Finn Schjøll om oppveksten: – Nå skjønner jeg hvor spesielt det var

Sommerhuset til Finn Schjøll (77) og ektemannen Knut Bakke (82) i Åsgårdstrand er alt annet enn minimalistisk.

Her finnes ingen hvite, trendbeige vegger eller tomme flater. Rommene er fylt av farger, kunst, bøker, blomster og levd liv.

Se video: Kai Thomas «Skrellex» Ryen Larsen kommer med en klar oppfordring.

Det lukter nytraktet kaffe i huset, som ligger bare et steinkast fra stedet hvor Edvard Munch en gang malte flere av sine mest kjente verk. Men vi skal ikke sitte inne og lukte på kaffen.

– Vi setter oss ute i drivhuset. Kan du bære brettet? spør Finn høflig.

– Det skulle egentlig vært flere blomster her nå, men jeg kom meg ikke til gartneriet i går slik jeg hadde planlagt, forteller han.

Selv om biene har kommet oss i forkjøpet, slår vi oss ned. De har allerede funnet veien til drivhuset – det til tross for at både blomsterprakt og sommervarme lar vente på seg. Kanskje de vet hva de har i vente?

Finn peker.

– Der vokste jeg opp, i den trehusbebyggelsen som ligger langs vannet.

Farmor var matriarken på det halvautomatiske gartneriet i Horten. De fire barna, blant annet Finns far og etter hvert Finns mor, hadde sine faste roller.

Fire søsken, deres ektefeller og barn i skjønn harmoni.

Finn fikk blomster og planter inn med morsmelken – ikke legningen, som noen kanskje tror.

Blomster som yrke var ikke noe han valgte. Han vokste inn i det. Inn i drivhusene, i praten om stiklinger og planter, inn i et liv hvor blomster var like naturlig som mat på bordet.

– Jeg ble dyrket frem, sier han uten en mine.

Familien levde i sin egen velfungerende symbiose. Oppveksten var fri. Den var full av mennesker, blomster og arbeid.

– Når jeg ser tilbake på det nå, skjønner jeg hvor spesielt det var, sier han med et lunt smil.

Ingen satte ord på det

– Om jeg følte meg annerledes i oppveksten? Overhodet ikke! Jeg hadde ingen idé om at jeg var homofil. Jeg trodde jeg var akkurat som alle andre gutter, men jeg tror mor visste det, sier han om moren Åse, som han var så glad i.

Hun pleide å snakke med Finn om hvordan folk levde, at det var ulike måter å leve livet sitt på. «Det finnes ingen oppskrift», sa hun.

– Alle visste at tante Leni og tante Åse var lesbiske, selv om det aldri ble snakket om. Ingen satte ord på det, sier han.

I oppveksten likte han jenter.

– Det var ikke så ofte jeg ble forelsket, men det hendte, sier han, før det er akkurat som om han innser noe:

– Jeg ble kanskje aldri forelsket egentlig. Det er det som er greia. Jeg likte folk. Hadde jeg blitt forelsket, så hadde det vært noe, men man visste kanskje ikke helt hva man var, forklarer han.

Da han var 23 år, giftet han seg. Ekteparet fikk to døtre. Syv år inn i ekteskapet ble han forelsket i en mann.

– Det har på en måte vært en lykke for meg at jeg ikke forsto at jeg var homofil før jeg var voksen. For da jeg var 30 år og forelsker meg i en mann, da skjønte jeg det. Da var jeg jo ikke i tvil. Da var det gjort, forteller han, før han utdyper:

– Men herregud! Du kan jo ikke ha mer flaks. Jeg fikk to barn. Det var ikke akkurat noe homoene drev med da jeg var ung – å få unger, sier han, etterfulgt av en rungende latter.

Deilig og katastrofe

Det var en tid full av motsetninger.

– Det var deilig – og en katastrofe på samme tid, forklarer han.

Ikke legningen, men konsekvensen av den.

– Det er én ting du kan være helt hundre prosent sikker på: Det er nesten umulig å bygge sin lykke på andre menneskers ulykke.

– Når du blir skilt, er det en ulykke for noen: Det er en ulykke for barna dine, det er en ulykke for deg selv, og det er en ulykke for den du blir skilt fra. Og så skal du bygge en ny lykke med ny kjæreste ...

Han himler oppgitt med øynene og rister på hodet. Det nye forholdet kunne ikke vare.

– Men det er mange ting som kunne vært verre. Jeg har på en måte spist det som har vært på tallerkenen min. Jeg har spilt med åpne kort. Når det ble min skjebne, så ble det den.

Var en katastrofe

Det ble noen urolige år, men da Finn var midt i 30-årene, møtte han Knut B. Bakke.

