Barna rømte hjemmefra. Vi ble rystet da vi fant brevet

Jo og jeg var gift i 12 år, og jeg hadde lenge tenkt at jeg ville skilles. Barna holdt meg igjen, og tiden gikk. Jeg var misfornøyd med ekteskapet, mest fordi jeg ikke syntes vi kunne snakke ordentlig sam­men. Mesteparten av tiden gikk til å organisere hverdagen. 

Hver gang jeg foreslo at Jo og jeg skulle gjøre noe sammen, var han negativ. Og det til tross for at jeg flere ganger sa at det var viktig å få litt mer tid for oss selv, som voksne.

For to år siden valgte jeg å gå. Jo ble veldig overrasket. Han hadde overhodet ikke tatt signalene mine, og jeg skjønte at bruddet også var et veldig nederlag for ham. 

Han ble såret, sint og forferdelig bitter Skilsmissen utviklet seg til en skikkelig skittentøyvask, vi kranglet om alt. Ikke minst om barna. Ingen av oss var flinke til å skjerme dem mot stridighetene.

Jeg ønsket at vi skulle ha delt omsorg, og at barna skulle bo annenhver uke hos hver av oss. Jo var uenig og gjorde det han kunne for å spolere alt jeg forslo.

Det endte med at barnas samvær ble satt til annenhver helg hos faren, og selv da fikk Jo mulighet til å avlyse samværet. Det var hans måte å ta hevn på. Å gjøre meg så bundet av barna som mulig. Han snakket også svært negativt om meg til barna.

I fjor ble Tessa konfirmert, men det ble aldri den glade begivenheten hun hadde sett frem til. 

Jeg hadde sendt invitasjoner til Jo og hele familien hans, men to dager før den store dagen sendte de avbud alle sammen. Jeg skjønte at det var Jo som sto bak.

Tessa var fryktelig skuffet og lei seg. Hun savnet faren sin og besteforeldrene på konfirmasjonsdagen. Jo tenkte nok ikke over at han straffet sin egen datter, målet hans var å ramme meg.

I ettertid viste det seg at boikotten av selskapet handlet om at jeg skulle betale alt alene. Han skulle så visst ikke spleise på selskapet så lenge ingen fra hans familie hadde vært der. Og jeg hadde jo heller ikke diskutert utgiftene med ham i forkant, så hvordan kunne jeg forvente noe da, hevdet han triumferende.

Jeg var oppgitt og ofte irritert på Jo. Og alt dette fikk selvsagt barna med seg. Så kom den første fredagen i ­barnas sommerferie. De skulle være hos meg den helgen. 

Da jeg kom hjem fra jobb fredag ettermiddag, var det merkelig stille i huset. Ingen av barna var hjemme, noe jeg syntes var underlig, for vi hadde avtalt en deilig middag så fort jeg kom fra jobb.

 Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Barna tok et valg

På rommene deres var det ryddig og ikke spor av at noen hadde vært der. Tilbake i stuen oppdaget jeg brevet på spisebordet, et langt og tettskrevet brev fra Tessa. Sjokkert satte jeg meg ned og leste. 

Hun og Terje orket ikke mer, sto det. De var lei av kampen mellom Jo og meg, og de orket ikke lenger å forholde seg til bitterhet, krangel og stygge ord mellom oss. 

Sammen med brevet lå fem bilder som hun hadde funnet i gamle album. På fotografiene var vi sammen som familie.

De smilende ansiktene vitnet om lykkeligere tider. Tessa henviste til den tiden og skrev mye om hvor slitsomt det var for henne og Terje å være mellom barken og veden. «Jeg synes vi for­tjener en bedre oppvekst, og det er dere to som har ansvaret for at vi får det», skrev hun.

Hun hadde tatt med seg konfirmasjonspengene og Terje, og de ville ikke komme hjem før Jo og jeg hadde snakket sammen og funnet en løsning. 

Hun opplyste også at hun hadde skrevet et tilsvar­ende brev til Jo. «En av dere får sende meg en melding når dere har ryddet opp i problemene», skrev hun. 

Hun gjorde det klart at hun og broren ville være på rømmen helt til vi fant en løsning. Alt var bedre enn kranglingen og uvennskapet vårt, mente 15-åringen Tessa. Terje var ikke mer enn 12 år, men visstnok helt enig med søsteren.

Jeg ble helt satt ut. 

Tessa skrev på en moden måte, og jeg ble rørt av tankene og følelsene hennes. Og jeg måtte innrømme at jeg aldri hadde tenkt på hvordan alle problemene mellom Jo og meg gikk ut over henne og broren. 

