– Jeg gikk inn i en sjokktilstand

Nattens storm har roet seg, men det blåser fortsatt friskt på takterrassen hjemme hos Julie Strømsvåg i Nydalen i Oslo. Barna er levert i barnehagen, og samboer Bjørn er på jobb. Stearinlysene blafrer på bordet, og kaffetrakteren putrer på kjøkkenet, men selv om stormen nettopp har lagt seg, er en frisk bris på vei inn i livet til Julie Strømsvåg.

I løpet av de neste månedene skal nemlig leiligheten selges, familien på fire skal flytte inn i et hus på Kjelsås og Julie skal være programleder for «Bakemesterskapet» på NRK, som spilles inn på en annen kant av landet. Og alt dette skal skje sånn cirka samtidig.

– Innspillingen er i Bergen, så jeg overlater både barna og salget av leiligheten til Bjørn. Midt oppi det hele har dessuten Bjørn og jeg bestemt oss for å starte for oss selv. Nå har vi altså to usikre inntekter på toppen, sier hun og ler høyt.

– Jaja, vi tar hele smøla samtidig. I begynnelsen av året tenkte jeg at det kom til å gå til helvete, men nå ser jeg lysere på det. I en verden som står i brann, er dette tross alt småtterier og ikke annet enn luksusproblemer.

Fra sport til underholdning

Julie Strømsvåg blender perfekt inn i det monokrome interiøret med svart bukse, svart skjorte og blondt hår. Møblene og innredningen går mest i grått, svart og lyst tre, og på veggene henger det store svart/hvitt-fotografier av kjente og ukjente rockestjerner, som for eksempel Julies egen far. 

Det er ikke vanskelig å se for seg at den blonde dama i sofaen en gang hadde flere piercinger og spilte i rockeband.

Det var imidlertid ikke bak synthen at Julie Strømsvåg fikk sitt gjennombrudd – det var som sportsanker på TV2. Hun jobbet i sportsavdelingen i TV 2 i 14 år før hun meldte overgang til Viaplay, og nå er hun tilknyttet NRK. 

Hun kommenterte både fotball, håndball og vinteridrett, men de siste årene har hun også dukket opp som programleder for underholdningsprogrammer som «Fangene på fortet» og «Bakemesterskapet».

Det var opprinnelig Ulrikke Brandstorp som skulle lede «Bakemesterskapet» i fjor, men hun var gravid og fødte to måneder før tiden. Julie ble i forkant spurt om å være backup som programleder, men trodde ikke at det skulle bli aktuelt. Men det ble det. Julie ble oppringt midt på natten og kastet seg på første fly til Bergen.

– Da jeg landet i Bergen 1. mai, var alt stengt. Jeg hadde ingen klær til innspillingen, og håret mitt så ut som et rottereir! Men NRK fikk tak i en stylist, og stylisten kjente tilfeldigvis en som hadde en klesbutikk i byen, og en frisør som kunne fikse håret mitt. 

– Jeg rakk ikke å kjenne på verken prestasjonspress eller andres forventninger – og det var jo bare en fordel. Jeg tenkte på meg selv som et verktøy som skulle dra dette i land og bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjon. Jeg funker heldigvis bra i unntakstilstand!

Les også: Ulrikke Brandstorp: – Vi har tatt et avgjørende grep

Utenfor komfortsonen

At Julie Strømsvåg skulle ende opp på TV – så langt unna sin egen komfortsone – lå ikke i kortene da hun var liten. Hun vokste opp med mamma, pappa og de tre brødrene Jarle, Jeppe og Jone i Kristiansand, og hun var en bekymret jente.

– Som liten var jeg en nysgjerrig, observerende, stille og litt redd jente. Jeg bekymret meg mye for ikke å være god nok. Da jeg begynte på skolen, kjente jeg på prestasjonspresset. Jeg syntes det var tøft, og jeg hadde mye vondt i magen. 

– Selv om jeg var skoleflink, kunne jeg grue meg til alt fra hva vi skulle gjøre i gymmen, til om jeg klarte regnestykkene i mattetimen. Det var et indre press.

– Har du det fremdeles?

– Jajaja, sier Julie og slår ut med armene.

– Det er rimelig fjernt at akkurat jeg begynte å jobbe med det jeg gjør, som handler om å prestere hver bidige dag på jobb. Kanskje det er traumerespons – haha! For hvert steg jeg har tatt karrieremessig, har jeg vært kjemperedd, men jeg gjør det likevel, så jeg er jo jævlig modig også, da. Det skal jeg ha!

Et helt merkelig hus

Julie og brødrene flyttet en del i oppveksten. Foreldrene skilte seg da hun var 8 år. Da moren traff en ny mann, flyttet de fra Kristiansand og til morens nye kjæreste i Stavanger. Etter fire år røyk forholdet, så da bar det tilbake til Kristiansand igjen for den lille familien.

– Mamma var hjemmeværende i mange år, så da vi flyttet tilbake til Kristiansand, var det ikke snakk om hva slags bolig vi hadde lyst på, men hva vi hadde råd til. Hun kjøpte et helt merkelig hus, usett. Ja, det huset var noe for seg selv, sier hun og ler en lang og trillende latter.

