Julie Brodtkorb og fostersønnen Danial: – Jeg var det eneste voksne mennesket han sa at han stolte på

Tøff, sporty, kunnskapsrik og dyktig er ord som ofte brukes om Julie Margrethe Brodtkorb (51). Firebarnsmoren er mest kjent som stabssjef og rådgiver for Erna Solberg, og har i de siste årene vært avbildet i media i gul kjeledress når hun som administrerende direktør har frontet maskinførernes sak gjennom Maskinentreprenørenes Forbund.

Privat er hun først og fremst forbundet med raushet og en varm tilstedeværelse. Hvis hun kan, deler hun gjerne hva som har vært, og er, krevende.

Hun gjør det i håp om at det kan gi hjelp eller trøst til andre, men også for å synliggjøre at livet ikke er bare lett for noen.

– Alle som har levd en stund, har sitt. Jeg blir sliten av glamoriseringen og glansbildefremstillingene folk ofte gir i sosiale medier. Vi trenger en mottrend som minner om at det er helt vanlig å ha det tøft i perioder, sier hun.

Se video: Tarjei Svalastog: – Gleder meg til å se Christer Falck i gamlehjemmet

Vi ser henne hoppe baklengs militærstup i kaldt vann på TV, og det skyldes fostersønnen. Han hadde et ønske om at de skulle bli enda nærmere knyttet gjennom å delta som et team. «Det er ingen selvfølge for et fosterbarn å ha fosterforeldre med seg inn i voksenlivet, og jeg vil vise deg at du også kan trenge meg», sa han.

I mange år har Julie (51) kalt sin egen familie «lappeteppefamilien». Det er et bilde på flokken hun elsker, bestående av biologiske barn, fosterbarn, bonusbarn, samboer og to hunder. Helt siden Danial (20) var ni år gammel, har han vært en viktig del av den.

Fortsatt bor han hjemme, og det gjør også hennes tre biologiske barn, pluss hennes samboer og hans barn. Altså er de til sammen syv personer i huset.

– De beste øyeblikkene i livet mitt er når vi alle er samlet. Når barna tar med kjærester og venner hjem og vi er rundt hverandre, føler jeg meg lykkelig, sier mammaen og smiler.

Alenemor og beredskapsmor

Hvordan hun ble fostermor, er en lang historie. Danial spilte på hennes sønns fotballag og var noen ganger med hjem til dem. For å dra kortversjonen, så ble alenemoren Julie plutselig beredskapsmor, og etter noen runder og flere forsøk på å finne et permanent hjem til niåringen endte han opp hos dem på permanent basis. Alt dette begynte i 2014, mens hun var statssekretær ved Statsministerens kontor og sto i store og krevende arbeidsoppgaver.

– Jeg var det eneste voksne mennesket han sa at han stolte på. Det gjorde det lett å si ja da en endelig avgjørelse måtte tas. Det skal sies at det lokale barnevernet fulgte oss fantastisk opp, konstaterer hun.

Nå heier hun på Danial, som bor hjemme for å spare penger til å bli Rema-kjøpmann. Og etter at de kom hjem fra «Kompani Lauritzen», har de hatt enda mer å snakke om. Det er som om det har kommet en ny dimensjon fordi de vet mer om hverandres tanker og personlighet.

Avhengig av trygghet

For Julie ble det en skjellsettende opplevelse å komme inn i den militære settingen.

– En av de viktigste erfaringene jeg fikk, lærte meg at jeg fungerer best når jeg opplever at lederen min ønsker meg vel. Uten å avsløre for mye kan jeg nok si at Fenriken gjorde meg usikker. Jeg lærte også hvor dårlig frykt fungerer som rådgiver. Når den tok overhånd, ble selv enkle oppgaver vanskeligere enn de burde være. For Danial, som er vant til å se meg som den sterke og trygge i familien, var det uvant å være vitne til en så redd utgave.

Før hun ble fostermor, hadde hun sett på sin egen oppvekst som noe helt naturlig. Hun hadde en mor og far som ga trygghet og alltid ville hennes beste. Som sto på for henne, samme hva.

– Nå ser jeg mye tydeligere hvor privilegert jeg var. Mamma var tannlege og pappa overlege. Jeg hadde en storebror, og vi bodde på Singsaker i Trondheim og hadde det beste utgangspunktet.

Til tross for dette ble det stor og tung motgang i Julies tilværelse. Da hun begynte på skolen, klarte hun ikke å lære å lese og skrive. Alt ble feil.

– Jeg husker veldig godt at jeg skulle lese høyt fra en stil jeg hadde skrevet, og at jeg sa Dritadu i stedet for Britabu. Lykkeligvis hadde jeg en lærerinne som gjorde en veldig god jobb med å skjule for de andre hvor hardt jeg slet. Dysleksien ble oppdaget tidlig, og moren min gjorde en fantastisk innsats med å gjøre lærebøkene tilgjengelige for meg gjennom lydkassetter. Hun leste inn alle lærebøkene og satt også og hjalp meg med skolearbeid hver eneste helg for at jeg skulle klare å henge med i pensum, minnes hun.

