Det er lenge til vi besøker min mor på hytta igjen

Vi er ak­ku­rat kom­met til­bake fra en helg på hytta sam­men med min mor. 

Det har vært en prø­vel­se som all­tid, kanskje enda mer nå enn før. 

I sommer malte min mann og jeg hytta, ryddet hagen for flere års vill­nis, hang opp nye gardiner, vasket ned hele hytta og gjorde mange små reparasjoner. Ikke ak­ku­rat ferie kan man si. Min mor gjorde ikke annet enn å ta oppvasken.

Den dagen vi kom frem til hytta, sultne og trette etter en lang tur, hadde hun ikke engang kjøpt inn til middag. La det være sagt at den nærmeste bu­tik­ken ligger ti minutters spasertur unna. Forklaringen hennes var at hun ikke orket å bære varene hjem.

Jeg hadde vært forståel­sesfull dersom damen hadde vært gam­mel el­ler skrø­pelig, men hun klarer det hun vil. Etter en lang reise måtte vi altså kjø­re på butikken og handle, for så å lage middagen selv. Det hadde vært helt greit dersom vi hadde visst om det på forhånd. En liten SMS hadde vært nok.

Min mor er 63 år og i full jobb. Hun bor alene i en liten, lettstelt leilighet, i til­legg til at hun eier hytta hvor vi er sammen i ferier og ofte i helgene. Hun er frisk og rask og har energi til å klare det meste, selv om hun gir uttrykk for det motsatte.

Den første kvel­den i sommer var likevel hyggelig. Vi slappet av sam­men og planla litt hva vi hadde lyst til å gjø­re i ferien. Min mann hadde flere utfluk­ter han kunne tenke seg, og jeg var enig med ham. Ungene ville gjerne bru­ke tid på stranden med bading og lek.

Neste morgen begynte mor å hinte kraftig om hvor malingslitt hytta var blitt. Rekk­verket på terrassen var begynt å flasse av, og i kjent stil begynte hun med okking og stønning. 

Den vanlige melodien er at hun ikke klarer med alt som må gjøres, og at det ikke er noe hun kan gjø­re alene. Hun er da bare en gam­mel stakkar. Hun måtte nå bare gå der i sin avmakt og se på alt som hun ikke kunne gjø­re, mens hytta forfalt mer og mer.

De siste årene har jeg, min mann og min bror gjort alt av vedlikehold på og rundt hytta, ute og inne. Vi har bygget på terrassen, malt og fik­set, hugget ved og vasket. Min mor har sett på og stønnet forsik­tig over alt vi ikke fikk gjort denne gangen hel­ler.

Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding

Hun syter alltid

Jeg har ingenting imot å jobbe og det er en selvføl­ge for meg å hjelpe min mor. Det som irriterer både meg og min mann, er hennes totale mangel på egeninnsats. 

Sånn var det også i helgen. Hun kan være på hytta en hel uke alene og stø­vet sam­ler seg opp og badet blir ikke vasket. Hver gang vi snak­ker på telefonen mens hun er på hytta, klager hun over alt som må fik­ses. Hun klager ikke direk­te på at vi ikke har gjort ditt el­ler datt, det er mer en forsik­tig syting.

Sist sommerferie endte med jobbing og atter jobbing. Av de utfluk­tene min mann og jeg hadde ønsket oss, fikk vi bare tid til en. Ungene måtte leke mye rundt hytta. 

Jeg spurte mor flere ganger om hun kunne ta dem med på stranden mens vi jobbet, men fikk til svar at det ble for mye for henne å ta ansvar for begge ungene på stranden. Guttene er seks og åtte år og svøm­mer begge to, så jeg ser ikke helt hva som er problemet, noe jeg også sa til min mor.

Jeg forventer ikke at mor skal bygge terrasse el­ler male hele hytta selv. Det jeg forventer, er at hun også gjør en liten innsats. Om hun ikke orker å male, kan hun vel lage mat el­ler vaske inne i hytta. Hun kan vaske sengetøy som har vært brukt, hjem­me hos seg selv, i stedet for å sende alt hjem til oss. Det er mye man kan gjø­re utenom det tyngste arbeidet.

Hun er likedan hjem­me. Dersom vi inviterer henne hjem, forventer hun å bli hentet av oss el­ler kjørt av min bror. Det er 45 minutters kjøring fra oss til henne, så det sier seg selv at det går mye tid i kjø­ring dersom vi skal hente og bringe.

Min bror har sitt eget liv, så det passer ikke all­tid for ham å kjø­re henne. Hun har ikke engang foreslått å ta bussen hele el­ler deler av veien. 

Hvis jeg nevner dette al­ternativet, blir jeg møtt med stønning om hvor tungvint det er å ta bussen, med bytting og lang reisetid. Ikke en tanke ofrer hun på oss som skal kjø­re i til sam­men tre timer dersom hun skal hentes og bringes.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Mormor var li­kedan

Problemet hennes er innstillingen. Hun sitter i en stol, tvinner tom­mel­totter og klager over til­værel­sen. Hun er på vei til å bli en bitter gammel dame som ikke klarer å glede seg på andres vegne.

Jeg vet ak­ku­rat hvor hun er på vei, for jeg har sett det før. 

Min mormor var likedan. Hun var lenge en handlekraftig dame, men plutselig kunne hel­ler ikke hun klare noe selv. Hun klaget og stønnet helt til ingen lenger fant glede i å være sam­men med henne.

Mormor var rik­tignok over 80 da dette inntraff, så min mor ligger dessverre langt foran i prosessen. 

Mens mormor levde, klaget min mor ofte på hvor tafatt og hjelpeløs hun var blitt. 

Hun grudde seg til å ringe henne og orket bare å besøke henne et par ganger i året, nettopp på grunn av klaging og syting.

Jeg har forsøkt å hinte til mor at hun er på vei inn i sam­me situasjon, men hun hører ikke på det øret. Jeg tenker med gru på den dagen mor ikke lenger skal jobbe. 

Da får hun hele dagen på seg til å tenke over til­værel­sens elendighet. Når første respons til det meste er at nei, dette klarer jeg ikke, legger man vel­dig store begrensninger for seg selv. Det er utrolig synd å se min mor slik. 

Jeg har forsøkt å snak­ke med henne om det, men uten hell. Hun går umiddel­bart i forsvarsposisjon og blir vel­dig opprørt og lei seg.

Jeg har prøvd å få henne til å snak­ke med legen sin, for å undersø­ke om hun lider av depresjon, men det vil hun ikke høre snakk om. Kanskje hun trives som hjelpeløs. 

Det kan hende at det er lettvint ikke å kunne fik­se noe selv. Hva vet jeg, jeg er hel­digvis en person som klarer å ordne ting selv.  En ting er i hvert fall sik­kert, og det er at det blir lenge til jeg får min mann med på hytta igjen. 

Han har nem­lig ikke en datters tål­modighet når det gjel­der min mor. Spørsmålet er vel hvor lenge jeg har det.