Ellen Arnstad: – Jeg ble enke som 57-åring

– Jeg er jo liksom Ellen fra Stovner, slår Ellen Arnstad (60) fast.

Rekkehusene i drabantbyen på Oslos østkant sto tett på 70-tallet, med brunoransje fløyel i vinduene og barne-stemmer som bar over nabolaget. På fredager luktet huset av kyllinglår og pariserloff. På kjøkkenbenken sydde mamma de lekreste antrekk, mens vesle Ellen satt modell.

– Jeg kaller det kjøkkenbenk-haute couture. Mamma sydde alle klærne mine. Jeg var alltid så fin, minnes Ellen.

Helgekveldene var fulle av stearinlys og swingtrinn. Pappa tok henne i hendene, og latteren slo like rytmisk mot veggene som musikken.

Allerede som syvåring ble Ellen tatt ut til konkurranseturn. Lukten av magnesium og den smale bommen ble en del av hverdagen hennes. Senere gikk hun over til rytmisk sportsgymnastikk.

– Jeg måtte stå alene på gulvet med alles blikk rettet mot meg og ble bedømt på hver minste bevegelse. Når jeg falt ned fra bommen i turnkonkurranser, hørte jeg alltid pappas stemme: «Reis deg, Ellen. Kom deg opp igjen. Det går bedre neste gang!».

Journalistdrømmen

Hun startet sin journalistiske karriere i lokalavisen med ishockeykamper i kalde haller, et mørkerom som luktet kjemikalier og bilder som ble kullsvarte uansett hva hun gjorde.

– Jeg trodde jeg skulle dø av skam da jeg kom hjem med filmrullene. Men jeg var bitt av basillen, sier hun og ler litt. 

Allerede som 19-åring ble Ellen sendt ut i verden som journalist for ukebladet Allers – til Calcutta for å intervjue Mor Teresa!

– Hun var så liten, nesten gjennomsiktig. Jeg turte ikke engang å reise meg. Så jeg ble sittende der, på en trebenk utenfor soveromsdøren hennes, og intervjue henne. Og jeg kom hjem med intervjuet!

Senere har Ellen tatt frem teksten igjen og lest den på nytt. Den gangen var hun mest opptatt av å klare jobben: å komme hjem med et eksklusivt møte med en av de mest berømte kvinnene i verden.

– I dag ser jeg mer hva hun faktisk sto for, og hvordan hun var kompromissløs i abortspørsmålet. Hun kalte det drap. Etter å ha levd med sønnen min, Joachim, som hadde en alvorlig genetisk sykdom, har jeg reflektert mye mer over hva som egentlig er et levedyktig barn.

Les også: 9 tegn på at du er oppdratt av en sterk mor

Kongelige møter

Etter Calcutta åpnet det seg en ny verden for Ellen. Jenta fra Stovner fikk oppleve møter hun aldri hadde drømt om.

– På Mallorca hadde jeg avtalt intervju med daværende kronprins Harald klokken 12 på yachtklubben. Jeg hadde pyntet meg i oransje kjole og pumps, og sto klar presis klokken 12. Da han kom, så han på klokken og sa: «Å ja, har du sovet godt? Jeg ventet deg 11.» Han mente altså at jeg var én time for sen! Jeg ble helt satt ut – vi var jo enige om 12.

Hun smiler ved minnet. For hun nektet å dra hjem uten et intervju.

– Da lo han og sa: «Ja ja, da får du bli med ut i båten.» Så der sto jeg, i kjole og høye hæler, mens de bar meg om bord. Jeg ble med på treningsturen, fikk intervjuet – og bildet av meg på dekk havnet på forsiden av Allers.

Senere har hun intervjuet dronning Sonja – uten smykker, bare som kvinne og dronning. Også møtet med Gro Harlem Brundtland gjorde sterkt inntrykk. 

– Jeg forsto hvor mye de har tålt, og hvor mye de har påvirket og forandret samfunnet for oss kvinner på hver sin måte.

Les også: Kongehusekspert: – Tiden for handling er kommet

Blad og barn på samme dag

Så, til 1994: Ellen lanserte magasinet Henne med rier i kroppen. Fire timer senere ble hun mor.

