– Det har kostet mye

– Jeg er troende til litt av hvert, sier Finn Schjøll (77) skøyeraktig, og ler sin helt særegne, glade latter.

– Det er nok det nærmeste jeg kommer et trosbekjennelsesformular.

Vi møter ham på det vakre landstedet hans i Åsgårdstrand, et sted han stadig vender tilbake til for ro, inspirasjon og ettertanke. 

Her går han sine små runder i hagen, betrakter busker han selv har plantet, røtter han kjenner bedre enn de fleste, og lar tankene vandre i sitt eget tempo. Han bærer historiene sine med lystbetont humør, selv om også hans liv til tider har vært alt annet enn enkelt.

Et bevegelig landskap

Finn snakker om tro, tvil og livsforståelse på en måte som minner om hvordan han setter sammen blomster: lekent, med klare linjer og en gjennomtenkt form. Han har aldri vært interessert i bombastiske påstander.

– Å tro er jo ikke å vite, sier han.

– Det er mer som å gå med en liten, lun usikkerhet i lomma. Jeg har møtt så mange som sier at de vet akkurat hvordan verden henger sammen. Det gjør meg litt mistenksom. Hvis du vet alt, hvordan kan du da være nysgjerrig?

Han kaller sin egen tro for «smal», men ikke i betydningen snever. Den er smal fordi den er personlig, fordi den ikke forsøker å gjøre krav på andres liv. Han har trodd, tvilt, prøvd å tro igjen, mistet tråden og funnet den på nytt. 

Som ung forsøkte han å tilpasse seg en kristendomsforståelse som bare ga ham dårlig samvittighet. Siden har han forkastet det å ha «dårlig samvittighet», i hvert fall den grunnløse, som han sier. Finn har funnet et mildere rom.

– Jeg har vel landet på at tro for meg er tillit, sier han tankefullt.

– Ikke nødvendigvis til en Gud med kjortel og skjegg, men til at det finnes noe mer enn bare det vi ser. Og til viljen. For viljen synes jeg ofte er undervurdert. Vilje er for meg nesten hellig.

Les også: Finn Schjøll: – Han bare falt sammen

Vinterhagen

Det er kjølig i det gamle, velholdte huset ved sjøen. Om vinteren trekker Finn seg tilbake til leiligheten i Tønsberg, som han deler med sin mangeårige livspartner, Knut B. Bakke (82). 

– Det er ikke så moro hjemme nå om dagen, nevner han med et sukk.

Ektemannen er ikke i form. 

– Han orker ikke engang å kaste en tom dorull, småknurrer Finn. 

Siden han absolutt ikke liker å klage, stopper praten om den situasjonen der.

I Åsgårdstrand blir han møtt av en ro som omfavner ham. Her kan han jobbe med hendene, klippe av en og annen vinterfrossen, viljesterk gren, og samtidig formulere noen tanker han har ruget på.

– Hagen har fått et nytt drivhus – med vedovn, forteller han begeistret.

På vei til den nye helligdommen stopper han mellom prydbusker og stauder, smiler når han finner en rose som ennå lever, plukker den og dander blader rundt. 

– Se, så lett kan du lage en flott bukett, viser han fornøyd.

– Denne kan dere ta med hjem! 

Sjenerøse Finn slår smilende fast at landstedet gir ham en «jordet kontakt». Tross alt har Horten-gutten vokst opp i en familie som drev gartneri.

– Jeg tror de fleste trenger et sted hvor du kan være fullt og helt til stede. For meg ble det dette gamle huset, denne herlige hagen og denne utsikten mot … ja, du vet jo hva som ligger der ute – uten at jeg trenger å si det, ender han setningen – og vifter med hagesaksen mot Oslofjorden.

Han trenger ikke å si mer. Det varme blikket forteller hva stedet betyr for ham.

Les også: (+) Søsteren min ødelegger mammas siste leveår

Livet som snudde 

Slik livet hans fremstår i mediene, er det lett å tro at Finn alltid har hatt en grunn til å smile, skravle, og være den kvikke fyren som løser alle problemer med blomster og lyst humør. Men det ligger også arbeid, kamp og sårhet bak.

– Jeg var en voksen mann før jeg satte ord på hvem jeg egentlig er, sier han.

– Det var ikke gjort i en fei. Det har kostet mye. Men er det ikke slik, at frihet koster?

Han var gift, hadde to høyt elskede døtre, Anne Charlotte og Julie Fernande, og levde det livet han følte var forventet av ham. Men etter hvert ble presset større enn han selv. Som skilt ble han forelsket i en mann, og sto frem som homofil.

– Fordommene var mer direkte uttrykt enn i dag, det var skremmende.

Som et eksempel sier han som ble kjent i hele Norge som «Blomster-Finn», at han den gangen trodde at homofile ikke fikk være på TV.

– Jeg trodde at publikum kom til å avvise meg. Men så skjedde det motsatte. Jeg ble tatt varmt imot. Folk så at jeg bare var meg. Ikke noe mer komplisert enn det, rett og slett, sier han på sin muntre måte.

Han forteller om støtten han fikk fra kollegaer som tidlig forsto at åpenhet var det beste. Og om den lettelsen han kjente da han endelig sto for det han var, uten å gjemme seg bak høflige omskrivninger.