Jeg ante ikke engang at hun hadde fått med seg så mye som hun beskrev i brevet, for der nevnte hun flere episoder som hadde ført til krangel mellom Jo og meg, og hun kom med flere opplagte løsninger. Nederst på brevet hadde både hun og Terje skrevet navnene sine.

Jeg var nødt til å ringe Jo, og denne gangen ringte jeg med gråten i halsen. Han hadde nettopp lest sitt brev og sett på bildene, og han innrømmet at det var som å få et slag i magen. Barna våre hadde rømt, og vi visste ikke hvor de var.

Jo kom hjem til meg et par timer senere, hele settingen føltes rar og annerledes. Barna våre var borte, og som utgangspunkt for samtalen vår hadde vi det alvorlige, veslevoksne brevet pluss familiebildene Tessa hadde lagt med.

Merkelig nok klarte vi å holde oss til saken uten å krangle hele denne lange kvelden. Det var første gangen vi snakket ordentlig sammen etter skilsmissen, alle telefonsamtalene våre hadde endt med at en av oss slengte på røret i raseri.

Nå ble vi enige om å se fremover og gjøre det Tessa ba oss om, nemlig skape en bedre hverdag for oss alle. 

Vi lot Tessa og Terje være borte i ett døgn. Da hadde Jo og jeg fått snakket ut og diskutert en rekke problemstillinger. 

Vi ble enige om å bestille time hos familierådgiver og inkludere barna i samtalene. Vi trengte å gjøre det sammen, alle fire. Og vi trengte en person utenfra til å se rollene våre mer tydelig enn hva vi klarte selv.

Lørdag ettermiddag sendte både Jo og jeg melding til Tessa om at vi var blitt enige om forskjellige ting, og at vi også hadde bestemt oss for at hele familien skulle gå til familierådgiver. 

Hun og Terje skulle bli hørt i de bestemmelsene som ble tatt videre. «Kom hjem, barna mine», skrev jeg. «Pappa og jeg har snakket masse. Vi har ikke kranglet en eneste gang.»

Jeg var lettet da jeg kunne hente barna på jernbanesta­sjonen. Det var så godt å se at de var like hele, og at det ikke hadde skjedd noe med dem. Jeg hadde vært livredd helt fra jeg leste brevet, samtidig måtte jeg stålsette meg og følge det Tessa hadde bedt om.

Jeg hadde trodd at barna hadde vært hos noen kjente, men de hadde tatt toget til Oslo og sovet på hotell. På fredagskvelden hadde de gått på kino, og vår fremmelige datter hadde tatt med lillebroren på italiensk restaurant.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Rådgiveren ga klar beskjed

Det gikk noen uker før vi fikk time hos familierådgiver, men disse timene var verd å vente på. Både Jo og jeg fikk passene våre påskrevet så det holdt. Vi hadde gjort det meste feil da vi gikk fra hverandre. Vi burde ha snakket mer med barna den gangen, og vi burde ha skrevet ordentlige avtaler. 

Det dårlige samarbeidsklimaet oss imellom hadde låst hele situasjonen, og så gikk tiden med krangling og uenighet. Det aller viktigste nå var at vi begge var villige til å legge alt det gamle bak oss og la det bli liggende der.

Sammen med rådgiveren klarte vi å bli enige om en rekke ting, og vi laget nye avtaler som vi begge måtte skrive under på. Det handlet om alt fra penger, samvær, ferier og ansvarsområder.

Vi var der både alene Jo og jeg og sammen med barna. 

Rådgiveren sa at tenårings­tiden er såpass krevende at barna trenger begge foreldrene like mye. De trenger også ro rundt seg, fordi det er så mye som skjer i livet deres både med venner, skole og viktige valg. 

Rådgiveren hjalp Jo og meg til å innse at ting ikke bare handlet om ham og meg, men om våre roller som foreldre. Og at Tessa og Terje faktisk er den eneste grunnen til at vi skal ha kontakt og samarbeide.

Nå har det gått noen måneder, og alt fungerer mye bedre. Tessa og Terje er fornøyde slik det er nå. Selv snakker jeg aldri mer negativt om Jo til dem, og jeg er nøye på at av­talene våre overholdes. Det samme gjelder Jo.

Fremstøtet til Tessa var virkelig en tankevekker for oss begge. Vi fungerte mest som fiender og hadde en maktkamp gående. I denne kampen så vi bare oss selv. Barnas rolle ble underordnet.

I dag kan jeg smile litt av barnas flukt. Men jeg vet at det var en alvorlig beslutning for Tessa da hun også tok med seg Terje. 

Sammen var de sterke, og sammen klarte de å skape en forandring. Og jeg er veldig glad for at Jo og jeg sammen har klart å skape bedre vilkår for barna våre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.