– Takknemlig for å være i live

Mushaga Bakenga (33) har en sånn latter som fyller rommet og smitter. Den positive energien har «Mesternes mester»-gjengen nytt godt av under de aktive dagene ved Costa Brava i Spania. Og ifølge Mushaga, som går under kallenavnet «Mush» blant deltagerne, har det gått begge veier.

– Jeg gir oppholdet ti av ti – helt fantastisk! Jeg lever av energien til menneskene rundt meg. Folk gjør opplevelsen, og dette har vært en så bra gjeng at det har overgått alle forventninger! stråler Mush.

Han ler litt skyldbetynget og trekker på skuldrene når vi spør hvilke forberedelser han la ned før avreise.

– Jeg kom hit totalt uforberedt.

Lykkelig pensjonist

Mush har nemlig hatt sin første sommerferie på 19 år!

– Det har vært null trening, jeg har spist god mat og drukket vin. Jeg ble singel da jeg la opp som fotballspiller, så dette har vært min «hot boy summer», flirer den nylig pensjonerte fotballspilleren.

Som proff levde han med strenge regler rundt trening, restitusjon og kosthold. Nå handler alt om å leve livet til det fulle.

– Jeg tror jeg er den lykkeligste pensjonerte fotballspilleren noensinne. For jeg klemte ut all juicen og har aldri tenkt at jeg vil tilbake. I dag gleder jeg meg over å få dra i konfirmasjon, bryllup og dåp, og til å kunne si ja til en spontan hyttetur! Alt det jeg har ofret i 19 år. Og så har jeg fått drømmejobben som fotballekspert i TV 2 i tillegg. Livet etter endt karriere «peaker»!

33-åringen har en lang og imponerende karriere bak seg i blant annet Rosenborg, Tromsø, Odd og kypriotiske Apollon Limassol. Selv om han er relativt ung, så hadde et karrierepunktum ligget og ulmet en stund.

Les også: Full krasj for Aksel og Amalie: – Dette får være unntaket

Kroppen sa stopp

– På slutten levde jeg på smertestillende og måtte ta smertestillende bare for å komme meg opp av sengen. Så måtte jeg ta enda flere for å kunne trene, og på slutten måtte jeg sette smertelindrende sprøyte for å kunne spille kamp. Det var nesten så jeg så to fotballer på banen der en stund!

For mange ville smertene og plagene vært en tung bør. Men for Mush skal det mye til før psyken svikter. Det takker han familien for.

– Lite påvirker hodet mitt. Jeg er takknemlig for å være i live. Jeg tenker alltid: «Det kunne vært verre.» Det handler om historien min – den har gitt meg perspektiv.

Men evnen til å se positivt på ting har også en bakside.

– Jeg feier ting under teppet som kanskje burde vært prosessert. Men jeg vet at jeg har vært heldig, og da føler jeg et ansvar.

Tre år på flukt

Da Mushaga var tre år gammel, dro han og familien på ferietur til foreldrenes hjemland, Kongo. Det som skulle være en idyllisk ferie, endte som et mareritt. For under oppholdet brøt det ut krig i landet. 

Flyplassene stengte, og en planlagt retur til Trondheim etter noen uker ble i stedet til tre år på flukt.

– Min mor jobbet den gangen i Unicef og FN, og min onkel (Nobels fredsprisvinner Denis Mukwege) hjalp kvinner som hadde blitt utsatt for gruppevoldtekt av Rwanda-militsen. De var mennesker som sa ifra, og sto derfor på svartelisten og var mål for terrorister. Vi ble jaktet på – og måtte flykte.

Det var dramatiske år hvor Mush så og opplevde ting som kunne gitt arr for livet. Likevel er det familiens evne til å skape lek og glede i en håpløs situasjon han husker aller best.

Les også: Mesternes mester-huset er over 400 år gammelt

Reddet barndommen

– Jeg har verdens beste foreldre, tanter, onkler og besteforeldre. Jeg husker dansekonkurranser, og at vi spilte fotball med en plastpose med tau rundt. Vi kunne leve i flere dager på Marie-kjeks, og den som vant dansekonkurransen, fikk en ekstra kjeks.

Han smiler av minnene. For han husker ikke sulten, de døde kroppene, eller at pappaen ble kidnappet og forsøkt drept før de ble gjenforent ni måneder senere.

– Jeg kjente ham ikke igjen da han kom tilbake. Mamma måtte fortelle meg at det var pappa. Det eneste jeg husket, var stemmen hans.

Han husker heller ikke den gangen han og moren gjemte seg i et skap på en skole, mens moren holdt hånden foran Mushs ansikt for at de ikke skulle bli oppdaget av soldater og skutt. Disse minnene er borte – eller fortrengt.

Men én hendelse er krystallklar. Det var da bamsen han var så glad i, ble skutt i fillebiter.

– Jeg hadde en teddybjørn i huset vi måtte flykte fra. Da vi kom tilbake dit etter halvannet år, husket jeg bamsen og sprang opp på rommet mitt for å hente den. Smerten jeg kjente da jeg fant bamsen min skutt i stykker – i likhet med resten av huset – den kan jeg fortsatt kjenne på.

Vil gi tilbake

Opplevelsene i Kongo er noe av bakgrunnen for engasjementet han har i dag. Ved siden av TV-karrieren har han og familien stiftet hjelpeorganisasjonen «Jabez verden». Han har også etablert en skole i foreldrenes hjemland for rundt 1000 vanskeligstilte barn. Målet er å bygge flere.

– Jeg spilte fotball i seks ekstra år for å ha nok penger til å bidra i Kongo. Jeg føler livet mitt handler om å gi tilbake. Og det handler om å være takknemlig for å være i live. Det skal mye til for at smilet mitt forsvinner.

Å vinne eliteserien eller spille for landslaget har for Mush vært seiere som har gitt ham mulighet til å utgjøre en forskjell. Titler, heder og ære betyr lite i det store bildet. For ham handler alt om mennesker. Det gjorde det også under «Mesternes mester».

Nå drømmer han om å finne et menneske å dele livet og drømmene med.

– Jeg håper å finne ei å stifte familie med. Finne noen som kan nyte livet med meg. Jeg har drømmejobben; nå håper jeg bare jeg finner drømmepersonen også.