selv om jeg kommer til å bli blir skuffet. Hvis det på noe slags vis gir mening. Ha-ha.

– Når den tid en gang kommer, så vil du altså kremeres?

Krüger nikker bestemt.

– Og som den Bergens-patrioten du er, skal asken spres på Ulriken, men ikke på toppen.

– Nei. Jeg vil ikke være til unødvendig bry. Så jeg har sagt til Sigvart at lenger nede på fjellet, der bilveien slutter, er et fint sted. Da blir det ikke så slitsomt for mine etterlatte.

– Praktisk og rasjonell til det siste – og også hinsides det?

Hun smiler.

– Ja. Da slipper de som savner meg å gå så langt.