– Hvert år dør venner eller bekjente av meg

– Jeg var aldri i tvil, det var et soleklart ja for min del. Jeg elsker utfordringer og blir motivert av å teste meg selv i nye omgivelser. Jeg ble også inspirert av menneskene som skulle være med på turen, stråler Hedvig Wessel (30) når vi møter henne i forbindelse med premieren på NRKs «Ekspedisjonen».

Sammen med fem andre deltakere skal hun nå toppen av Denali, verdens kaldeste fjell. I et landskap preget av voldsomme værforandringer og stor høyde, der hverken dyr eller mennesker kan leve i lengden, fikk Oslo-jenta virkelig testet sine egne grenser. 

– Å skru av telefonen og bare være i elementene, gir meg så mye. Jeg var sliten, og det var tøft, men jeg følte likevel at jeg hadde hvilepuls. For du har bare ett mål å fokusere på: å komme deg til toppen. 

Mistet mange

Da Hedvig satte kursen mot Denali i Alaska i mai, hadde hun allerede vært der to ganger tidligere samme år. Verdensmesteren i frikjøring lever nemlig av å sette utfor bratte fjellskrenter i vilt og vakkert snølandskap.

For henne er ikke fjellet bare et eventyr, det er også blodig alvor. Hun har sett hva naturkreftene er i stand til.

– Jeg har en enorm respekt for fjellet. Jeg har sett og erfart hvor fort ting kan snu. Jeg har mistet mange venner i fjellet. Hvert år dør venner eller bekjente av meg. Bare én måned før vi dro til Denali, mistet jeg tre venner i samme snøskred, forteller hun med glassklart blikk. 

Hun beskriver det som medaljens bakside; den hårfine balansen mellom liv og død når naturkreftene viser muskler. 

– Vi som driver med dette, dras mot fjellene og naturen. Der får vi de vakreste opplevelsene sammen og deler unike øyeblikk med mennesker vi er glade i. I neste øyeblikk er noen borte. 

Les også: Harald Rønneberg ville vise sønnen at ingenting kommer gratis

En brutal lærepenge

Kontrastene er store. Hedvig fikk selv et brutalt møte med virkeligheten tidlig i karrieren.

– Da jeg startet med frikjøring som 20-åring, følte jeg meg udødelig. Jeg tenkte: «Det skjer jo ikke meg!» Så mistet jeg mitt store forbilde, en svensk frikjører. Hun hadde akkurat giftet seg og døde i et snøskred i Chile noen måneder senere. Det var en reality check; det kan skje meg hvis det kunne skje henne, forteller Hedvig rolig. 

Hun har selv kjent på frykt. For et par år siden kunne hun skimte Denali i det fjerne da hun satte utfor en bratt renne i Alaska. I det hun satte utfor puddersnøen på toppen av det stupbratte henget, løsnet det et skred. Du vet aldri hvor raskt det går – og kommer snøen bak deg, tar den deg. 

– Denne gangen kom snøen som en drage bak meg, og jeg merket at den touchet skiene mine. Jeg kjørte så raskt jeg bare kunne, men det ble trangere og trangere rundt meg – til jeg ikke hadde noe sted å ta veien. Til slutt kom snøen og tok meg. 

Skiene ble dratt under henne, og hun beskriver hvordan alt ble hvitt.  

– Jeg så ikke himmelen lenger og skjønte at jeg var under. Da dro jeg i airbagen (beskyttelses- system mot skred red.anm.), og heldigvis gikk det bra. Jeg mistet alt utstyret, men klarte meg. Da jeg satt der, halvt nedgravd i snøen, kjente jeg bare lettelsen: Jeg var ikke skadet. Jeg levde.

Opplevelsen sitter i kroppen den dag i dag.

– Jeg er mye mer sensitiv for bratte linjer og renner nå. Jeg vet hvor lite som skal til før det går galt. Det er en hendelse som har preget meg videre. 

Les også: Inga Strümke: – Kan velte samfunnet på hodet

Frykten og friheten

Hvorfor fortsetter man med noe som er så risikofylt? Etter ulykken der tre personer døde i år, spurte hun seg selv: «Hvorfor gjør vi dette? Er det verdt det?» 

– Men etter hvert kommer lysten tilbake. For meg er følelsen av å kjøre en linje eller stå på fjellet med venner det beste jeg vet. Det gir meg så mye at jeg er villig til å være der, men jeg velger nøye hvem jeg kjører med. De jeg er med, må kunne redde livet mitt – og jeg deres. Tillit er alt.

I kinofilmen «Intuition», som Wessel nylig har laget, utforsker hun nettopp denne balansen mellom frykt og frihet.

– Det handler om å stole på magefølelsen. Jeg tror naturen prøver å fortelle oss noe, hvis vi bare er rolige nok til å lytte.

Les også: (+) Her er grunnen til at dere ikke får arve noe som helst

Fjellet i blodet

Kjærligheten til naturen har vært der siden barndommen i Holmenkollen.

– Jeg gikk i Tomm Murstads Friluftsbarnehage, der vi var ute i skogen hele tiden. Jeg lærte å stå på ski da jeg var tre år, og vi hadde egen skiheis i barnehagen, deler hun.

– I tillegg er jeg oppvokst med hytte på Geilo, og fjellet har alltid vært en del av meg.

Morens ord beskriver henne godt:

– Mamma sier jeg alltid har hatt en helt egen energi og lyst på sånne gærne ting. Og med to brødre, en storebror jeg ville gjøre alt før, ble det mye action og spenning. Det ligger bare i meg.

Etter mange år med konkurranser, skader og tap, har Hedvig lært å lytte mer innover. Men fjellet vil hun aldri gi slipp på. 

– Det er der jeg føler meg fri. Og det er der jeg kjenner at jeg lever, forteller 30-åringen.