I boken «Alt du ikke ser – Livet med Joachim» beskriver Ellen denne dagen, 4. mars 1994 på Aker sykehus, slik:

«Jeg har fortsatt rød leppestift på mens jeg smiler og ser inn i kameraet. Babyen ligger på brystet mitt; guttebabyen med rødt dun på hodet. Det er bare fire timer siden jeg lanserte magasinet Henne på Motemessen på Sjølyst. Med veer. Jeg hadde jo ikke født før, så rygg-smertene som kom om natten, trodde jeg kom til å gå over. Jeg rakk så vidt fødselen til min førstefødte. 

Bladet ble avduket kl. 15.30. Jeg fikk noen timer i fødebassenget før gutten min gled ut som en selunge klokken 19.54. Han veide 3005 gram og var 48 cm lang. Nå ligger han på armen min, og er det vakreste jeg har sett noen gang. Velskapt, nydelige Joachim.

 Stein rakk akkurat å komme hjem fra Bosnia-krigen og jobben i Zagreb. Vi ligger sammen i den store dobbeltsengen, og jeg spiser brødskiver. Jordmoren kom med et brett med norsk flagg, svart kaffe, melk og en stabel med brød-skiver. Vi har glemt champagnen i alt kaoset, men dette enkle brettet med mat topper alt.»

– Jeg pleier å si at det ble blad og barn på samme dag. Det var den lykkeligste dagen i livet mitt, understreker Ellen og smiler rørt.

Familielykke

Det var på 80-tallet hun møtte Stein Støa. Han ble livspartneren, grunnfjellet og far til barna.

– Jeg fløy høyt, han holdt meg på bakken og var den trygge havnen i mitt liv. 

Sammen fikk de tre barn,  Joachim, Alexander og Gabrielle Margrete. Familien ble midtpunktet. Huset sto alltid åpent – med lange middager som trakk ut i timevis, venner som stakk innom, latter rundt bordet og barn som løp inn og ut.

Et av årets store høydepunkt var bittelille julaften. Da ble huset fylt av folk og duften av Steins chili con carne med spisskummen, tomat og chili. Gryteretten ble et symbol på fellesskapet de hadde skapt.

Da Joachim var fem år, begynte han å miste synet. Diagnosen de fikk to år senere, skulle vise seg å være brutal. Sønnen var rammet av en sjelden, genetisk sykdom som gradvis ville ta fra ham både syn, språk og alle funksjoner bortsett fra hørselen.

«Joachims diagnose er noe helt annet. Det dramatiske er at et helt friskt barn får en alvorlig, genetisk diagnose som det ikke er noe håp for. Den nedadgående spiralen har så mange faser. Ingen vet hvor raskt det vil gå. Når skjer hva? Hvor komplisert vil det bli? 

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.», skriver Ellen i boken «Alt du ikke ser – Livet med Joachim»

Familien bestemte seg for at sykdommen ikke skulle få definere ham. Han skulle oppleve verden. De reiste til Roma og Paris, til Den kinesiske mur og opplevde mange land verden rundt så lenge han kunne se litt og fortsatt kunne gå. 

– Jeg måtte lære meg å se det friske i Joachim, ikke bare sykdommen, forklarer Ellen.

Les også: (+) Barnet mitt er redd for en ansatt i barnehagen. Hva skal jeg gjøre?

Englene på gulvet

Gjennom sykdomsårene var det særlig én gruppe som ble uvurderlige: sykepleierne.

– Heldigvis finnes englene på gulvet. De som tar støyten for oss. Som legger liv og sjel i å yte det aller beste for dem som er syke. De så hele gutten vår, humoren og personligheten hans, hans interesser – der Harry Potter-universet og Løvenes konge sto i sentrum, og de mange reiseopplevelsene han opplevde.

Også Sykehusklovnene ble viktige i Joachims liv.

– De så ham, og spilte på lyd og rytme. De fikk ham til å le midt i alt det vanskelige.

Mot slutten av livet hadde  Joachim sjelden krefter til å forlate Grefsenkollen bolig og avlastning. Men enkelte dager sto ut og ble skrevet ned i dagboken.

«Det er lenge siden Joachim har kunnet besøke oss hjemme i Ullevål Hageby. Han tåler ikke forflytninger like godt som før. I dag har han en veldig god dag. Håret er nyvasket, skjorten strøket. Etter nervepirrende uker på sykehuset med panikkanfall og altfor mye slim i lungene, kan han nå sitte oppreist i rullestolen. 

