Ida sammenlignet seg konstant med andre – legens ord ble en øyeåpner

Da jeg første gang møtte min storebrors nye kjæreste, Katrine, hadde jeg selv nettopp blitt gravid. Etter mange år som singel hadde jeg bestemt meg for å bli mor alene, og jeg hadde uventet blitt gravid på første forsøk. Jeg ble svært betatt av Katrine, og jeg forsto godt at broren min, Johannes, hadde falt for henne. Hun var vakker, hadde en ambisiøs karriere som hjertespesialist og løp maraton på fritiden.

Både Johannes og Katrine var over førti da de møttes, og de bestemte seg derfor for å hoppe over alle forbehold og kaste seg ut i å stifte familie med en gang. 

I likhet med meg ble Katrine overraskende raskt gravid, og vi rakk å dele en del av graviditetene våre sammen. Men her stoppet likhetene i forløpene våre raskt. 

For mens jeg slet først med kvalme og siden med veldig mye væske i kroppen, hadde Katrine ingen plager og fortsatte med løpetreningen gjennom hele svangerskapet. Hun hadde masse energi og så fortsatt strålende ut.

Da jeg etter fødselen av datteren min, Alma, gikk rundt i en tåke av ammehormoner og søvnmangel og begynte å betrakte det daglige badet som en uhørt luksus, tenkte jeg at Katrine også snart ville kjenne moderskapets harde realiteter når hun først fødte. Men Katrines fødsel var ukomplisert, Johannes var en særdeles deltakende far, og sønnen deres, Aksel, sov eksemplarisk.

Jeg kunne godt unne Katrine og Johannes det herlige familielivet deres. De hadde begge ventet lenge på å møte den eneste ene, og de var søte og gode foreldre for det lille barnet sitt. Men forskjellene i livene våre begynte å stikke dypere og få større betydning for meg.

Som et sleggeslag

En formiddag, da jeg trillet bort til Katrine med barnevognen, slo det meg ekstra hardt hva jeg slet med. Innenfor døren ble jeg møtt av duften av nybakte boller. Katrine laget amme-te til oss, og Aksel lå på en yndig småblomstret babypute og var helt rolig.

Katrine var alltid oppmerksom på at jeg var alene med Alma, og inviterte meg ofte over. Men Alma var i en av de fasene der hun ville amme hele tiden. Hun klarte ikke å finne ro, og jeg satt konstant med brystet fremme og magevalkene mine blottet og svettet og strevde med barnet mitt, mens Katrine nøt teen sin og så yndig ut.

Da jeg gikk derfra, sto tårene i øynene på meg. Jeg følte meg så utslitt at jeg nesten ikke hang sammen. Jeg så ut som en druknet katt, og uansett hva jeg gjorde, klarte jeg ikke å bli kvitt ekstrakiloene jeg hadde lagt på meg under graviditeten. Da jeg kom hjem, ble jeg slått ut av hvor rotete det var i leiligheten min, og jeg brøt helt sammen.

Jeg hadde det etterpå så dårlig at jeg kontaktet legen min. Hun screenet meg for fødselsdepresjon, som hun heldigvis ikke vurderte at jeg hadde, men vi avtalte at hun skulle følge ekstra med på meg, og så minnet hun meg på at det ikke kom noe godt ut av at jeg sammenlignet meg med andre.

Jeg tok ordene hennes til meg, for jeg visste at hun hadde rett, men de var likevel vanskelige å leve etter. Jeg følte at jeg overalt ble møtt med bilder av et liv og en måte å være mor på som var lettere, morsommere og mer overskuddspreget enn det jeg selv opplevde.

Mødregruppe

Da jeg valgte å bli solo-mor, visste jeg godt at jeg ville være mer utfordret enn hvis jeg hadde hatt en partner å dele foreldreskapet med. Egentlig følte jeg meg veldig avklart med valget mitt. Jeg var derfor også medlem av et nettverk for kvinner som hadde valgt å få barn alene. Noen av oss bodde nær nok hverandre til at vi kunne møtes som en slags alternativ mødregruppe.

Problemet mitt var at jeg også her opplevde et bilde av det å være mor som var ganske annerledes enn det jeg selv opplevde. De andre mødrene utvekslet oppskrifter på hjemmelaget økologisk babymos, mens min største bekymring var om jeg i det hele tatt hadde overskudd til at Alma og jeg fikk noe å spise. Ikke at barnet mitt led nød. Jeg tok meg av henne. Men jeg hadde ikke noe overskudd til å ta vare på meg selv.

Jeg hastet gjennom dagene, mens Johannes og Katrine dro på kjæresteturer til Roma eller til sommerhuset, og venninnene mine gikk ut og drakk vin eller fortsatte å date. Det føltes som om alle andre hadde mer overskudd enn meg, og det ble forsterket av at sosiale medier foret meg med bilder av vakre hjem, velkledde småbarn og mødre med overskuddstid til både seg selv og barna sine. Det tæret på selvfølelsen min. Jeg følte aldri at jeg strakk til, og jeg hadde det veldig vanskelig. Jeg følte meg veldig alene.

Bortsett fra fastlegen min, som fortsatte å være en god støtte, visste jeg ikke hvem jeg kunne snakke med om utfordringene mine. 

