Jeg så blikket til Gro. Hun strålte. Heldigvis har jeg lært meg å svare ærlig

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

– Vi har blitt bedt på midtsommerfest i Sverige, skatt. Skal vi dra?

Jeg så blikket til Gro. Hun strålte. Vi elsker denne flokken i Sverige. Likevel ble min mentale verden umiddelbart aktiv. For noen er dette kjempegøy. For meg? Det er nesten toppidrett å være våken lengre enn til klokka 23:00. 

Og i møte med fulle mennesker har jeg alltid mest lyst til å ta rennefart bort, og heller tre inn i stillhet, en god bok eller meditasjon.

Heldigvis har jeg lært meg å svare ærlig.

– Skatt. Jeg elsker å være sammen med dem. Og midtsommer i Sverige er jo et eventyr for de som elsker fest. Jeg er ikke en av dem. Kan du dra uten meg?

– Jeg skal tenke på det, svarte hun.

Gro smilte. Og gikk ned trappa. Alt inni meg håpet hun ville dra. At hun ville kose seg, og at hun ville komme hjem og fortelle morsomme historier.

Da jeg hørte skrittene hennes forsvinne nedover, gikk det opp for meg: Det at vi ønsker ulike ting, er lett for oss å stå i. Nå. Men det har ikke alltid vært sånn. I alle fall ikke for meg. Det har kostet oss ærlighet, sårbarhet og øvelse å komme hit. 

Hvordan havnet vi her?

Det startet da vi la opp. Håndballen, som hadde vært vår felles passion i så mange år, ble borte. «Hva blir limet vårt nå?» tenkte jeg. «Vil vi klare å ivareta både egne og felles interesser? Vil vi være våkne nok til å komme oss ut av rutineslaveriet og inn i nysgjerrigheten – til livet, og til hverandre – også i årene fremover?»

Som idrettsutøvere har vi lært at gode resultater ikke er flaks. Hvis vi skal skape gode ferier, trygge relasjoner og et liv som er inspirerende for begge, så ligger det ansvaret på oss. Og vår villighet til å være ærlige – på ordentlig. Hva er viktig for meg? Hva er viktig for deg? Hva kan vi skape sammen?

Her kommer POINT inn – Positive Interesser. Vi har laget en enkel modell. Den bruker vi. Skriftlig. Den endrer seg med tiden – fordi vi endrer oss med tiden. Kanskje kan den gi også deg og dem du er glad i, ny og nyttig innsikt?

Se for deg et vennediagram med to overlappende sirkler: den første inneholder mine interesser, den andre dine interesser, og der sirklene overlapper hverandre, ligger våre felles interesser.

Eksempel fra Gro og meg:

Mine interesser: Meditasjon. Stillhet. Skriving. Retreater.

Gros interesser: Reiser med venner. Se håndball. En fest innimellom.

Våre felles interesser: Være med venner. Mat. Trening. Fotball og basket med barna. Turer alene og sammen med andre. Lese. Pluss mye mer som ikke trenger å skrives i et blad…

De felles interessene er fine. Trygge. Enkle å støtte. Men magien? Det er den tryggheten vi har bygd opp. Den har oppstått fordi vi har våget å være ærlige om ytterkantene. Der vi er ulike. Der vi sier: «Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er viktig for deg, men jeg kan godt vite mer.»

Det er også der det kan være lett å trekke seg unna. Der vi skyver bort, gjemmer, tilpasser oss. Men når vi gjør det, krymper noe inni oss. Det er min erfaring.

Les også: Tillat deg selv å være deg. Slutt å jage etter andres anerkjennelse

Glatte over egne behov

Hvorfor er det så vanskelig? Fordi dine interesser ikke alltid er felles. Fordi det kan føles egoistisk å si: «Dette trenger jeg.» Og fordi vi ofte har lært at kjærlighet er det samme som tilpasning. Ivaretagelse av andre, uten å gjøre det samme for meg selv. Eller ordet «ja». 

Her kommer begrepet fawn inn. Fawn er overdreven tilpasning. Som et fjerde element til den kjente Fight, flight, freeze-modellen. 

Fawn er en slags sosial tilpasning – ofte en reaksjon på usikkerhet. Pete Walker var en av de første som satte ord på dette. Selv om begrepet har møtt kritikk for manglende forskning, traff det meg dypt.

For jeg vet hvordan det er å glatte over egne behov, gjøre andre fornøyde, eller unngå konflikt ved å være ekstremt imøtekommende. Og selv om jeg er stor tilhenger av å møte hverandres behov, så fungerer det bare hvis jeg også er ærlig om mine egne behov. For det er bare jeg som kjenner hvordan det føles å være meg.

Jeg spiller Gro god ved å informere henne. Jeg vil selv ha en kjæreste som lever med glede og inspirasjon, ikke en som visner langsomt fordi hun tror hun hele tida må tilpasse seg meg for at vi skal ha det bra sammen. 

Men sannheten er at vi strekker oss også. Innimellom. Gro har for eksempel begynt å se på månen sammen med meg. Og jeg hadde nok ikke visst så mye om norsk kvinnehistorie uten henne.

Og fest? Joda. Jeg er med, innimellom. Og Gro mediterer faktisk også litt. Innimellom.

Det er ikke enten eller. Men en fin bevissthet å ha, for eksempel nå som vi snart skal gå inn i ferien. Og hvem vet? Kanskje er midten av vår sirkel neste år – der våre felles interesser ligger – meditasjonsfest under fullmåne – til langt på natt?