Huset lå helt inntil E39, med støygjerder på den ene siden og skog på den andre.

 – Huset var billig fordi det lå på toppen av en lang, bratt bakke uten veiforbindelse. Det var ikke bilvei til huset, men en lang sti opp langs en fjellside. Det var veldig krevende å komme seg opp, og det var et lite helsike på vinteren!

For av og til snør det sinnssykt mye i Kristiansand, og en gang brukte Julie faktisk to timer opp den bakken, erindrer hun. 

– En gang klarte mamma å sette fyr på en frityrgryte, og det ble en del brannskader på kjøkkenet. Jeg husker at vi fjernet alle frontene, men vi monterte dem aldri opp igjen, så da hadde vi plutselig et frontløst kjøkken i noen år. Det var et spesielt hus, men utenfor var en stor og koselig hage der mamma gjorde det fint.

Julie bodde der til hun begynte å studere journalistikk. Da flyttet hun tilbake til Stavanger.

Les også: Isalill Kolpus: – Jeg fant ut at jeg ikke orket det mer

Farlig fall

TV-karrieren til Julie Strømsvåg kunne ha sluttet før den egentlig begynte. Hun hadde bare vært i TV2 i ett år da hun skadet seg stygt under innspiling av en promovideo for TV-kanalen i 2009. 

Julie hang opp-ned og falt rett i bakken. En ryggvirvel brakk, det samme gjorde brystbenet og flere ribben. Før hun ble sendt inn på operasjonsbordet, ga legene beskjed om at de ikke kunne garantere at hun fikk førligheten tilbake.

– Da jeg landet på ryggen, kjente jeg en umiddelbar og ellevill smerte. Det første jeg sa, var at noen måtte ringe en ambulanse. Det kjentes ut som at jeg fikk strøm i kroppen. Smertene var grusomme, men samtidig kunne jeg ikke føle eller bevege beina. 

– Jeg gikk nok inn i en sjokktilstand og fikk problemer med å puste.

En kollega satte seg ved siden av henne og klarte å roe henne ned, erindrer hun.

– Det rare er at tankene mine begynte å dreie seg rundt: «Kan jeg fortsette i jobben? Går det an å komme seg inn i dette studioet med rullestol?» Det var jo helt koko å tenke på det, selvfølgelig, men jeg hadde akkurat fått jobben som programleder for «Fotballxtra» og ble satset på. Dersom det hadde skjedd i dag, hadde jeg tenkt helt andre tanker og hatt et annet perspektiv.

Enden på visa er heldigvis lykkelig.

– Jeg ble operert i løpet av kort tid, fikk førligheten tilbake og kom meg på beina igjen. Jeg må leve med skaden i ryggen resten av livet, men alt er relativt. Når det skjer noe vondt og vanskelig i livet, er det ofte en anledning til å røske opp i ting som også kan bringe med seg noe godt. Ikke minst sette egne, hverdagslige småproblemer i perspektiv.

Julie kom seg på beina og tilbake til TV-skjermen. De neste årene skulle livet stort sett handle om jobb, og jobben handlet i stor grad om reising, lange mesterskap og lange utenlandsopphold. Det var langt i fra rutiner og ikke noe A4-liv.

Så ble hun singel etter et langt forhold.

– Barn hadde aldri vært noe tema i dette forholdet. Jeg hadde verken kjent på lyst eller ulyst, men plutselig kjente jeg: «Oj, jeg har jo lyst på barn!» Da var jeg 36 og singel.

Da han møtte henne

I 2017 var det fotball-EM i Nederland, og Julie var som vanlig på jobb som ekspertkommentator for TV 2. Hennes venninne, tidligere fotballspiller Lene Mykjåland, var også der. Det skulle vise seg at venninnen hadde en plan om at Julie skulle møte en viss Bjørn. «Du Julie, jeg har en kompis ...», prøvde Lene seg. Forslaget ble kontant avvist, men Lene ga seg ikke.

Tilbake i Oslo viste hun Julie et bilde av ham.

– «Oj, han var jo kjekk», tenkte jeg. Da jeg fikk en sms om at de satt på bar på Grünerløkka, dro jeg innom.

Etter en stund måtte plutselig den ene gå, så måtte den andre og tredje gå, og til slutt satt bare Bjørn og hun igjen.

– Den kvelden ble vi brisne og fnisete, og han fulgte meg hjem. Han var veldig tydelig. Han sa: «Jeg liker deg, skal vi gå tur i morgen?» Det var ikke noe spill, og det likte jeg veldig godt. Jeg syntes han var fin og varm, og han hadde verdens fineste smil og snilleste øyne. Han var – og er – rett og slett veldig god å være sammen med.

Det tok ikke lang tid før de ble et par, og tre år senere ble Julie gravid. Sønnen Sam ble født under pandemien i 2020, og Sol kom til verden i 2023. Vips, så ble livet snudd på hodet.

