– Vi har tatt et avgjørende grep

Ulrikke Brandstorp (30) sprekker opp i et bredt, imøtekommende smil idet hun åpner døren. 

Stemmen er lav, nesten hviskende, mens hun varsomt demper entusiasmen til den logrende storesøsteren i huset – den engelske staffordshire bull terrieren Onyx, som tydelig mener gjester er dagens store begivenhet.

Klokken har så vidt passert ti, men lille Timotheus (10 måneder) har allerede lagt seg for dagens første hvil.

– Han sover alt fra 30 minutter til to timer. Så vi får håpe han ligger og lader en liten stund nå, sier Ulrikke med et varmt smil.

Snart fire 

Inne i stuen dufter det av nytraktet kaffe. Leiligheten på Majorstuen har vært familiens midlertidige hjem siden i høst. Her flyttet de inn etter de første månedene som nybakte foreldre – en periode som ble tilbrakt under samme tak som Ulrikkes foreldre.

– Å flytte hit var en liten game changer for oss som familie. Vi trengte den luften til bare å være oss, sier hun.

Mens hverdagen utspiller seg her, midt mellom kaffekopper, babyleker og byggeplaner, er de samtidig i full gang med totalrenoveringen av den over hundre år gamle villaen de falt pladask for i 2024. Der håper de – forhåpentligvis allerede før jul – å begynne å samle minner som en familie på fire.

Ja, du leste riktig. Lille Timo var bare åtte måneder gammel da nyheten kom: En ny liten verdensborger er på vei.

Ulrikke stryker seg varsomt over magen og smiler varmt.

– Han her var veldig planlagt. Vi ønsker en stor familie, gjerne tre barn, om det er opp til meg.

Ulrikke kikker ertende bort på Oskar, som med kroppsspråk viser tydelig at to er nok.

– Men vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle sitte på første forsøk, også denne runden! ler hun hjertelig.

Les også: Ulrikke Brandstorp : Fra Tinder-date til drømmehus og barn

Kos og kaos

Ulrikke var på juleturné da det dukket opp flere tegn på at noe var i gjære. Hun begynte å snuble i setninger, sovnet nesten under en konsert og fikk dilla på grillpølse med potetstappe.

– Det var akkurat den samme cravingen jeg hadde forrige gang jeg gikk gravid. Så om de testene jeg tok på hotellrommet den morgenen i Sandnes ikke hadde vært positive, hadde jeg begynt å lure om det var noe alvorlig galt med meg!  

Hun trekker litt på skuldrene når hun snakker om timingen.

– Og til de som reagerer: Ja, det er litt kaos rundt oss nå. Vi har allerede en liten og renoverer et hus. Men vi tenker at kaos er det uansett – og vi har så mye kjærlighet å gi. Og så er vi heldige som har foreldre og venner som stiller opp for oss.

Det kreves som kjent en landsby for å oppdra et barn. Hverken Ulrikke eller ektemannen Oskar Nordberg Brandstorp (31) er redde for å strekke ut en hånd når hverdagen blir tett.

– Jeg tror det er et problem i dagens samfunn at mange er veldig opptatt av å klare alt selv. Man er redd for å invadere og ta for mye plass.

Det er også tett flettet sammen med hvilke verdier de ønsker å viderebringe til barna.

– Vi er opptatt av å hjelpe hverandre og se hva vi kan bidra med for at den andre får en enklere hverdag. Og vi ønsker å videreformidle verdien av å se og inkludere andre mennesker.

Det er nettopp derfor de også er opptatt av tradisjoner – av de små ritualene som samler folk rundt samme bord. Og det er også derfor de har drømt om det store huset.

– Vi vil ha et sted hvor absolutt alle får lov til å være med hjem etter skolen. Vi drømmer om å være et samlingspunkt, og det skal alltid være middag til alle.