– Viktigst av alt – familien har stått støtt ved min side. Og er det ikke ofte slik, at det meste gir mening i ettertid? spør han.

Han viser til døtrene sine og deres til sammen fire barn. 

– Familien betyr alt for meg. Jeg kan forestille meg et liv uten de kjære barna og barnebarna mine.

Les også: Simon Nitsche: – Får tips til gifteringer

Når livet stopper – og starter igjen

I voksen alder har han opplevd mer enn én plutselig vending. For et par år siden fikk han hjerneslag, noe som snudde opp ned på hverdagen.

– Det er en veldig rar følelse å stå i sin egen kropp og ikke forstå hvorfor den ikke vil samarbeide. Jeg hadde jo fortsatt ting jeg ville gjøre. Og jeg er slett ikke ferdig, understreker han bestemt.

Rehabiliteringen ble lang, og en påminnelse om hvor skjør kroppen kan være. Men viljen, den han nærmest dyrker, ble redningen.

– Hver morgen sa jeg til meg selv: Nå skal du opp. Du skal stå. Du skal kjenne på livet. Du får slett ikke gi deg.

Han gjør et lite nikk, som for å markere hvor viktige disse ordene var. 

– Kan dere være så snille å friskmelde meg i denne reportasjen, ber han plutselig.

– Ja, dere skjønner, det kan virke som folk fortsatt tror jeg er syk.

Finn slår ut med armene, og i ansiktet hans ligger et oppriktig spørsmål: «Hvordan kan det være mulig?»

– Jeg lover dere – jeg er mer enn pigg nok til både det ene og det andre, erklærer han – med klukkende latter.

Les også: Overlege har fem råd alle bør følge

Kampen for rettigheter 

Gjennom alle år har Finn brukt stemmen til mer enn å prate om blomster og estetikk. Han har deltatt i debatter og møter med spørsmål om identitet. Kjærlighet så vel som samfunnets holdninger har stått ham sentralt.

– Jeg har aldri forstått hvorfor noen mener at kjærlighet skal rangeres, sier han undrende.

– Det henger ikke på greip.

Han tror selv at det viktigste er å møte mennesker med et åpent blikk.

– Ikke snakk høyt for å vinne, men for å bli hørt, er hans råd.

– Det er en markant forskjell, føyer han til.

Han har vært tydelig på at homofile foreldre gir like gode hjem som heterofile. Han har stått på scener, deltatt i samtaler med kirkeledere, møtt motstand og søkt dialog. Ikke for å slå tilbake, men for å belyse.

– Jeg er snarere en gartner i en debatt enn en aktivist, sier han humoristisk.

– Det vil si – en som steller litt, roer ned, og prøver å få ting til å vokse.

Les også: (+) Min voksne datter sløser bort livet sitt

Det estetiske som livsforståelse

Det faller seg naturlig å snakke om blomster med Finn. Det har vært hans språk lenge før han ble bevisst hva identitet og åpenhet betydde for ham.

Han viser oss en vase han har designet, løfter den opp med en forsiktighet som avslører stolthet.

– Blomster handler om liv, sier han kjærlig.

– De er små påminnelser om at det skjøre kan være sterkt, og det sterke kan være det skjøreste av alt. Det gjelder også oss mennesker, vet du.

På kjøkkenet bugner det av tulipaner. Kvelden før hadde han en gjeng med damer på besøk, og lærte dem å binde buketter – på «Blomster-Finn» sitt vis. De fleste av tulipanene er røde. Han elsker farger. 

– Et liv uten estetikk er et liv der vi glemmer å se detaljene, sier han.

I det hele tatt sier Finn en hel del verdt å notere seg. Han er både klok og underholdende. 

– Dere skal selvsagt få med tulipaner hjem, lover han – som den gode verten han er. Vi beundrer også noen gamle, fine potter han har stående. 

– Jeg tror ikke på et liv der alt skal være nytt, sier han som en ettertanke.

– Estetikk er å se verdien i det som finnes.

Tro, tvil og vilje 

Når vi ber Finn oppsummere sitt verdigrunnlag, er vi tilbake der vi startet praten. 

– Tro er fint. Tvil er nødvendig. Vilje er avgjørende. Det er der jeg står.

Han tror ikke på en Gud som styrer alt ned til minste detalj. Han tror heller ikke at livet er et lodd i et stort kosmisk lotteri. Han tror på en kombinasjon av tilfeldigheter, litt flaks og egen innsats.

– Bare det å bli til, er jo flaks, poengterer han.

– Men hva vi gjør med det livet, det er vilje.

Når vi takker for oss i Åsgårdstrand, står han et øyeblikk med en hånd på hageporten. Han virker både sterk og mild, mer nyansert enn TV-ruten viser.

– Jeg har hatt et rikt liv, konkluderer han livsglad. 

– Tross alt – jeg er jo født i Norge! Det vil si med en sølvskje i munnen. Verdens beste foreldre hadde jeg også, og vennene min går helt tilbake til jeg var fire år, oppsummerer han sitt hell.

– Livet er rikt – på det meste, og jeg er ikke ferdig ennå, lover han.

Med en tone som sitter i den dype delen av stemmen legger Finn til:

– Husk – du må aldri gi deg. Du må bare puste litt dypere, og ta ett steg til.