Vanskeligere og vanskeligere

Det ble bare vanskeligere da jeg skulle tilbake på jobb. Jeg syntes det var vanskelig å levere Alma i barnehagen, og ville gjerne hente henne så tidlig som mulig. Og med de sykedagene et lite barn nå engang har, lå jeg konstant etter på jobb. Jeg hang med så vidt i et par år.

Selv da jeg begynte å oppleve tungpust og hjertebank, hadde jeg lenge vanskelig for å innrømme overfor både meg selv og omgivelsene mine at jeg ikke tålte presset. Det måtte jo være noe galt med meg, tenkte jeg, for alle andre hadde jobb og familier og en fritid spekket med besøk i sirkus og dyreparken.

Jeg utviklet kronisk hodepine, og da jeg en dag klikket på Alma og etterpå selv gikk helt i oppløsning, visste jeg at noe var helt galt. Legen min diagnostiserte meg med stress, og jeg fikk permisjon fra jobben i en periode.

Til å begynne med hadde jeg vanskelig for å innrømme overfor andre hva som var galt. Jeg følte at sykmeldingen min var den ultimate fallitterklæringen, men til slutt ble den redningen min og veien til et mye bedre liv.

Jeg fortsatte å ha samtaler med legen min, for selv om jeg hadde mulighet til å få terapi som en del av sykmeldingen min, var det henne jeg stolte mest på. Da hun første gang foreslo at jeg skulle logge av sosiale medier, følte jeg likevel at hun ikke forsto meg i det hele tatt. Som solo-mor hadde jeg så lite tid til også å ha et sosialt liv at mediene var blitt livlinen min til verden. Men jeg gikk med på å prøve, og jeg begynte faktisk å få mye mer ro i livet mitt og i selvbildet mitt da jeg logget av.

Jeg opplevde at følelsen min av å ha vært forbundet med andre hadde vært falsk. I alle fall kunne den ikke oppveie all den dårlige energien jeg også fikk med meg fra de ulike plattformene. Jeg fikk i stedet flyttet fokuset over på mitt eget liv og på Alma. Jeg fant nærværet og tiden, og jeg bestemte meg for å holde fast ved begge deler. Jeg så fortsatt det jeg oppfattet som perfekte familier rundt meg, men de fylte mindre i bevisstheten min.

Jeg kunne selvfølgelig ikke slutte å se broren min og Katrine. Jeg var veldig glad i dem, og Aksel og Alma var helt naturlig blitt lekekamerater. Men jeg begynte å få øynene opp for at det også hadde sine utfordringer å være i et ekteskap når man hadde et helt lite barn pluss en ny på vei, slik det var tilfellet for dem. De kranglet ofte om ting jeg heldigvis ikke trengte å diskutere med noen. Og selv om jeg da ofte kunne ønske at det var en ekstra voksen til å ta oppvasken eller smøre en matpakke, slapp jeg skuffelsen over å forvente at en annen skulle ta over uten at det skjedde.

Ba om hjelp

Noe av det som kom ut av at jeg gjenvant min selvtillit, var at jeg begynte å se Johannes og Katrine som en ressurs i livet mitt. Jeg kunne be dem om å se etter Alma, slik at jeg av og til hadde litt tid til meg selv. Noe jeg aldri hadde gjort før, fordi jeg følte at jeg avslørte meg selv som en fiasko hvis jeg ba om hjelp.

Johannes og jeg hadde alltid i stor grad måttet klare oss selv, fordi vi ikke kom fra en ressurssterk bakgrunn. Noe som hadde gjort ham veldig ambisiøs og meg til en arbeidshest. Men det hadde også den prisen at jeg alltid hadde trodd at jeg måtte klare alt selv. Min største erkjennelse kom langt ut i sykmeldingen min under en av samtalene med legen min, da jeg måtte erkjenne at ikke alle liv bare er like. Jeg hadde for eksempel ikke og kom aldri til å få Katrines energinivå. Hvis jeg prøvde å matche henne eller andre som jeg hadde for vane å sammenligne meg med, ville jeg bare bli syk igjen.

I stedet begynte jeg å få øynene opp for at det også fantes andre som meg rundt meg. Et par av de andre mødrene i solo-mødregruppen syntes også at det var vanskelig å henge med i racet. Jeg hadde bare aldri hatt fokus på dem før. Nå fant vi et fellesskap.

Jeg ble også venninner med en mor fra Almas barnehage, som var alene med to barn, og hun er i dag min nærmeste venninne. Vi spiser ofte sammen, drar på ferier eller går på lekeplassen med hverandres barn, så den andre kan få et pusterom. Jeg føler aldri at jeg må leve opp til noe uoppnåelig i den kretsen av mennesker som jeg etter hvert har fått samlet rundt meg.

I dag vet jeg at livet kan se ut på mange måter, og jeg har alt jeg trenger for å ha et deilig og lykkelig liv med datteren min på våre egne premisser og innenfor rammene av det jeg kan tåle.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.

Lise dro på ferie med sin gode venninne, men allerede etter første dukkert på stranden, angret hun

Mamma fortalte meg aldri hemmeligheten. Da jeg ryddet i dødsboet, fant jeg dagboken