Hva i huleste var det lærer Gro mente?

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

En venninne av meg mistet sykkelnøkkelen rett før jul, men kunne i februar meddele at plutselig kom den til rette, gitt. Hun var så glad. Og til og med jeg ble glad.

For hverdagsmysterier som blir løst, gir et deilig rush i kroppen. Og får du ikke svar, så blir det som et myggstikk som aldri slutter å klø. Med mindre du er veldig god til å stanse tankene dine.

Dét har jeg gått på kurs for å bli bedre på. Metoden var å tenke på en rosin. Tenke at jeg luktet på en rosin. Tenke at jeg kjente smaken av en rosin. Sykt mange ting du skulle tenke at du gjorde og sanset med en enkel rosin, og svisj, så skulle det du grublet på, forsvinne, sakte, men sikkert. Som en svetteperle på ryggen som renner nedover, og svisj, blir fanget opp av underbuksekanten.

Ja, du skjønner hva jeg mener. 

De uløste gåtene

Men én ting er å gruble på de små tingene. Det er i grunnen en fin, liten hverdagssyssel som fyller tid og skaper spenning. Men en annen ting vi fyller livene våre med, i hvert fall en del av oss, det er de store mysteriene. Som vi som en hel nasjon, og av og til også som klode, gjerne skulle hatt svaret på. Både fordi vi føler med dem som lever tett på mysteriet, men også fordi det er uutholdelig å ikke få svar.

Maddie McCann-saken kverner i hodet mitt støtt og stadig. Den lille jenta som ble borte på ferie med familien i Portugal, og som vi fortsatt ikke vet hvorfor og hvordan forsvant.

Først og fremst føler jeg så inderlig med familien hennes. Det finnes vel knapt noe verre mareritt enn å miste et barn, men ikke ane hvordan. Og det sier vel litt om omfanget av den saken når dame 47 i Norge i tide og utide grubler seg grønn på hva som er fasiten i den saken. Skal vi virkelig leve hele livet her på jorda uten å få svar?

Eller hva med Anne Elisabeth Hagen-saken? Hvis man begynner å tenke på det, så er det ikke til å holde ut. Men igjen, det er til å bli gal av også for oss på sidelinja. Og noen vet svaret, og det er så forbaska irriterende!

Som et myggstikk som klør i årevis. 

Les også: Tillat deg selv å være deg. Slutt å jage etter andres anerkjennelse

Q-tips-mysteriet

Jeg liker å få svar. De fleste gjør vel det. Og de mysteriene hvor vi ikke får svar, biter seg fast i oss. For eksempel har jeg et dottete mysterium som jeg mest sannsynlig aldri får svar på. Og som er så dust at jeg burde la det ligge, men jeg klarer ikke. Men nå skal du bli dratt inn i det, du også, jeg beklager på forhånd.

Okei, her er greia: I 4. klasse på barneskolen snakket klasseforstander Gro av en eller annen grunn om Q-tips. Bomullsdingsedangsen man renser ørene med. Gro var en klasseforstander som fødte barn hele tida, men i periodene hun ikke fødte barn, så var hun en lærer vi forgudet. Og vi hørte på alt hun sa som om det var «sannheten selv» som pratet.

Og i denne Q-tips-timen så sier hun følgende: «Barn skal ikke bruke Q-tips i øret. Den er for tynn, og dere kan skade trommehinnen. Men så er det også et annet sted dere ikke må bruke den, men jeg sier ikke hvor, for da kommer dere sikkert til å gjøre det.»

HÆ? Deretter ringte det sikkert ut til friminutt, og vi hoppet strikk eller spilte kanonball, men ikke lenge etter begynte det å kverne i hodet mitt: Hvilket annet hull var det man ikke skulle stikke Q-tipsen inn i? Hva mente hun?

Nå har det gått 36 år. Og dette er så uvesentlig og så lite, men det har klart å kverne oppi hodet på meg minst én gang i måneden. Var det i navlen? Hva galt kan skje da? Kan vel ikke bli borte inni der? Eller i nesa? Var hun redd vi skulle pløye den så langt opp i bihulene at vi til slutt kom inn til hjernen?

Eller puttet Gro Q-tips opp i tissen, og hvorfor i huleste gjorde hun det? Eller kanskje hun brukte den rundt øynene for å fjerne sminke som har rent ut? Men det kunne hun vel ha sagt? På 80-tallet brukte jo ikke 11-åringer sminke. Da gikk man med Cherrox og boblebukse og så ut som et barn helt frem til tenårene, om ikke lenger … 

Les også: (+) – Jeg ville bli oppdaget for jeg orket ikke mer dobbeltliv

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

En ekkel opplevelse

Det å ikke få svar, er noe av det verste jeg vet. Og det fester seg!

Da jeg var syv år, møtte jeg en blotter. En ekkel opplevelse, som egentlig ble mye eklere da jeg selv fikk barn og skjønte hvor guffent det hele egentlig var. Og det kverner nå på 40. året: Hvem i huleste var han?

Det får jeg aldri svar på. Politiet prøvde å finne han den gang, men uten hell. Så med andre ord; jeg kommer aldri til å få vite. 

En lang periode som liten ble jeg helt tullerusk i hodet om man kom inn på temaet verdensrommet, og at det er uendelig. En fullstendig ko-ko tanke som er så utrolig vanskelig å forestille seg.

Spørsmålet om det er liv der ute, kan også få det til å klø i hjernen. Da er det bedre å tenke på Q-tipsen. Eller sette på TV-en, for der er det mange mysterier og mye krim. 

Les også: Ingrid Gjessing Linhave:  – Jeg gikk på en smell

Krim-kondis

Mannen min og jeg ser mye krim på TV. Vi ser alt som er av britisk og dansk krim, og når det er ferdigsett, gafler vi i oss alle andre nasjonaliteter. Men vi har veldig ulik krim-kondis.

Han er en langdistansetype som godtar at svaret kommer på slutten. Jeg er mer en 60-metertype som allerede etter første episode kjenner at det begynner å klø etter å finne ut av det hele på egen hånd. Han jukser aldri. Han begynner på starten og ser til slutten, mens jeg begynner å google.

Akkurat nå har vi pløyd oss gjennom en finsk krim, og etter episode tre leste jeg i en tråd på nett hvordan slutten kom til å bli. Jeg angrer alltid! Det er veldig deilig akkurat der og da, litt som å tisse i buksa i minusgrader, men så angrer man kjapt.

Jeg kan forresten fortsatt huske at jeg tissa i boblebuksa etter en dag med lærer Gro i 2. klasse på barneskolen. Jeg ble så flau etterpå at jeg lot sekken henge laaaangt ned på ryggen for å dekke over den våte flekken.

Nok om det! Nå må jeg gruble litt på den Q-tipsen. Kan det ha vært munnen hun mente?