Jeg ante ingenting om det hun hadde båret på. En kveld på hytta kom ordene jeg aldri glemmer

Som ung studerte jeg i Paris, og der møtte jeg Jean, en engelsk jente som jeg fort ble venninne med. Etter studietiden skiltes våre veier, men kontakten holdt vi ved like. Vi både besøkte hverandre og ferierte sammen.

Etter noen år giftet vi oss omtrent på samme tid. Jeg med min Halvor og Jean med franske Eric. De to bosatte seg utenfor Paris. Vi fire traff hverandre ganske ofte de neste årene. Halvor og jeg var i Paris, og Jean og Eric elsket å være på vårt sommersted på Sørlandet.

Så ble jeg gravid, og Halvor og jeg gledet oss stort til å bli foreldre. Terminen var satt til midten av august. Jean ble også glad på våre vegne da hun fikk nyheten.

Jeg var på hytta hele den sommeren. Halvor kom hver helg, resten av tiden nøt jeg ensomheten og forberedte meg til barnet skulle komme.

Jeg ble likevel veldig glad da Jean ringte og spurte om hun kunne komme og være hos meg en ukes tid. Som vanlig hadde vi det veldig hyggelig sammen. Vi pratet og frisket opp minner fra tiden i Paris.

Jean ønsket også å bli gravid. Vi planla at om så skjedde, skulle vi bytte barn i feriene slik at de kunne få bli kjent med hverandres land og kanskje lære hverandres språk. Vi gledet oss allerede og la store planer for ungene våre, som vi altså ikke hadde fått ennå.

Jean skulle kjøre til Oslo med Halvor søndag kveld for å fly hjem dagen etter. Da de to dro, klemte jeg Jean og sa spøkefullt: «Nå får du reise hjem til Eric og lage et barn, så ønskene våre kan gå i oppfyllelse.»

Morten ble født på sensommeren. Halvor og jeg var lykkelige og forgudet gutten vår. Jean skrev og gratulerte, men jeg reagerte på at tonen i brevet hennes ikke var så varm som den pleide å være. 

Jeg skrev det på kontoen for min overfølsomhet som nybakt mor. I oktober kom det et brev hvor hun fortalte at hun var gravid, og i mars året etter ble Patrick født. Jeg skrev gledestrålende og gratulerte, og minnet henne om vår avtale om å utveksle feriebarn.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

Avstanden vokste

Det året så vi ikke hverandre, ikke det neste heller. Vi var for opptatt med småbarn. Den sommeren guttene var to og tre år, ringte Jean og spurte om hun og sønnen kunne få besøke oss på hytta. De kom uken etter at Halvor hadde avsluttet sin ferie. Gjensynsgleden var stor.

Guttene ble gode venner, og de lekte og plasket i sjøen hele dagen. Men jeg hadde en følelse av at Jean og jeg ikke var helt på samme bølgelengde som før. Halvor kom ned i helgen, og det slo meg at Jean virket litt reservert overfor ham. Men vi hygget oss og hadde stor glede av å sammenligne guttene siden de var så like i alder.

Et par dager etter at Halvor var reist, satt Jean og jeg en kveld foran peisen. Guttene sov trygt etter en lang dag. Plutselig begynte Jean å gråte, hjerteskjærende. Jeg forsto ikke hva som gjorde henne så ulykkelig, prøvde å trøste og å få henne rolig igjen. Det som lå nærmest i mine tanker var at det var noe galt mellom henne og Eric.

Da kom de ordene jeg aldri skal glemme: «Eva, Patrick er Halvors sønn!» Jean tidde litt, ansiktet var stivt og ubevegelig. «Jeg klarer ikke å gå med dette alene lenger», fortsatte hun. 

«Det skjedde den søn­dagen jeg kjørte til Oslo med Halvor og skulle ta fly hjem dagen etter. Det betydde ikke noe for noen av oss. Vi var slitne etter en evinnelig bilkø inn til byen i varmen, og vi tok en drink da vi kom hjem. Så skjedde det bare. Jeg har aldri fortalt det til noen. Eric tror at Patrick er hans sønn, han elsker gutten. Får han vite sannheten, blir det skilsmisse, det vet jeg.»

Jean så ikke på meg mens hun snakket, men begynte å gråte igjen. «Hva skal jeg gjøre, Eva? Skal jeg fortelle sannheten til Eric og Halvor? Kan du tilgi meg – oss? Jeg legger avgjørelsen i dine hender og retter meg etter det du synes er riktig.»