Ordblindheten

Julie stopper opp i historien om barndommen. Ordene blir hengende i luften litt før hun fortsetter.

– Jeg ble utredet i PP-tjenesten. Da diagnosen ble gitt, sa mamma: «Du har noe som heter dysleksi. Det betyr bare at du lærer annerledes enn andre.» Jeg tror jeg tok imot det på en bra måte, men sommeren etter skjedde det som endret alt, og som har fulgt meg gjennom livet. Faren min skulle i et øyeblikk mellom to menn fortelle bestefar om lærevanskene mine. Jeg var på et annet rom og overhørte at bestefar spurte: «Tror de hun er evneveik?»

Selv om hun bare var ni–ti år gammel, visste hun betydningen av ordet, og plutselig kom det en frykt inn i livet som ble skjellsettende.

– Det gikk bra med meg på skolen. Jeg lærte leksene utenat, ble en mester i å lære utenat, og læreren min, Torill Røsok, så mine styrker og ga meg hovedrollen som Snøhvit i et skuespill, blant annet. Jeg elsket å skrive, og hun lot være å merke feilene med rødt. Hun laget også en plakat med ordene jeg slet mest med å få riktig, og den ble hengt på veggen hjemme. Men likevel …

Fortsatt, mer enn 40 år senere, kan hun rammes av usikkerhet på grunn av bestefarens ord. Det var en annen tid, og dysleksi var ikke veldig kjent. Han mente ikke å stemple eller snakke henne ned, det vet hun. Men selv har hun tenkt: Hva om jeg er dum?

– Ennå kan jeg rammes av en slags akutt frykt for at «sannheten» skal avsløres. Det kan skje hvis jeg skal holde et stort foredrag eller innlegg. «I dag er dagen da de andre oppdager det», er en tanke som stjeler plass. Det har aldri sluppet taket helt.

Hun puster dypt inn. Motgang, hva gjør det med oss? Hun vet at dysleksien også har vært en drivkraft. Fordi hun har den, forbereder hun seg bedre, setter seg mer inn i ting, møter bedre forberedt.

Når ting stues vekk

I «Kompani Lauritzen» gjorde hun mange nye erfaringer. En av dem var at gamle traumer ikke kan stues vekk. Har du kapslet dem inn, kommer de frem på det mest uegnede tidspunktet. I hennes tilfelle midt i et TV-program.

I vår kom hun inn på dette i radioprogrammet «Sommer i P2». Lytterne fikk vite at hun har vært utsatt for vold i nære relasjoner, og at det ble virvlet opp, uten at hun egentlig ønsket det.

Når og hvor det skjedde, nevnes ikke, bare at det er vondt, og at det ikke var faren til hennes tre barn.

– Jeg har vært i to forhold der jeg godtok vold og opplevde det mange medsøstre dessverre også har opplevd. Det starter ikke med vold i slike forhold. For meg var det forhold der jeg over tid opplevde den andre som raus, varm og trygg. Når det vonde skjedde, følte jeg at det var min skyld, og jeg bestemte meg for aldri å fortelle det til noen. «Det er din skyld at menn slår deg», sa jeg til meg selv. Og vet du, da jeg gikk videre, trodde jeg ikke at jeg hadde traumer.

Ikke engang samboeren hadde fått vite det, og da hun bestemte seg for å fortelle det, var hun redd han skulle se annerledes på henne.

– Etter Kompani Lauritzen følte jeg at jeg måtte la samboeren min få vite om traumene. Jeg tok motet til meg i påsken og sa det som gjør alle menn nervøse: Kan «vi gå en tur og prate om noe?» Heldigvis så han ikke annerledes på meg og var kun spørrende til én ting. Hvorfor hadde jeg ikke fortalt dette før? Mitt ærlige svar var at jeg hadde fortrengt det fordi jeg har følt på en enorm skam over at jeg fant meg i det.

Vant til å kjempe 

«Å løpe er fint, men løper du hver dag, løper du fra noe», sies det. I alle år har Julie løpt. Hun ser nå at taktikken har vært å ha det så travelt at hun ikke har hatt tid til å tenke for mye.

I Kompani Lauritzen ble hun minnet om at det er bedre å kjenne på de vanskelige tingene og ta tak i traumer.

– Jeg er glad jeg fikk oppleve dette, men synes det er vanskelig at det skjer på TV, sier hun og legger til at hun er blitt flinkere til å prioritere hvem hun tilbringer tiden med. Helst vil hun være sammen med personer hun kan dele motgangen og utfordringene med.

Plutselig snakker vi om hvor tøft det var da hun ble alenemor til tre. Hun var leder for Høyres kvinneforum, men hadde ingen fast jobb. Det var en krevende periode, det også.

– Når motgangen har kommet i voksen alder, har jeg hatt nytte av motgangen jeg fikk som barn. Jeg har jo vært vant til å kjempe, og har erfart at hvis jeg kjemper, så kan jeg få ting til likevel. Og hvis jeg ikke får det til, vel, da går det kanskje neste gang. Etter studier er det hvor hardt du står på som avgjør om du lykkes, stort sett. Og det har jeg passet på å si til barna mine, sier hun.

Linda fikk hjerneslag under fødselen