Han smiler når jeg nevner Den kinesiske mur. Ler ved påminnelsen om den gangen han spiste fritert slange i Beijing, og at jeg ikke orket å ta bilde av at han gjorde det. Jeg forteller også høyt om de seks gangene vi så på  «Løvenes konge» i London. Da lener han hodet inntil meg. «Circle of life» er favorittlåten hans.

Lukten av stekt løk og hjemmelagde karbonader sprer seg lenger bort i gangen. Joachim har alltid elsket mat. Men sushi og froskelår kan han ikke spise lenger. Han får sondemat – næring gjennom en knapp i magen.»

Joachim døde i mai 2020, 26 år gammel.

– Sorgen er uendelig, men takknemligheten like stor. Han lærte oss forskjellen på et vellykket liv og et lykkelig liv, forteller Ellen åpenhjertig.

Les også: Petter Nyquist: – Det har gjort noe med oss som familie

Når grunnfjellet forsvant

Tre år etter at Joachim døde, mistet Ellen også sin elskede Stein – brått og uventet av et massivt hjerteinfarkt.

– Jeg ble enke som 57-åring. Grunnfjellet mitt forsvant. Det vondeste jeg har gjort, var å vekke Gabrielle og si: «Pappa er død.»

Den morgenen ble hjemmet et åsted. Flere fremmede mennesker inne i leiligheten. Politi- folk, leger, ambulansepersonell. Resten av dagen var kaos.

– Det var et mareritt, husker hun.

Om kvelden laget datteren et lite alter på kommoden med passet til pappa, bilder, favorittparfymen og skjerfet, som luktet av ham.

– Den godlukten han elsket, og dette skjerfet. Alteret flyttet hun med seg også til leiligheten vi nå bor i.

Så kom sommeren, med reiser som de egentlig skulle vært på alle tre, til Cannes, Hellas og Dyreparken. Ellen ville avlyse alt, men Gabrielle insisterte. De dro. De gjettet hva pappa ville bestilt på restaurant, lo og gråt om hverandre.

– Jeg kom meg jo gjennom den sommeren faktisk ved at hun var så bestemt.

Deretter fulgte alt det praktiske – å rydde, sortere, ordne. Og alt det som forandret livet hennes over natten: vanene og tradisjonene, stemmen og samtalepartneren gjennom mer enn 30 år som hun stadig var på vei til å ringe. Flyttingen ble et vendepunkt.

– Da jeg flyttet og skapte et nytt liv i en ny leilighet, fikk jeg mer sjelero.

Men tomrommet i hverdagen består.

– Stein var bakkemannskapet mitt, sier hun stille.

Og så er det alle de «første gangene» uten ham: høytider, bursdager, den første julen. De biter seg fast.

Les også: Jørn Lier Horst: – Ser på livet gjennom barneøyne igjen  

Livet nå

Sorgen slipper aldri taket, men den har fått følge av nye hverdager. I dag deler Ellen og Gabrielle livet sitt på Majorstuen, med nye tradisjoner og rasekatten Diamond som tredje medlem i «girlsa».

– Vi har funnet vårt nye liv.

De bygger tradisjoner med en vri: en årlig syrinfest for venninnene, nye påsketradisjoner, og denne julen tar de tilbake en av de kjæreste: bittelille julaften.

Mannen til en av hennes barndomsvenninner har tilbudt seg å stå ved gryta.

– Han har foreslått å ta ansvaret for å lage Steins chili con carne.

Samme oppskrift. Nytt hjem. Et annerledes vertskap, men den samme varmen.

– Det blir selvfølgelig sårt, men også godt. Det går an å ta opp igjen en del av det som var livet mitt, men med en ny vri.

Og så kom jobben som daglig leder i Sykehusklovnene.

– For meg føles det som om ringen er sluttet. Jeg vet hva det vil si å sitte ved en sykeseng, vente og håpe. Nå får jeg bruke hele meg, både som leder, relasjonsbygger og som pårørende selv i mange år, til å gjøre en forskjell.

Hun ser fremover. Fortsatt Ellen fra Stovner, bare med litt flere historier.

– Jeg har måttet tenke og forholde meg til livet på nytt. Og jeg har klart det.