Les også: Ulrikke Brandstorp: – Jeg gråt meg ferdig og sa til meg selv at nok var nok

Påsketradisjoner

Vårlyset siver inn gjennom de store vindusflatene og lander mykt over barnesengen som har fått hedersplassen midt i stuen. Ved den lyse sofagruppen – i et temmelig modig fargevalg, om vi får si det – har påsken allerede flyttet inn. Gåsunger, påskeliljer og tulipaner bærer med seg et stille løfte om lysere tider.

– Påske har, siden vi møttes under covid-pandemien, bestått mye av renovering. Det har nesten blitt en familietradisjon, ler Ulrikke, som har vokst opp i en familie der oppussingsprosjekter nærmest behandles som sesongidrett.

– Men er det ikke et renoveringsprosjekt på gang, drar vi helst på hytta på Haglebu. Da kler hele familien seg i påskedrakter og setter utfor på ski. Ett år manglet vi en drakt – så da ble også julenissen med i alpinbakken, sier Ulrikke og ler rått! Jula varer tross alt helt til påske.

Rebus, brettspill, Kvikk Lunsj, Solo og ostepølser på grillen. Familien Nordberg Brandstorp følger den norske tradisjonssoppskriften når det kommer til påskefeiring, og det er også slik de ser for seg fremtidens påsker sammen med barna.

– I år må vi nok prioritere renoveringen, men vi gleder oss til de påskene hvor vi kan være samlet på hytta som familie. 

Hun smiler, og kikker bort på Oskar som har slått seg ned sammen med oss.

– Det viktigste er å skape litt magi rundt påsken. At det ikke bare blir nok en helt vanlig hyttetur, supplerer han.

Les også: Simon Nitsche: – Får tips til gifteringer

Uventet vending

Bare uker etter at årets påske er rundet av, venter et nytt høydepunkt i kalenderen. 1. mai fyller lille Timotheus ett år. Med det har det gått et helt år siden livet tok en uventet vending for den lille familien.

Den gangen befant Ulrikke seg i Bergen. Hun gledet seg til å gå i gang med sin tredje sesong som programleder for «Bakemesterskapet» på NRK.

Men skjebnen hadde andre planer. Natten før innspillingsstart – to måneder før termin – ble hun hentet i ambulanse ved legevakten i Bergen. Det hun bare timer tidligere var overbevist om var ubehagelige kynnere, viste seg å være noe helt annet.

– Jeg har ekstremt høy smerteterskel og hadde jo aldri født før. Da jeg til slutt kontaktet legevakten, var det egentlig bare fordi jeg innså at jeg ikke kom til å få sove med disse smertene. Og jeg skulle jo opp på innspilling dagen etter, forteller hun.

Det var først da hun plutselig kjente hodet til lille Timo, at det virkelig gikk opp for henne hva som var i ferd med å skje.

Hun var i ferd med å føde.

Og Oskar befant seg på andre siden av landet.

– Mitt første fokus var å få ringt Oskar. Det eneste jeg fikk sagt, var: «Du må komme deg hit – du blir far nå!»

I andre enden av telefonen tok det noen sekunder før budskapet sank inn. Så spratt Oskar opp av sengen, pakket tre boksere i en bag og fikk låne svigermors bil for å sette kursen over fjellet mot Bergen.

På sykehuset gikk alt i et tempo få kan forestille seg. Det tok bare 40 minutter fra Ulrikke ankom sykehuset, til hun hadde den lille gutten i armene.

– Da jeg hørte ham gråte første gang, kjente jeg det stakk litt i meg. Nå skulle Oskar vært her. Dette skulle vi oppleve sammen. Samtidig fødte jeg under trygge omgivelser, og Timotheus var aldri i noen fare. Han var en sterk liten gutt. Jeg var aldri redd – bare takknemlig.

46 mil senere sto Oskar i døråpningen på sykehuset.

– Jeg skalv som et aspeløv, ler han.

Det første blikket falt på den lille gutten som lå i den åpne kuvøsen.

Deretter på Ulrikke.

– Hun hadde sprengt blodkar i hele ansiktet og så litt ut som en vampyr. Jeg var egentlig litt i sjokk, innrømmer han.

