Åpner opp om sykdommen: – Hun var helt avgjørende

Costa Brava bader i ettermiddagssol. Bølgene slår dovent mot stranden, og sammen med familien har Jarl Magnus Riiber (28) for første gang kjent på roen i livet etter toppidretten.

– Her har jeg fått et etterlengtet pusterom der vi har fått tilbringe tid sammen som familie. Det har vært konstant stress siden jeg la opp i vinter, og endelig har jeg kjent litt på hvilepuls. Det håper jeg det blir enda mer av fremover, smiler Jarl Magnus.

Han betrakter datteren Ronja (5½) og sønnen Birk (1½), som løper euforisk rundt på stranden – med «onkel» Mush, Mushaga Bakenga, som ivrig lekekamerat.

Overrasket alle

Da Jarl Magnus kalte inn til pressekonferanse i januar i fjor, var det få som ante hva som ventet. De oppmøtte fikk nærmest kollektivt hakeslipp da den mestvinnende kombinertløperen gjennom tidene fortalte at han skulle gi seg i en alder av bare 27 år.

– Det var så deilig å ta den avgjørelsen. Da jeg annonserte at jeg var ferdig, var det nesten ingen som trodde på meg. Men jeg var mett og ferdig. Da jeg endelig sa det høyt, ble jeg umiddelbart mye gladere – og ikke minst lettet. Da handlet det bare om å nyte de siste rennene jeg hadde igjen. Det var en ubeskrivelig følelse!

Jarl Magnus er utvilsomt arvelig belastet. Han er sønn av tidligere kombinertløper John Riiber og også broren Harald konkurrerte både nasjonalt og internasjonalt. Selv var han bare ti år gammel da han begynte å trene målrettet mot verdenstoppen.

– «Jeg skal bli verdens beste kombinertløper», sa jeg den gangen. Det var aldri noen tvil. Allerede da hadde jeg en treningsstruktur som en topp-idrettsutøver, med god veiledning blant annet fra bestefar.

Han var rett og slett helt besatt av hopping og langrenn, og den kontinuiteten han hadde fra så ung alder, beskriver han som helt rå.

– Men jeg følte aldri at jeg ofret noe. Jeg fulgte bare drømmen min, understreker han.

Les også: Mushaga Bakenga: – Takknemlig for å være i live

Kronisk syk

Til tross for sin unge alder har han prestert mer enn de fleste gjør gjennom et helt liv. Da han satte et verdig punktum i sitt siste verdenscuprenn 16. mars 2025, sto han igjen med fem sammenlagtseire i verdens-cupen og 15 VM-medaljer, hvorav 11 gull.

Å tre inn i pensjonistenes rekker allerede som 27-åring, lå egentlig ikke i kortene.

– Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle holde på noen år til, kommenterer han.

Men bare måneder før han la opp, fikk han diagnosen Crohns sykdom, en kronisk tarmsykdom som påvirker immunforsvaret og energinivået.

– Når jeg ser tilbake, startet det kanskje ett eller to år før jeg endelig fikk diagnosen. Det begynte med at jeg reagerte på enkelte matvarer, og så ble det gradvis verre. Jeg tålte mindre stress, fikk fort vondt i magen, og på et tidspunkt hadde jeg også blod i avføringen.

Da verdenscupen startet, og stressnivået var som høyest, toppet symptomene seg.

– Jeg følte at jeg gikk rundt og var kronisk syk. Bare det å komme seg ut av sengen om morgenen, var en kamp. Det gikk hardt utover psyken. Jeg mistet meg selv på en måte og gikk hele tiden rundt og følte meg dritt.

Hjemme merket de godt at noe var galt. For når du er syk over så langt tid, påvirker det til slutt også humøret.

– Jeg ble depressiv. Å være kombinertløper var det jeg levde av, og det som forsørget familien min. Jeg ble bekymret for hvordan det skulle gå.

Les også: Mesternes mester-huset er over 400 år gammelt

Et felles prosjekt

Da diagnosen endelig kom, var lettelsen todelt. Samtidig som han fikk svar, måtte han ta stilling til hva som var viktigst.

– Samboeren min var helt avgjørende den perioden. Hun la alt til rette for at jeg skulle få i meg et kosthold tilpasset sykdommen. Det ga meg ekstra motivasjon inn mot VM i Trondheim. Det ble et lagarbeid.

Likevel ble det tydelig at prisen han måtte betale for å fortsette, var for høy.

– Da jeg fikk sykdommen, måtte jeg ofre mer og mer for å få fremgang. Mer treningsvolum, mer restitusjon. Det tok vekk gleden, og ikke minst tid fra det som er viktigst for meg: familie og venner. På et tidspunkt bikket det over.

Avgjørelsen om å legge opp kom raskt – og overraskende lett.

– Det var så godt å si det høyt!

Det var likevel ikke sykdommen alene som satte punktum. Ønsket om å være mer til stede hjemme veide også tungt. I mai 2020 ble Jarl Magnus og barndomskjæresten, Sunna Tryggvadottir, foreldre til Ronja, og våren 2024 kom Birk til verden.

– Det har vært godt å ha en familie hjemme, også da jeg var aktiv. De er en påminnelse om hva som er viktigst i livet. Og dama mi har vært flink til å jorde meg hvis jeg har vist tendenser til å miste fotfeste, ler Jarl Magnus.

Etter hvert som Ronja ble eldre og forsto mer, ble det stadig tyngre å reise hjemmefra.

– Jeg så dem mye på sommeren, men nesten ikke om vinteren. Den perioden var tøff. Det ble vondere og vondere å si ha det for hver gang jeg reiste.

Les også: (+) Min sønn vil ikke gå på noen aktiviteter. Bør vi tvinge ham?

Nytt liv

Når vi møter Jarl Magnus og familien under «Mesternes mester»-innspillingen i september, har han så vidt rukket å lande i «pensjonisttilværelsen». Noen identitetskrise har han ikke kjent på. Det har han ikke hatt tid til. Kort tid etter han la opp, begynte han i jobben som service- og utstyrsansvarlig for kombinertlandslaget og fagkonsulent for Olympiatoppen Innlandet. 

– Jeg har ikke rukket å trene en eneste økt siden jeg la opp. Men jeg har ikke angret ett sekund. Nå får jeg både hentet og levert i barnehagen og vært en del av barnas hverdag. 

Han smiler.

– Så håper jeg å roe ned enda litt mer fremover.