Johanne Killi etter skrekkulykken: – Var redd jeg måtte amputere
En rolig sykkeltur endte på dramatisk vis. Et drøyt år senere møter vi Johanne Killi i Hellas – klar for revansj i «Mesternes mester team». Vi advarer mot sterke inntrykk.
Solen ligger tung over «Mesternes mester»-villaen i Porto Heli. Det er første innspillingsdag, gresk forsommer og glitrende hav. Johanne Killi (28) har funnet seg en plass i skyggen; brun og lattermild, og tilsynelatende uten en bekymring i verden. Men på høyre arm forteller et langt, rødt arr en annen historie.
– Du skulle sett kuttet. Det så helt jævlig ut. Det var så dypt, forteller hun og stryker fingrene over huden. (Johanne deler bilde av skaden, se litt lenger ned i artikkelen, red.anm.)
Video: Frode Grodås & Astrid Lødemel: - Godt å slå ungdommen!
«Stopp blødningen!»
Det som startet som en idyllisk sykkeltur en rød dag i mai i fjor, utviklet seg brått til noe langt mer dramatisk. Hun hadde kommet like utenfor Ås, da hun møtte en syklist i en undergang som lå i hennes felt.
Johanne bråbremset og svingte, men hadde ikke sjanse til å unngå kollisjonen. Så fløy hun av sykkelen – inn i sykkelen hans, traff noe knivskarpt og ble liggende på asfalten.
Farten var knapt 20 kilometer i timen. Likevel lå en av Norges mest dekorerte freeski-utøvere der med en flenge i armen så dyp at hun ikke turte å se ned.
– Det første jeg tenkte, var: «Stopp blødningen!» Jeg trodde jo at jeg blødde ut. Kuttet så så dypt ut, at jeg var redd for at jeg måtte amputere. Der og da gikk det mange tanker gjennom hodet.
Ambulanse
Mannen hun krasjet med, en tilfeldig syklist på vei til butikken, falt ikke engang av sykkelen i sammenstøtet. Johanne var den som tok støyten. Det dukket opp en fremmed forbipasserende kvinne, som ble sittende hos henne til ambulansen tok henne med til sykehuset i Oslo.
– Det pumpet så mye adrenalin rundt i kroppen at jeg ikke kjente smerten der og da. Jeg husker at jeg tenkte litt overrasket: «Oi, jeg tåler jo alt, jeg», ler hun.
Konsekvensen: 18 sting, også innvendige – såret var for bredt til å lukkes på vanlig vis. Mildt sagt en prøvelse for en som kan svime av når hun tar en blodprøve.
Noen ville blitt tatt av skrekken og latt sykkelen støve ned. Johanne kom seg imidlertid raskt tilbake på sykkelen og tilbakela over 100 kilometer før stingene var fjernet. Det var kanskje ikke det smarteste valget hun har tatt i sitt liv.
– Såret ble betent, og jeg måtte beholde stingene lenger enn først estimert. Men jeg klarer bare ikke å sitte i ro, sier hun avvæpnende.
De eldste er fortsatt eldst
Det er nettopp den rastløsheten som har fraktet henne hit til Hellas, bare et drøyt år etter at hun var med i vanlige «Mesternes mester». Hun trodde egentlig reality-kapittelet var lukket. Så ringte castingansvarlig Jan Kvalheim.
– Jeg ble oppriktig overrasket, og det var ekstremt stas. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg sto høyt på lista over de som fikk delta en gang til.
I den lagbaserte spesialversjonen «Mesternes mester team» danner hun makkerpar med dødseren Emil Lybekk – årets desidert yngste lag. Men den som tror ungdom er et trumfkort her nede, har ikke fulgt med i timen.
– Det lærte jeg sist: Jeg kan ikke ha fordommer mot folk som har lagt opp for lenge siden. De er fortsatt sterke både fysisk og psykisk, og de elsker fremdeles å trene, fastslår Johanne.
Den psykologiske krigføringen er også godt i gang – selv før kameraene har begynt å rulle.
– Fra dag én i WhatsApp-gruppa var det: «Uff, jeg har så vondt i håndleddet». Ren utpsyking! Så får jeg bare late som jeg tror på dem, sier hun med et lurt smil.
Selv har hun pakket med både sykkelsko og hjelm. Skulle produksjonen finne på en sykkeløvelse, står hun klar.
Livet uten mål
Det er snart tre år siden Johanne la opp, bare 25 år gammel. Hun avsluttet karrieren på topp med sammenlagtseier i verdenscupen. I tillegg har hun VM-bronse i slopestyle og syv X Games-medaljer i bagasjen – inkludert gullet på hjemmebane på Hafjell.
Hun har tidligere åpnet seg om lettelsen hun kjente på da hun endelig turte å sette punktum. Men livet etter toppidretten har ikke bare vært en dans på roser.
– Det vanskeligste har vært å ikke ha noe mål lenger. Det høres brutalt ut, men det føltes som å ikke ha noe mål med livet. I toppidretten er jo alle årets 365 dager rettet mot å mestre noe nytt.
Hun ga seg selv ett år til å lete etter en ny mening i hverdagen, og i dag har hun jobbet i Skiforeningen i snart to år. Johanne har et sterkt engasjement for folkehelse, og ønsker på sikt å arbeide med tiltak som styrker befolkningens helse.
For tredje året på rad er hun trener for et jentelag i Skiforbundet, der hun deler raust av erfaringene fra tiden hun selv var aktiv.
– Skal du komme deg videre i livet, må du snakke om det som er vanskelig. Alt blir bedre når du lufter tankene dine. Det har jeg tatt med meg.
I tillegg til manglende motivasjon, var også frykt en medvirkende årsak til at Johanne ble toppidrettspensjonist i ung alder.
Under forrige «Mesternes mester»- deltagelse så Johanne den fryktløse Hedda Berntsen, mange år eldre enn henne selv, vinne hele konkurransen.
– Jeg tenkte bare: «Fy fader, så rått». Jeg kan ikke stoppe opp, men må fortsette å utfordre meg selv. Fortsette å være leken – og litt redd iblant.
Drømmen om familie
Spør du hva som gir livet mening i dag, kommer svaret uten betenkningstid: menneskene. Familien, vennene – og hennes to splitter nye tantebarn.
– Jeg har alltid tenkt at jeg skal få barn samtidig med søstrene mine. Men ting går ikke alltid som planlagt, sier Johanne og trekker lett på skuldrene.
I dag er hun singel og relativt aktiv på datingfronten.
– Jeg er nok litt stresset, må jeg innrømme. Jeg er jo snart 29! Men det skjer når du minst venter det, sies det, stråler den solbrune 28-åringen.