– Det var en stor omveltning å få barn og familie. Fram til det hadde jeg levd et ganske langt voksenliv og blitt vant til det. Livet hadde handlet mye om jobb og karriere, og jeg levde i min egen boble. Enten var jeg oppslukt av det jeg holdt på med, eller så var jeg helt avkoblet. 

– Med ungene har jeg møtt meg selv i døren, sett meg selv i et nytt lys: Livet jeg har levd, barndommen min, meg selv som barn. Det er ganske opprivende, egentlig, men fy søren så mye man lærer! Å helledussen!

Noen ganger kan det være vanskelig å være til stede når ungene vil lese, leke og ha oppmerksomhet, samtidig som det er så mye «skulle, burde, måtte»-mas oppi hodet.

– Av og til trenger jeg to minutter og må bare ta meg en pause på dass, sier Julie og ler.

Selv om det var mer reising i jobben før, må hun fortsatt reise bort i lengre perioder. Hun får dårlig samvittighet når hun drar, selv om hun vet at Bjørn har full kontroll, og at alle har det bra.

– Jeg kjenner på «mum guilt» og skyldfølelse fordi Bjørn får mye ekstra. Men vet du hva Bjørn forteller? At det går mye greiere når jeg er borte, for da er det mindre sutring og søskensjalusi. Vi har ikke noe familie i Oslo. Det er bare oss fire, og det er en enhet som jeg verner om. 

– Når jeg sier at det er stress med salg av leilighet, flytting, småbarn og «Bakemesterskapet» samtidig, er det tross alt luksus-problemer. Vi har hverandre, og vi er så heldige som bor og lever fritt i et fredfullt land, som stort sett plukker deg opp om du havner utpå. De siste årene har jeg tenkt mye på hvor heldige vi er.

Les også: (+) Barna rømte hjemmefra. Vi ble rystet da vi fant brevet

Store kontraster

Julie Strømsvåg er opptatt av det som skjer ute i verden og er særlig engasjert i krigen på Gaza. Hun har flagget meningene sine i sosiale medier, men etter en stund følte hun et behov for å beskytte seg selv og barna mot alt som skjer.

– Verden går av hengslene. Den er så vond og skummel at vi ikke klarer å ta det helt innover oss. Veldig lenge tok jeg altfor mye inn, og for min mentale helse har det bikket litt i perioder. Jeg er ikke tilhenger av å lukke øyne og ører og late som jeg ikke er en del av denne verden, men i perioder har jeg måttet beskytte meg selv og ungene mine. 

– Det ble til at jeg vandret bort og inn i alt som skjedde istedenfor å være til stede. Grunnen til at jeg engasjerer meg for det som skjer i verden, er jo fordi jeg ønsker meg en bedre verden for barna som vokser opp. Og mine barn er her nå – da må jeg være med dem.

Hun synes det har vært ordentlig tøft å stå i.

– Noen ganger har det nesten vært skamfullt å kjenne så sterkt på det fordi jeg samtidig observerer et Norge og et tilsynelatende upåvirket liv her. Men jeg tror at hver og en av oss kjenner på en maktesløshet. Det føles nesten som en umulighet at det kan snu med de regimene og maktpersonene vi har i verden nå.

– Og nå skal du altså lede «Bakemesterskapet». Livet byr på litt av noen kontraster?

– «Det er bare kake og gjærbakst», sier folk, men hvis det er noe vi trenger i livene våre nå, så er det et trygt sted i kaoset. «Bakemesterskapet» handler om helt vanlige mennesker som elsker baking. Det er et fargerikt univers fullt av ekte følelser og engasjement, og folk digger det. Selv jeg, som stort sett kler meg i svart, leker meg med farger. Kanskje det er fordi vi trenger noen små rom og pauser med kos?

En kake til besvær

Julie har lang erfaring med kaker og bakst. Da hun var 15 år, fikk hun jobb på Dampbageriet hjemme i Kristiansand. Det var en hyggelig arbeidsplass med så fine kolleger og så mye godt humør at hun jobbet der i sju år. 

Disse årene var hun også veldig populær blant brødrene sine. De gangene hun stengte bakeriet, var det nemlig lov å ta med seg litt bakevarer hjem. Da vanket det gjerne en berlinerbolle eller to på de hjemme.

– Er du en baker selv?

– Jeg er ingen stor baker. Jeg kan slenge sammen et enkelt brød, men nei. Til jul lager jeg gjerne biscotti, og jeg kan lage en gulrotkake som er ganske god, men det er vel det. Jeg har ingen spesialiteter eller hemmelige oppskrifter. Ikke har jeg noen store kakefadeser heller, men vi har en god kakehistorie i familien.

Julie lener seg fram i sofaen og smiler.

– Da mamma og pappa giftet seg, ble det laget en bløtkake som sto på kjølerommet hjemme hos besteforeldrene mine. Da brudeparet skulle kutte kaken, åpnet den seg, og ut tøyt det masse svarte, små sukkermaur, sier hun og ler.

– Det var ei kjøttfull kake!