Janne Formoe: – Jeg trodde på stemmen i hodet mitt i årevis

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger. 

Har du, som meg, følt deg skikkelig fin hjemme, men så kommet frem til festen, sett de andre og med ett følt deg stygg, klumpete og bare helt feil?

Eller for eksempel at du egentlig vet at du er god i jobben din – du leverer oppgavene dine i tide, du ser kollegene dine, du gjør alltid det lille ekstra, selv om det er ubetalt overtid, og du gir deg ikke før du vet at alt er perfekt – men likevel sniker det seg altfor ofte inn en stemme i hodet som høyt og tydelig forteller deg at du ikke er god nok, at de andre er hundre ganger dyktigere.

At de nok ser det, hele gjengen, og at de garantert prater om det når du ikke er til stede; ler mest sannsynlig litt av deg mens de rister på hodet og ikke fatter hvordan du egentlig havnet der.

Åpenbaringen

Og sånn går dagene med nedrakking av seg selv på stort og smått. Det har blitt like vanlig som å spise med kniv og gaffel. Du merker ikke at det skjer, men tar til deg den negative monologen i topplokket like effektivt som en svamp som suger opp melkesøl.

For stemmen i hodet må da snakke sant?

Jeg trodde på min i årevis. Jeg trodde på den så intenst at jeg faktisk ikke visste at det var min egen stemme engang. Jeg trodde helt på ekte at absolutt alle jeg møtte på min vei, mente dette om meg.

I en periode der jeg sto ved et veiskille i livet, kom endelig vendepunktet: Jeg forsto plutselig at stemmen var min egen, og at det kun var jeg selv som kunne stoppe den.

Vond å vende

Men som alle uvaner i livet, var også denne vond å vende. Det er ikke bare å stumpe røyken i nærmeste askebeger, og så er du røkfri, liksom. På samme måte var det heller ikke bare å be stemmen om å tie stille, og vips! Så tenkte jeg bare oppbyggende tanker om meg selv.

Nei, jeg måtte gå systematisk til verks og dykke ned i materien, bokstavelig talt. Jeg ble nødt til virkelig våge å se meg selv på vranga og forske på hvordan jeg på automatisk vis rakket ned på meg selv og stupte ned i søla.

Jeg måtte endre hele mindsettet mitt.

Det var egentlig litt deilig å oppdage at det faktisk ikke var alle rundt som syntes jeg ikke dugde, men noe jeg drev med i mitt eget hode. Men det var en krevende øvelse å snu disse negative mønstrene.

Jeg måtte jobbe beinhardt og kaste meg ut i en haug av klisjéfylte tips og triks for virkelig å snu denne negative spiralen.

«Du er f%&#ings fantastisk!»

Jeg tok oppgaven på ramme alvor: skrev takknemlighetsdagbok – ti punkter hver eneste morgen – jeg mediterte, affirmerte drømmene mine, leste bøker om selvfølelse og gikk på kurs hos en coach som var ekspert på temaet.

Jeg sto foran speilet og fortale meg selv hvor f%&#ings fantastisk jeg er, og hver gang jeg merket at de destruktive tankene meldte sin ankomst, stoppet jeg dem og tvang meg selv til å si høyt og tydelig til meg selv alle de fine tingene jeg kunne komme på.

Men hvorfor har vi så ekstremt høye krav til oss selv? Og hvorfor tar det flere tiår før vi blir (delvis) trygge i skoene?

Et perfekt liv

Det hjelper selvfølgelig ikke at internett har tatt over livene våre, og at vi hele tiden får opp i feeden vakre damer (garantert bak et filter) som forteller oss overbevisende hvordan vi kan bli den beste versjonen av oss selv.

Bare vi spiser litt mer chiafrø, bruker tungeskrape, hopper på trampoline minst ti minutter daglig, sørger for å sove 8 ½ time hver natt og aldri drikker mer enn ett glass vin.

Gjør du alt dette, så blir livet ditt perfekt, og du får hverken oppblåst mage eller tunge øyelokk, og du minimerer risikoen for å få en eller annen lumsk livsstilssykdom. Og du kommer garantert til å elske deg selv og livet ditt.

Måtte, skulle, burde

Men hallo! Jeg brekker meg av tungeskrapen, og jeg skulle gjerne sovet 8 ½ time hver natt, men det har jo blitt komplett umulig å sove gjennom en hel natt.

Jeg tisser minst to–tre ganger, jeg våkner av at naboen nyser fordi jeg sover så lett, og du kan banne på at i 5-draget sier hodet mitt «pling!», og jeg er lys våken fordi jeg bekymrer meg for alt fra hva vi skal ha til middag, til om jeg ga servitøren for lite tips, til at jeg skal trene om tre timer, så hvis jeg ikke sovner igjen, kommer jeg til å droppe å trene fordi jeg er så trøtt, og da får jeg ikke begynt et nytt og bedre liv denne mandagen heller.

Nettet florerer over av måtte, skulle, burde. Og ja, det er mye bra lærdom i å kutte ultraprosessert, og helt knall å roe vagusnerven med meditasjon, men av og til blir jeg så overveldet at dette også blir nok en stemme som forteller meg alt jeg feiler på.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det sånn? Jeg har fantastiske venninner som er helt like.

Og ja, det føles godt å spise rene matvarer og ikke drikke for mange glass vin. Men vi må også leve og ikke bekymre oss i hjel, selv om vi har spist et jordbær med altfor mye sprøytemidler, eller ikke har klart å være helt 100 prosent på jobb.

Full av omsorg og empati

Menn er mye flinkere enn oss på å kaste seg ut i ting de ikke kan, med en enorm selvtillit, og de får applaus mye kjappere enn oss for ting som da virkelig bare skulle mangle at de gjør eller kan.

Det er på tide at vi faktisk snakker til oss selv slik vi ville gjort til en venninne eller en datter! Vi bør gi oss selv kjærlighet og hundrevis av klapp på skulderen for alt vi mestrer!

For vi er queens her vi flyr rundt på jorden fulle av omsorg og empati for alle rundt oss. Sjonglerer jobb og privatliv, smører nistepakker, jobber ekstra i helgene uten overtidsbetalt fordi vi vil alt skal være perfekt, skifter bleier og passer på foreldre som begynner å skrangle.

Og alt dette gjør vi uansett tid i syklusen, menssmerter, overgangsplager eller stiv nakke.

Vi er vant til å holde ut og gyve løs, skyve egne behov i bakerste rekke og gønne på, no matter what. Enkelte av oss vil si at vi liker det sånn, andre klarer ikke å stole på andre enn seg selv.

Uansett grunn må vi i det minste slutte å høre på den nedsettende stemmen i hodet som bare er destruktiv og slem! Tenke at det ikke er så farlig om vi har fått i oss noen sprøytemidler for mye, eller ikke fikk hoppet på den forbaskede trampolinen denne uken heller.

Og drakk vi mer en to glass vin, så halleluja! Det er lov å bare leve iblant og gi F i at alt skal være perfekt! 

Dora Thorhallsdottir om bruddet: – Jeg følte meg fryktelig egoistisk