Jeg satt som i sjokk. Min gode venninne og min mann hadde et barn sammen! De hadde vært utro mens jeg gikk gravid. Lille søte Patrick som lå og sov inne på barneværelset med Morten, var Halvors sønn og Mortens halvbror! Det gikk rundt for meg. Jeg greide ikke å si noe. Jeg var nummen i hele kroppen og gikk og la meg uten å si et ord.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Et stort ansvar

Den natten sov jeg ikke. Tankene mine skiftet mellom fortvilelse, skuffelse og raseri. De to som jeg var så glad i, hadde sviktet og bedratt meg, utnyttet min tillit. Utpå morgenkvisten hadde jeg fått noenlunde orden på tankene mine. Jean og Eric elsket hverandre. 

De levde et godt liv og hadde en skjønn unge. Halvor og jeg hadde det også bra sammen.

Jeg hadde aldri hatt noen grunn til å tro at han hadde vært interessert i andre kvinner. Utroskap hadde aldri vært i mine tanker.

Dersom jeg forlangte at Jean skulle si sannheten, ville det ødelegge livet for seks mennesker. Eric ville forlate Jean. Lille Patrick ville miste en pappa som elsket ham. Forholdet mellom Halvor og meg ville sikkert slå sprekker. Vårt harmoniske liv ville bli et kaos.

Etter det Jean hadde sagt om kvelden, ville hun legge den endelige avgjørelsen i mine hender og rette seg etter det jeg følte og mente. Et stort ansvar plutselig å få slengt i fanget. Hun kunne ikke bare skyve ansvaret for denne situasjonen over på meg alene! Jeg var tross alt en uskyldig part.

Jeg sto opp med solen neste morgen og gikk ut av huset. Svømte utover til en liten øy, gikk på land og satt der og frøs. Da jeg kom til­bake til hytta, var guttene oppe, og Jean holdt på å lage frokost til dem. Hun torde ikke se på meg. Ingen av oss sa noe. Heldigvis kom en nabo og spurte om guttene kunne få komme og leke med hennes barn, og det var en lettelse da de gikk.

Jean og jeg satte oss utenfor i morgensolen og så utover havet. Slik satt vi lenge uten å si et ord til hverandre. Så la jeg en arm om Jeans skuldre. Hun knakk sammen i krampegråt. Tre års undertrykte følelser, redsel, selvforakt og frykt for fremtiden kom ut. 

Da hun ikke hadde flere tårer igjen, begynte vi å snakke. «Jeg fikk sjokk i går kveld», sa jeg. «Aldri har jeg følte meg så sveket, så nedverdiget. Likevel synes jeg ikke at dette skal få ødelegge livet for oss alle. Klarer du å leve videre med dette, skal jeg også greie å tilgi. På den annen side, hvis vi ikke sier noe, sitter vi med et ansvar som kan få alvorlige følger senere. Har vi egentlig rett til å treffe beslutninger på andre menneskers vegne? Hva om en av dem blir alvorlig syk? Det er vel på en måte egoistisk å leve på en løgn for å bevare våre ekteskap.»

Det var et uløselig problem. Uansett hva vi gjorde, ville det bli galt. Vi diskuterte alle de alternativer vi kunne komme på. Til slutt kom vi frem til at vi ikke skulle si noe til våre ektemenn. Ikke ennå. Senere, når guttene var blitt eldre, skulle vi fortelle sannheten.

Jeg følte likevel at det vi hadde bestemt oss for, ikke var riktig. Vi førte mennene våre bak lyset. Nå var det min tur til å gråte i Jeans armer. Til tross for skuffelsen og sjokket, syntes jeg det var enda verre at jeg fikk et slags medansvar i noe jeg var helt uskyldig i.

Jean og Patrick reiste neste dag. Hun orket ikke møte Halvor, som skulle komme ned fredag kveld. Han på sin side var skuffet over at de var reist. «Jeg skulle så gjerne sett Patrick», sa han.

Jeg må tilstå at jeg så annerledes på Halvor nå. Usikkerheten kom snikende. Hva gjorde han egentlig når han var alene i byen mye av sommeren? Jeg var mistenksom og sjalu, men jeg hadde bestemt meg for ikke å ødelegge forholdet vårt ved å mistro ham.

Vonde tanker måtte jeg prøve å kutte ut. Halvor var mannen i mitt liv og min beste venn. Men jeg hadde problemer da vi gikk og la oss den kvelden. Halvor merket naturligvis at alt ikke var som det skulle. Jeg kom med en unnskyldning og var glad for at han skulle dra igjen om to dager. 

Jeg trengte mer tid på å gjennomarbeide den nye situasjon vi var kommet i. Hemmeligheten Jean og jeg hadde, fylte meg ofte med en nagende redsel, dårlig samvittighet og en følelse av svik.

Det er gått fem år siden dette hendte. Jean og Patrick er på besøk hos oss, og om et par dager kommer Eric og Halvor. To lykkelige familier i en sommerhytte på Sørlandet …