– Da jeg møtte Knut, tror jeg det var det mest heldige som kunne skjedd meg akkurat da. Han var helt perfekt for meg. Han var solid. Han hadde en ordentlig jobb og god økonomi, mens jeg var en katastrofe. Jeg var på vei steder, og jeg møtte Knut midt i kaoset, forteller han.

Midt i møtet med den store kjærligheten begynte også livet hans å ta en ny retning profesjonelt.

Fra blomsterforretningen han drev på Oslos beste vestkant, ble han oppdaget av TV-legendene Toppen Bech og Brita Blomquist. De spurte om han ville lage blomsterinnslag på «Frokost-TV» på NRK.

– Jeg var jo homo

«Men det kan jeg ikke», tenkte han.

– Jeg var jo homo, de hadde aldri hatt en homofil mann på TV før. Ingen snakket om homofili. Derfor avtalte jeg å møte Brita og Toppen på Theatercafeen. Der kunne jeg «drukne» blant mennesker og høye smørbrød og håpe at støyen gjorde at jeg ikke hørte skrikene deres når jeg fortalte det, forteller han engasjert.

Damene lo og gjorde det klinkende klart at det ikke kom som noe sjokk. Det var Finn de ville ha, homse eller ei.

– «De der homogreiene er bare barnemat», sa de. De hadde mye mer kjennskap til homofile enn det jeg noen gang hadde hatt, sier han og humrer av minnet.

Resten er TV-historie. Finn ble til sin store overraskelse svært populær. Fra 1987 var han ansvarlig for blomsterinnslag på NRK, og fra 1996 gikk han over til å gjøre det samme i «God morgen Norge» på TV 2.

Vanskelig å passe inn

– Jeg synes temaet homofili er litt frynsete i kantene nå. Litt slitent. For vi ser på det med helt andre øyne i dag. Det er følelsesmessig ingen forskjell på å være homofil og heterofil, men vi snakker om det som om det skulle være noen svære greier, og det er det jo egentlig ikke.

Han innrømmer likevel at han lenge kjente på et behov for å passe inn.

– Det var en tid hvor jeg prøvde å oppføre meg bedre enn jeg var. Jeg skaffet meg høyere lysestaker, dypere sofa og lysekroner med flere prismer enn andre, sier han med et skjevt smil.

Så blir han mer alvorlig.

– Hvem hadde egentlig fordommene? Var det de andre, eller var det meg? Når kritikken hele tiden går innover på deg selv, rammer den veldig hardt.

Han tror kanskje han var strengere mot seg selv enn omgivelsene rundt ham.

– Uansett hvilken situasjon du kommer opp i, så vil du møte deg selv i døren. Ta pent imot deg. Det gjorde ikke jeg. Jeg var altfor hard mot meg selv, innrømmer 77-åringen i dag.

Var redd for Pride

Pride virket fremmed for Finn i starten.

– Jeg var så redd for Pride, at jeg trodde jeg hadde fått sjokk. Menn som ikke hadde vanlige klær på seg; ballettskjørt – hva var det?

Først tenkte han at Pride-toget kunne vært langt mer dempet.

– «Kunne ikke Pride bare vært sånn at folk kom fra kontoret og gikk i tog?», tenkte jeg. Men jeg har innsett at da ville toget vært dødt etter én gang. Ingen hadde giddet å se på det.

I dag ser han annerledes på det. Han mener festen, fargene og synligheten er noe av grunnen til at Pride har fått så stor betydning.

– Pride er genialt. Nå vil alle se. Og nå er det ingen som er redde for menn
i såpeskum, ballettskjørt og kokosnøtter lenger. Nå står folk og gleder seg til de skal komme.

Finn er sikker på at åpenhet gjør at fordommene mister sin kraft.

– Når ting blir vist frem, mister de mye av det farlige. Alle troll smelter
i solen.

– Helt naturlig

Finn blir stille et øyeblikk. Gjennom livet har han vært mye: blomsterdekoratør, TV-personlighet, ektemann og homofil pioner for mange. Men når han skal beskrive hvem han egentlig er, lander han et helt annet sted.

– Hva er jeg? Er jeg mest homofil? Eller er jeg mest en venn? Jeg er far. Jeg har vært sønn, oppsummerer han ettertenksomt.

Han trekker litt på skuldrene.

– Jeg vet ikke hvor stor rolle seksualiteten din spiller i dagliglivet ditt. Det å være heterofil er helt naturlig for deg å være. Det er ikke noe du reflekterer over noe særlig, påpeker Finn.

Han mener homofili aldri egentlig har vært det mest toneangivende i livet hans.

– Jeg har vært så mye annet.

Så smiler han.

– Det har vært mye viktigere å være far og bestefar enn å være homo.