Så fikk han den lille gutten – drøye to kilo og 44 centimeter – lagt på brystet.

– Da gråt vi begge to. Det var et utrolig fint øyeblikk. Det har vært en gave å bli foreldre.

Les også: Allerede på sykehuset merket de at Eleah var spesiell: – Det første sykehuset kommenterte

Sykehusbobla

Starten på familielivet ble ikke helt slik de hadde sett det for seg.

De første ukene besto av åpen kuvøse, ledninger, sondemating og tett oppfølging fra helsepersonell. Likevel sitter de igjen med varme minner fra tiden på Haukeland sykehus.

– De tre ukene sammen der brakte oss bare enda nærmere hverandre. Vi har aldri hatt så mye tid sammen – bare oss – bortsett fra da det var covid og vi var nyforelsket. Selv om det var både opp- og nedturer på sykehuset, sitter vi igjen med gode minner, sier Ulrikke.

Hun smiler.

– Vi har blitt mye flinkere til å løfte blikket og se hverandre.

Tre uker og tre dager etter fødselen fikk de omsider ta med seg den lille gutten hjem – over fjellet.

Det var først da det virkelige familielivet begynte.

– Den litt rare starten gjorde at jeg brukte tid på å kjenne meg trygg som mamma – og finne ut av hvem vi var som foreldre. På sykehuset er det jo ikke du som har hovedansvaret for barnet ditt, det er sykepleierne. Hjemme sto vi plutselig på egne ben. Da er det lett å bli litt usikker.

Ved siden av henne legger Oskar en hånd over ryggen hennes.

– Du har vokst veldig som mamma, sier han rolig og legger til:

– Det er tydelig at du har blitt mye tryggere i deg selv – og i rollen.

Les også: (+) Søsteren min ødelegger mammas siste leveår

Tett oppfølging

Hvorfor det endte med både prematur- og styrtfødsel, har legene aldri kunnet gi noe sikkert svar på. Ulrikke er konisert (lite gynekologisk inngrep red.anm), men det finnes ingen bekreftet sammenheng mellom det og en eventuell prematur fødsel.

Når paret nå venter enda en liten gutt med termin i august, følges hun likevel tett opp av helsevesenet.

– Vi har allerede hatt gode samtaler med svangerskapslege på Rikshospitalet. Jeg er satt på blodfortynnende og skal begynne på hormoner som skal styrke slimproppen og livmorhalsen. Og så kommer jeg til å være inne til jevnlige kontroller av livmorhalsen, forklarer Ulrikke.

Likevel nekter hun å la bekymringene få for mye plass. Det ligger ikke i hennes natur.

– Vi hadde en så fin erfaring sist, så vi prøver å ikke stresse oss opp. Hvis jeg går rundt og er redd hele tiden, tror jeg heller ikke det er bra for barnet, sier hun.

Det er lett å forstå hvorfor de snakker om det første året som en virvelvind. For plutselig sitter de her. Rundt et kjøkkenbord på Majorstuen, med en snart ettåring som sover søtt i sengen sin – og en ny liten gutt på vei.

Ulrikke trekker pusten dypt og lar hånden hvile over magen.

Det er nesten litt vanskelig å forstå at det bare er ett år siden hun lå på en fødestue i Bergen, mens Oskar kjørte over fjellet i panikk.

Nå føles det hele som en blanding av et eventyr og et lite mirakel. På veien hit har de tatt noen viktige valg for å ivareta hverandre og relasjonen.

– Vi har tatt et avgjørende grep, og det er at vi har lagt bort telefonen. Den er en brems i så mange forhold og familieliv. Vi spiller heller brettspill, ser på hverandre og prater sammen på kveldene. Det har vi gjort for oss, og for barna våre.

Hun maler et bilde av hjerteskjærende scener, hvor et lite barn jobber iherdig md å få blikkontakt med egne foreldre – for så å gi opp.

– Herregud, han vokser nærmest foran øynene på oss. Jeg vil ikke se tilbake og angre på at jeg ikke var mer til stede i de øyeblikkene.

