Her er grunnen til at dere ikke får arve noe som helst

Kjære Nina

Å ha en gammel tante som ikke har egne barn, oppfattes av mange som en lykkesituasjon. 

Det kan nemlig bety arv en gang i fremtiden. Jeg vet at det er slik. Og jeg vet at du, kjære søster, har forberedt dine barn på en slik situasjon. 

Det burde du ikke ha gjort.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke unner noen av dere å arve meg. Slik jeg ser det, har dere nok av alt, og dessuten er dere altfor opptatt av dere selv og egne liv til at jeg synes at dere fortjener å få hundretusener av kroner i fanget, nærmest ut av det blå.

Jeg har jobbet og slitt et helt liv for å opparbeide meg verdier. 

Den tiden andre har brukt på familie og barn, har jeg brukt på det lille firmaet mitt, som har tikket og gått i mange tiår, og har gitt meg penger på bok. 

Dine barn, kjære søster, har hatt glede av denne situasjonen, for jeg har gitt dem godt betalte sommerjobber og lommepenger hver gang de har reist på ferie. Nå er det slutt.

Å gi noe tilbake er det noe som heter, og det er dette jeg vil si noe om. Har du eller dine nå voksne døtre noen gang tenkt på at dere kan gjøre noe for meg, uten å forvente at dere skal gå ut med en gevinst i form av penger? 

Det siste året har jeg slitt med sykdom, og det jeg gjorde med letthet tidligere, er blitt vanskelig. 

Likevel glimrer dere med deres fravær. Ingen banker på døren min og spør om jeg trenger hjelp. Ingen kommer med en blomst eller en konfekteske. Ingen ber meg på middag.

Da jeg sa til deg for litt siden at jeg bare kommer til å få en liten uføretrygd fordi jeg har vært selvstendig næringsdrivende, sa du til meg at det kom til å gå bra. «Du må bare venne deg til å ha mindre og la være å dra på dyre turer », var ordene dine. 

Da jeg sa at jeg heldigvis hadde sparepenger å ta av, mente du det var dumt å bruke dem. «Man vet aldri hva som skjer, det kan være lurt av deg å ha dem urørt», sa du.

Vet du, da gjennomskuet jeg deg. Du er redd for at jeg skal bruke av pengene du regner med at dine barn skal arve etter meg.

Vi har en felles venninne, nemlig, som har hvisket meg noen ting i øret. Hun har sagt at du ser på det som en selvfølge at dere arver meg fordi jeg ikke har barn. Så frekk du er! 

Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk

Det er faktisk mine penger

Jeg er din storesøster, men vil minne deg om at jeg kan gjøre hva jeg vil med mine penger. 

Nå har jeg lagt en plan på hvordan jeg kan bruke dem opp. Innen jeg dør, kommer det ikke til å være stort igjen. Er det midler til overs, skal de gå til et veldedig formål.

Jeg er glad i deg, Nina, det skal du vite, men jeg synes også at vårt forhold har vært enveis. 

Det har ikke falt deg inn at jeg trenger støtte eller oppmerksomhet fra deg. Å komme på middager til meg og ikke ha med seg så mye som en blomst, er en selvfølge. 

I grunnen er det rart, for alltid, når jeg kommer til dere, har jeg med meg gaver. Det har alltid vært slik. Hva er det som får dere til å tro at jeg ikke trenger å bli satt pris på? Også de som har god råd har behov for å bli verdsatt!

Jeg forsøker å se for meg ansiktet dit den dagen jeg dør og du oppdager at dere ikke får noen ting. 

I årene fremover har jeg planer om å unne meg luksus. Jeg skal reise, leve og kose meg. Jeg skal endelig tillate meg å ha det godt materielt. De pengene jeg har slitt så hardt for, skal jeg bruke med letthet. 

Det finnes ikke en eneste god grunn til at jeg skal spinke og spare, for jeg har ingen barn selv. Dine barn skal arve deg, og ikke meg.

Jeg sender dette brevet i håp om at du skal gå i deg selv. Hadde du lært barna dine at godhet og raushet skal gå begge veier, ville jeg ikke ha tenkt som jeg gjør.

Dessverre har de aldri forstått at de kan gjøre noe for meg, umotivert av penger. 

Nå har jeg fått nok, og faktisk gleder jeg meg til å være raus overfor meg selv. Jeg synes jeg fortjener å ha det godt.

Din storesøster Sissel