Min voksne datter sløser bort livet sitt

Jeg er mor til en datter på 25 år som gir meg alvorlige problemer. 

Hun har begynt på ulike utdanninger, har i lange perioder vært arbeidsledig eller hatt kortvarige jobber, men ingenting ser ut til å vare særlig lenge. 

I fjor høst begynte hun på en utdanning til pedagog. Det er den tredje utdanningen hun har startet på. I begynnelsen gikk det bra, hun var glad, men nå har det skjedd det samme som de forrige gangene: Hun er ikke sikker på at det er det hun vil, hun er misfornøyd med lærerne, og medstudentene er kjedelige. 

Jeg har forsøkt å forklare datteren min at alt ikke kan være underholdende hele tiden. Hun må være tålmodig og konsentrere seg om å få en utdanning, etterpå kan hun jo gjøre som hun vil.

Likevel kan jeg – igjen – merke på henne at det bare er et spørsmål om tid før hun hopper av. Hun bor i sin egen leilighet, klarer seg for så vidt selv, men låner alltid penger mot slutten av måneden, enten av oss, storebroren sin eller farmoren sin, og hun glemmer gjerne å betale dem tilbake. 

Hun kommer også ofte hit for å spise, vaske klær og slappe av, noe jeg, innrømmet, også begynner å bli lei av, for jeg hadde faktisk gledet meg til å ha hjemmet mitt for meg selv.

Datteren min blir sint når jeg konfronterer henne, og hun beskylder meg for å være likegyldig overfor henne. Jeg er ikke likegyldig; jeg orker bare ikke å se at hun sløser bort livet sitt på den måten – hun blir jo heller ikke yngre. 

Så hvordan håndterer jeg dette uten at det ender i enda en krangel? Storebroren hennes klarer seg for øvrig utmerket.

Vibeke Dorph råder til å stenge pengekassa

Det høres ut som om datteren din krampaktig gjemmer seg i ungdommen fordi hun ikke har mot til å bli voksen for alvor. Det kan jeg lett sette meg inn i. 

Jeg husker nemlig godt hvordan jeg selv opplevde det å skulle ta det fulle ansvaret for mitt eget liv som noe ganske skremmende, og derfor dro jeg ut ungdomstiden så lenge jeg maktet det. 

Foreldrene mine ble imidlertid etter hvert ganske lei av å servere gode middager og gi lån som aldri ble betalt tilbake, så de smekket igjen pengekassa og begynte å behandle meg som det jeg jo var: en ung voksen, som dermed var tvunget til å ta det vanskelige steget ut i voksenlivet helt på egne ben. 

Det endte jeg da også med å gjøre, ikke av lyst, men av nød, fordi jeg var fattig og smådesperat. Som alltid viste frykten seg å være verre enn virkeligheten, for det gikk jo fint – ja, faktisk bedre – fordi jeg endelig selv tok styringen og tok ansvar for livet mitt.

Jeg synes du skal bruke den samme metoden her. For hvis du konsekvent begynner å behandle datteren din som det voksne mennesket hun er, tvinger du henne til å opptre deretter. 

Derfor må du slutte å låne henne penger, og også be sønnen din og besteforeldrene om å gjøre det samme. Datteren din vil sikkert jamre seg i starten, men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, så kanskje hun lærer seg å la være å svi av alle pengene med én gang, når hun vet hvor tøff den siste delen av måneden blir?

Si også til henne at hun skal spørre før hun dukker opp hos deg med alt sitt skitne tøy og tømmer kjøleskapet ditt. 

På denne måten viser du henne at du betrakter hønemor-plikten din som et avsluttet kapittel. For som sagt: Møter du henne som en voksen, tvinger du henne til å opptre som voksen. 

De fleste av oss endrer ikke atferd av lyst; vi gjør det fordi vi blir tvunget til det. Det gjelder helt sikkert også for datteren din, så stå fast.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.