Les også: Roger og Victoria sa opp jobbene og flyttet til skogs

Høststorm

Å være til stede med hele seg har blitt et slags stille mantra i hjemmet deres. Samtidig er Ulrikke fortsatt mer enn «bare» mamma. Hun som gjennom store deler av livet har vært vant til å sjonglere rollene som artist, skuespiller, TV-profil og innholdsskaper – ofte alle på én gang.

Hun ler litt av seg selv.

– Jeg blir klin gæren av å gå hjemme uten å jobbe. Det kribler i hele kroppen. Jeg er ikke skapt for det. Når jeg er ute, er kreativ, fikser og ordner litt. Da er jeg mye mer til stede i det vi gjør sammen etterpå. Da er jeg en bedre mamma for Timo.

«Bare vent», sa mange før hun ble mamma. «Når du får barnet ditt i armene, vil alt endre seg.»

Men Ulrikke er fortsatt den samme. Ønsket om å stille opp på jobb som programleder for «Bakemesterskapet» – også etter fødselen – forsvant ikke.

– Jeg skulle ønske folk var flinkere til å respektere at vi ønsker ulike ting. Samfunnet hadde vært et mye finere sted om vi var rausere med hverandre. Da jeg sa at jeg ønsket å dra tilbake på jobb etter fødselen, var det enkelte som kalte meg en dårlig mor. Hvordan kunne jeg ville jobbe når jeg nettopp hadde fått et prematurt barn?

Hun trekker pusten dypt før hun fortsetter:

– Det var jo ikke som om jeg skulle forlate barnet mitt alene. Pappaen hans, mormoren og hele nyfødtintensiven ville vært der og passet på ham.

Ved siden av henne sitter Oskar stille og lytter. Han lar hånden gli over ryggen hennes – en liten, nesten umerkelig bevegelse. Den typen gest som bare oppstår mellom to mennesker som har stått i noen stormer sammen.

Debatten som fulgte i fjor høst etter at det ble kjent at Ulrikke ikke fikk fortsette som programleder for «Bakemesterskapet», sitter fortsatt i kroppen. 

– Oskar var mye opptatt i huset da det sto på som verst. Jeg satt alene hjemme med Timotheus, og det ringte sikkert nitten journalister på en gang. Jeg spiste ikke og sov ikke på to uker. Hver gang telefonen vibrerte, ble jeg kvalm, sier Ulrikke.

Oskar ser bort på henne.

– Det var en tung tid. Det var ekstremt tøft å se henne stå i det, sier han rolig.

Han trekker litt på skuldrene.

– Samtidig kunne jeg ikke vært stoltere over at hun tok kampen.

Ordene henger et øyeblikk i luften mellom dem. For midt i stormen kom også noe annet. Meldinger. Hundrevis av dem. Kvinner som fortalte at de frykter å få barn – fordi de er redde for hva det kan gjøre med karrieren deres.

Det gjorde Ulrikke enda sikrere på hvorfor hun tok kampen.

– Jeg ville gjort det igjen og igjen, selv om jeg risikerer å bli stemplet som en bråkmaker i bransjen. Dette handlet ikke bare om meg. Det handlet om alle de kvinnene som velger bort barn fordi de er redde for å miste jobben.

Hun smiler svakt.

– Og tenk om jeg en dag får en datter.

Les også: (+) Min voksne datter sløser bort livet sitt

Nytt kapittel

Ved kjøkkenbordet har praten blitt roligere. Kaffekoppene er nesten tomme, og vårlyset har flyttet seg et par centimeter over gulvet.

Så høres det plutselig entusiastisk babling fra rommet ved siden av. Fra barnesengen titter en lyslugget liten fyr opp – smørblid, energisk og tydelig ferdig med dagens hvil. Timotheus strekker armene i været som om han vil omfavne hele verden på én gang.

Ulrikke ler lavt og reiser seg fra stolen. Oskar følger etter.

Det er slik dagene deres er nå: litt kaos, mye kjærlighet – og stadig et nytt kapittel på vei.